Tåler tillitsvalgte jobben?

Det er både i arbeidsgivers og arbeidstakers interesse at arbeidsplassen er helsefremmende. Friske og motiverte medarbeidere er en nøkkelfaktor i gode og effektive bedrifter. For den enkelte betyr en helsefremmende arbeidsplass bedret livskvalitet gjennom økt jobbtilfredshet og færre jobbrelaterte helseplager.

Men hva med dem som skal passe på at alt er som det skal?

Hva med tillitsvalgte og verneombud?


Arbeidsmiljølovens §1-1 slår fast at arbeidsmiljøet skal være helsefremmende: «Lovens formål er å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfull arbeidssituasjon.» Både nasjonalt og internasjonalt er det økende interesse for temaet helsefremmende arbeidsplasser, men begrepet har mange ulike betydninger.

Luxembourgdeklarasjonen fra 1997 sier blant annet at helsefremmende arbeidsplasser handler om å forbedre det fysiske og organisatoriske arbeidsmiljøet, fremme aktiv deltakelse og styrke de ansattes faglige og personlige utvikling.

Lillestrømerklæringen fra 2002 er den norske oppfølgingen av Luxembourgdeklarasjonen. Den er et viktig grunnlagsdokument for helsefremmende arbeidsplasser i Norge. Lillestrømerklæringen framhever at en arbeidsplass er helsefremmende når den utvikles gjennom deltakerstyrte prosesser og tar hensyn til den enkeltes behov, ressurser og potensial.

Se forøvrig:

https://www.idebanken.org/innsikt/artikler/helsefremmende-arbeidsplasser?msclkid=6fa5fd076c0c14a8ddcfa6db071b37ec&utm_source=bing&utm_medium=cpc&utm_campaign=Helsefremmende%2520arbeid%252Ftiltak&utm_term=helsefremmende%2520arbeidsplasser&utm_content=Helsefremmende%2520arbeidsplasser

Selv kjenner jeg etterhvert relativt mange mennesker som engasjerer seg, eller har engasjert seg, i og på arbeidsplassen sin. De har fått tillit av sine kollegaer, og derfor takket ja til å representere kollegaene sine som enten verneombud eller tillitsvalgte. Eller begge deler. Men jeg lurer på en ting:

Hvorfor er det så mange av dem som angrer på det? Eller som sliter med helsen på grunn av at de sa ja??

Jeg har ikke sett noen forskning på dette området, men det slår meg at det er påfallende mange som «går på en smell», fordi de engasjerer seg for å sikre helsefremmende arbeidsplasser.

Hvorfor er det i så fall slik, om mitt inntrykk stemmer?

Og kan vi ha det slik?

Jeg kunne godt tenkt meg å sett noe forskning på dette området.

For hvordan ser det ut i statestikkene over selvmord, samlivsbrudd, rusmissbruk, psykriatri og heleseplager generelt? Hvordan er sansynlighetene for å pådra seg plager og problemer, om man sier ja til å representere kollegaene sine?

Bedriftshelsetjenesten er også en viktig aktør når det gjelder helsefremmende arbeidsplasser. Naturlig nok. Som det står i loven, skal de ha en fri og uavhengig rolle. Men hvor er de i dette bildet? Hvordan står det til? Jeg kjenner bedrifter som er storleverandører av kunder til helsevesenet. Tillitsvalgte bukker under stadig vekk. Men bedriftshelsetjenesten toer sine hender. Er det fordi de vet at de går samme veien, om de stiller feil spørsmål? Er de da «fri og uavhengige.»

Men det er rart med det. Til slutt blir det ro og fordragelighet.

Etter at man har kjørt ett dusin eller to «vanskelige» tillitsvalgte gjennom veggen, får man tilslutt på plass noen som er «passe» vanskelig. Som ikke på død og liv insisterer på å følge lover og forskrifter. Som er litt mer føyelig og pragmatisk. Som ikke liker konflikter, og forstår att ledelsen vet best. Alltid.

Som en badevakt med vannskrekk, sitter de pent i stolen sin, og signerer der det forventes. De vet jo godt hva som er alternativet.

Mens forgjengerne i beste fall holder helsevesenet med arbeid, har de iallefall en jobb og helsen i behold. På ett vis. Men er det helsefremmende å bli truet til tushet? Var det ikke noe med det? At vi ville ha helsefremmende arbeidspalasser?


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *