Reality bites!

Den siste tiden har vi nok en gang blitt sjokkert over plastproblemet. Omfanget av plastforurensningen av verden, og ikke minst havet, fikk skikkelig oppmerksomhet når «plasthvalen» drev i land på Sotra utenfor Bergen, i fjor. I disse dager ruller filmer og bilder av fuglefjellet Runde over skjermene våre, og vi blir sjokkerte. Nok en gang. Når vi ser fuglereir bygget av plast søppel, blir omfanget tydelig.


Utdrag fra teksten har tidligere vært publisert i Stavanger Aftenblad og på bloggen til Leif Sande. Se forøvrig:

https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/P3BMQe/Ansvaret-for-plasten-ma-vi-bare-sammen

https://leifsande.no/plast-alle-selskaper-ma-forsta/

Det som sjokkerer mange, er at så mye av plastavfallet kommer fra fiskeriindustrien. Man skulle tro at nettopp den næringen forstod sitt eget beste. Men dette er ikke ett nytt problem. På -80 tallet ble oljeselskapene som opererte på sokkelen beskyldt for å forsøple havet. Selskapene satte derfor i gang en storstilt opprydding, og riktig nok: Det var mye søppel! Men det viste seg at opphavet for det aller meste, var fiskeri og skipsflåten. Og altså ikke oljevirksomheten. Så mistet man interessen og fokus.

En annen «hemmelighet», er at fiskerinæringen dreper fisk. Det kan det virke som om mange har glemt. For å si det slik: Fiskepinnene i frysedisken på Rema, har en gang vært fine flotte fisker. Som fiskerne har fanget, drept og sendt videre til Kina for videreforedling, før de sendes opp igjen til Reitan og de andre pinnepusherne. De av dere som leser dette innlegget, har antageligvis allerede satt kaffen i halsen. Enten i sjokk og vantro over at også fiskepinner har vært ett levende vesen, eller i harnisk fordi jeg på denne måten angriper en av våre eldste og viktigste næringer.

Men poenget er ikke å finne enda en «syndebukk». Vi trenger ikke å rette dirrende miljøpekefingre, mot enda en næring. For den ubehagelige sannheten er, at det hverken er kullindustrien, oljeindustrien eller fiskeriene som bærer ansvaret for at kloden vår snart er oppbrukt og oversvømt av søppel. Ansvaret bærer vi sammen. For problemet for planeten Tellus, er at den har fått mennesker. Mange mennesker. Fortsetter befolkningsveksten, så er vi snart 9 milliarder om bord. Hvert eneste menneske må på do. I løpet av livet blir det litt av en shitload. Bokstavelig talt. Forutsetningen er at man spiser mat. Mye mat. Energi trenger man også.

Så da blir det litt forunderlig å legge ansvaret for forbruket vårt, på dem som gir oss det vi vil ha. Enten vi snakker om mat, energi, den siste modellen iPhone, eller alle de andre tingene vi etterspør. Men vi må starte å stille krav til hvordan de ulike produsentene skaffer oss det vi trenger. Mye av forurensningen og forsøplingen kommer fra «den tredje» verden. Ca 90 % av plastforurensningen i havet kommer fra kun 10 av verdens elver. Ikke minst fordi de produserer mye av de varene vi i den vestlige delen av verden forbruker. Ofte er det vestlige selskaper som ha flyttet produksjonen til områder med billig arbeidskraft og få eller igjen krav til hvordan man driver virksomheten.

Selv jobber jeg i oljeindustrien. Vi lever med konstante miljøpekefingre rettet mot oss. Mange vil «stenge kranene». Blant annet MDG tar til orde for å stenge ned vår oljeproduksjon. For å sysselsette de ca 300 000 menneskene som jobber i bransjen, ønsker de å skape «grønne jobber» Det har også vært noen forslag. Oljearbeiderne kan bli fiskere istedenfor. Men:

Tåler fiskebestanden at 100 000 nye fiskere skal drepe fisk? Hva med plastberget på Runde? Bør vi flytte industri fra land med høye krav til hvordan man driver virksomheten, til mer «liberale» land? For verden trenger både olje og gass. Uavhengig av om vi legger ned her hjemme.

Men hva gjør vi? Jeg mener følgende:

  • Opprydding av verdenshavene er en oppgave for FN. Å administrere. Finansieringen må de landene som har penger til det, stå for. Det er ikke mer enn rett og rimelig, for årsaken til at de er rike land, er nettopp virksomhet som fører til utslipp.
  • Alle selskaper må forstå at å fortsette med «å grise» vil straffe seg. Enten man dumper fiskebruk i Barentshavet eller slipper ut kjemikalier i naturen, vil verdenssamfunnet etter hvert sette inn sanksjoner som vil svi. Selv om ett selskap flytter produksjonen til ett annet land, med «enklere krav»
  • Se forrige punkt. Verdenssamfunnet må sette inn sanksjoner for selskaper som forurenser. Uavhengig av hvor de griser. For miljøutslipp er en global utfordring. Det er ikke ett nasjonalt problem. Vi kan ikke lenger tillate at vestlige selskaper skal operere med doble miljøstandarder. En standard her hjemme, og en standard når de produserer i land med «mer smidige» miljømyndigheter.
  • Vi må være realistiske når det kommer til ressurser og utslipp. Verdens befolkning trenger både varer, energi og mat. All menneskelig virksomhet har en nedside. Vi må se utslipp i globalt perspektiv. Om vi reduserer våre utslipp her hjemme, hjelper ikke det miljøet, om utslippene øker ett annet sted.
  • Vi må løfte den fattige delen av verden ut av fattigdommen. Rett og slett fordi fødselstallene synker, når velstanden går opp. For det er menneskene som er problemet her. Alle mennesker. Både for seg selv og kloden.
  • Betydningen av globalsmie må endres. Fra å bety global jakt på rikdom, til å bety at man viser global anstendighet og ansvar. Montro om «klimakapitalister» som Jens Ulltveit- Moe og Petter Stordalen kan være med å støtte opp om dette?

I mellomtiden må vi selvfølgelig fortsette ryddekampanjen her hjemme lokalt. Kanskje oljeselskapenes egen organisasjon NOFO kan gi ett bidrag? Da slår vi to fluer i en smekk. De får trening samtidig som vi får ryddet opp!

Se forøvrig deres hjemmeside her: https://www.nofo.no/

 

 


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *