Tause tillitsvalgte, en trussel mot landets arbeidsliv?

Taushet er gull sies det. Men i noen sammenhenger blir det vanskelig og rart, og når noen blir pålagt å være tause, bør det ringe noen alarmbjeller.

Munnkurv, eller det at man blir pålagt å signere absolutte taushetserklæringer bør ikke være hverdagskost. I Norge. I 2017. Iallefall ikke for landets mange tillitsvalgte og verneombud.

Men det er det. I Norge. I 2017.


Om dere følger linken under, så kommer dere til en artikkel fra 2010 som advarer mot denne praksisen. Så det er ikke et nytt problem. Men det brer om seg, og blir stadig mer vanlig. Overalt.

https://www.aftenposten.no/norge/i/aPdv7/Bindes-til-taushet

Jeg har etterhvert et relativt bredt kontaktnett. Er i kontakt med mange tillitsvalgte. Og det som slår meg, er at dette med taushetserklæring går igjen. Jeg er selv blitt presentert for «konfidensielt» materiale, og blitt pålagt restriksjoner og taushet. Men om jeg er avhengig av å innhente faktaopplysninger rundt de «hemmelige prosessene», hva da? Om ledelsen i selskapet tenker å rasjonalisere bort en stilling, men ingen har lov til å innhente fakta om oppgavesettet som utføres, av de som sitter på kunnskapen, hvordan kan man da ta en god faktabasert beslutting?

Har faktabaserte beslutninger gått av moten? Foretrekker man synsing og antagelser? Tydeligvis.

Et godt bilde på trepartsammarbeidet i Norge i 2017

Hvordan kan man representere en gruppe mennesker, uten å få lov å snakke med dem? Og ta beslutninger over hodene deres, uten først å sjekke ut hvilke følger beslutningene har?

For bedriften er det selvfølgelig en fordel om informasjon kan stykkes opp og serveres til utvalgte grupper. Iallefall tilsynelatende, og på kort sikt. Noen får en bit. Andre får en annen bit. Men de har ikke lov å snakke sammen, og ingen har hele bildet. Da kan man enklere trumfe igjennom «sine» beslutninger. Derfor arbeides det aktivt med å bytte ut bedriftsdemokratiet, som er en del av den Norske modellen, med bedriftsdiktatur etter mønster fra Amerikansk Hard HR. Første bud for et diktatur er å ha kontroll på informasjonen, og ikke minst kontrollere hvem som får lov å si hva. Det er ikke tilfeldig at ytring- og pressefrihet er et av de første godene et nyopprettet diktatur inndrar.

Mang en demokratisk valgt leder har forbannet demokratiet, og vært misunnelig på verdens diktatorer. En diktator har det enkelt. Han bare bestemmer. Iallefall helt til den dagen han blir avsatt, skutt- og hengt opp-ned, av rasende folkemasser. Da kan et være at han angrer.

Og her er vi ved poenget med dette innlegget. Jeg vil sende en advarsel til landets styrerom:

Vær forsiktig med hva dere ønsker dere, det kan være dere får det.

Den Norske modellen er vårt fremste konkurransefortrinn! Den må vi ta vare på!

Videre oppfordrer jeg alle landets tillitsvalgte å lese nøye igjennom hva som står i Arbeidsmiljøloven kapittel 8.

Se forøvrig:

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62

For alle tillitsvalgte som velges inn landets mange styrer, påligger det et særlig ansvar. Dere vil jeg på det sterkeste oppfordre til å kjøpe en bok skrevet av Gro Granden. Den heter «Styrearbeid». Det er enkelt og greit en håndbok, for hvordan man bør opptre som styremedlem. Se forøvrig:

https://bokelskere.no/bok/styrearbeid-en-haandbok-for-ansatte-i-selskap-og-konsern/26088/

Hun er tydelig! Ansattrepresentanter må være uhyre varsomme med å undertegne absolutte taushetserklæringer.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *