Politisk makt og avmakt.

Alle har vel fått med seg at Fremskrittspartiet ikke har flertall på Stortinget. Det er det de fremholder hver gang noen peker på brutte valgløfter, og garantier for hva de skulle få til om de kom i regjering.

Men kom det overaskende på dem at de ikke ville få flertall, og hvordan politikken virker i Norge?


Jeg er snart 50 år, og så lenge jeg har levd, har ingen partier hatt flertall på Stortinget. Man må helt tilbake til valget i 1957. Da fikk Arbeiderpartiet flertall. Det er nå 61 år siden. I valget i 1961 mistet de flertallet. Det er altså 57 år siden forrige gang ett parti hadde flertall på Stortinget i Norge.

Så når f.eks Fremskrittspartiet klager over at de ikke får vedtatt politikken sin, fordi de ikke har flertall i Stortingssalen, så er de i godt selskap. For det er lenge siden sist. Faktisk hender det rett som det er, at selv en regjering ikke har flertall i Stortinget. Det er flertallet i Stortingsalen som vedtar landets lover. Slik er spillereglene. Dette er parlamentarisme.

Unntaksvis kommer noen partier i en forhandlingsposisjon som gjør at de kan blokkere for Stortingsflertallet. En slik sak kan være konsekvensutredning i Lofoten Vesterålen og Senja. Der er Stortingets flertall ved Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, for. Minipartiet Venstre, med 4 % oppslutning, derimot er imot. For at de skal delta i regjeringen krever de at den saken settes på vent. Da har de bundet Stortingsflertallet på hender og føtter.

Dette kan ett parti som kommer i regjeringsposisjon gjøre, om saken er viktig nok for dem. Man kan jo bare spekulere om hva som hadde skjedd, om Fremskrittspartiet hadde stilt bompengeultimatum til Erna.

Men tydeligvis mener de at saken ikke er viktig nok.

En annen ting som vi stadig hører, er at «de røde» har ansvaret for alt om er galt her i landet. Alle bomstasjoner, skatter og avgifter er deres feil. Man snakker heller lite om hva som er alternativet for å få finansiert de gode tiltakene. For blå og rød politikk koster omtrent det samme. Forskjellen er hvem som skal betale regningen.

Merkelig nok er det ingen som peker på Arbeiderpartiet for alle de gode tingene. Ting som Arbeidsmiljøloven, likestilling og allmenn stemmerett. Men det får vi komme tilbake til.

Kritikerne baserer seg på at Arbeiderpartiet «alltid» har hatt makt. Men stemmer det?

Her er oversikt over regjeringsmakt de siste 40 år:

Siste 10 år: 5 blå og 5 rødgrønne år
Siste 20 år: 11 blå og 9 rødgrønne år
Siste 30 år: 13 blå og 17 røde år
Siste 40 år: 19 blå og 21 røde år.

Når noen da peker på Arbeiderpartiet som den største og styggeste ulven, i alle saker, hvordan kan det henge sammen? Ikke har de flertall i Stortinget, og ikke har de hatt uavbrutt regjeringsmakt. Om vi er misfornøyd med vedtak fattet de siste 40 år, må vi faktisk peke på Stortingsflertallet. Altså de fleste partier på tinget. Ofte er det litt artig å se hva partiene har stemt for og imot i praksis, og hva de hevder de er for og imot i media.

En slik sak kan være EØS saken. I sin tid var det kun Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti som stemte imot av vi skulle inngå denne avtalen. Resten av partiene stemte for. Da blir det hult når partier nå i ettertid hevder de er imot, noe de har stemt for. Enda mer merkelig blir det, om man leser i partiets partiprogram at de er for. Politikere som ikke holder seg til partienes partiprogrammer og historien blir lite troverdige for meg. Jeg synes det er rart at disse tingene ikke er mer diskutert i det offentlige ordskiftet. Det er ren propaganda.

Dette er grunnleggende informasjon om hvordan politikk funger, i praksis. Media sin fremste rolle er å drive faktabasert folkeopplysning, og stille kritiske spørsmål. Derfor mottar de også offentlig støtte. De har en meget viktig samfunnsoppgave. Om de ikke tar den på alvor, kan jeg være tilbøyelig til å diskutere om det er rett at de mottar så mye offentlig støtte. Når Fremskrittspartiet for eksempel før valgkampen i 2013 garanterte at alle bomstasjoner skulle bort, om de kom i regjering, hvor var medias kritiske spørsmål om hvordan de skulle klare det, uten flertall?

For fakta er at de er nesten det eneste partiet, som sier de mener dette. Men de har ikke flertall. Hverken innad i regjeringen eller i Stortingsalen. Det er også unnskyldningen de kommer med når de ikke klarer å levere. Men ingen trodde de ville få flertall. Dette var ett umulig løfte. De kunne like godt lovet 4 år med pent vær. Dessverre er det mange som trodde på løftene, for det var aldri snakk om att partiet måtte få flertall. Velgerne ble forledet.

Hvordan kan media tillate at politikerne våre forleder landets velgere på denne måten? Hvordan kan vi skattebetalere godta, at media ikke gjør den jobben vi betaler dem for å gjøre?


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *