Erna er feit og dum, Støre er tåkete og korrupt, men Trine er verst!

Jeg bruker en del tid på politikk på hobbybasis. Ikke minst på å diskutere politikk på nett. Det som overasker meg er at det virker som om alle nyansene borte.

På starten av 70- tallet, kom fargefjernsynet til Norge. Vi fikk nyanser! Både i politikk og i dagliglivet.

Før det var antageligvis alt enten sort eller hvitt. Ispedd noen gråtoner. Som i Tyskland på 30 tallet. Eller som i dagens politiske debatt…. I 2017.

Se forøvrig: https://www.nrk.no/organisasjon/fjernsynets-historie-1.6512060

Skråsikre folk skremmer meg. Det var skråsikre folk som satte verden i brann både i 1. og 2. verdenskrig. Fremdeles er det skråsikre folk som bomber og herjer. Noen med laken. Igrunnen flest uten. Men alle er skråsikre på at de har «hele bildet» og at «de andre» tar helt feil. Mange mener også at «de andre» faktisk fortjener å dø fordi de tar feil. Når jeg leser skildringer fra 30 tallets Tyskland, kjenner jeg igjen mye av retorikken og forenklingen. Se forøvrig:

https://www.abcnyheter.no/livet/2015/07/28/194412180/alltid-skrasikker-da-er-det-storre-sjanse-du-tar-feil

I dag blir vi bombardert med informasjon. Men det virker som om jo mer informasjon som er tilgjengelig, dess mer overflatisk behandler vi informasjonen. Det virker dessverre som om mange kun leser overskriftene og halve ingressen i enhver sak. Og mange kaster seg over tastaturet og kommenterer villig vekk. Skråsikkert og bombastisk! Uten å engang lese artikkelen de kommenterer. Overskriften i dette innlegget vil nok også føre til en del ytringer. Så får vi jo se om de har lest hele innlegget før det kommenteres.

Når det gjelder forenkling og det å være skråsikker, har Donald Trump tatt dette til et nytt nivå! Med 140 tegn på Twitter kan han utrede enhver sak. Alt er sort/hvitt og «oss» og «dem». Ingen sak for liten, ingen for stor. Jeg får litt gåsehud på ryggen når politiske ledere minner mest om religiøse fundamentalister. Når man skråsikkert skal angripe sine politiske motstandere, er det enklest å gå på person fremfor å gå på sak. Dessverre.

Når det gjelder å forenkle et budskap og være skråsikker, stiller Donald Trump i samme klasse som de religiøse fundamentalistene.

Selv får jeg ofte spørsmål om hvordan jeg kan støtte Arbeiderpartiet. Eller hvordan jeg kan være enige med dem. Men er jeg egentlig «enig» med «dem»? Og hvem er «dem»? Kan jeg stille meg bak hver eneste setning i det tettskrevne partiprogrammet på 94 sider? Og det kan jeg jo selvfølgelig ikke! Men jeg støtter ideologien bak, og de store linjene. Uttrykk som «Yt etter evne, få etter behov» klinger godt i mine ører. Ikke minst slagordet for årets valgkamp: «Alle skal med!» For å prøve meg på en forenkling:

For meg er kollektivets interesser viktigere, enn at 1 % av oss skal kunne bli multimilliardærer.

Eller for å ta det tilbake til arbeidsplassen:

Om hver og en skal forhandle om sin egen lønn, vil det kanskje gi positive utslag for den enkelte som er «på høyden» av sin karrière. Men være negativt for det store flertallet. De unge og uerfarne eller de som ikke lenger klarer å løpe så fort. Men vi har alle vært unge og uerfarne. De fleste opplever også å bli eldre. Derfor tjener alle ansatte på kollektive løsninger, om man ser på hele yrkeskarrièren.

Derfor er jeg også tillitsvalgt. Fordi jeg tror på kollektive løsninger. Det gjør hverdagen til den enkelte bedre, men ikke minst presterer bedriften bedre, om alle løfter i flokk. Det burde ikke være noen bombe at lagarbeid lønner seg for alle på laget….? Om hovedfokus til den enkelte er å utføre jobben sin, fremfor å vise seg frem, for å oppnå personlige gevinster, vinner alle. Se forøvrig denne artikkelen:

https://www.dn.no/nyheter/2017/07/09/1801/Arbeidsliv/dette-gjor-ansatte-dyktigere-i-jobben-og-dette-gjor-dem-darligere

«Dem» i Arbeiderpartiet er forøvrig «oss.» Nesten 60 000 parti medlemmer fra hele landet. Partiets sentralstyre er kun partiets ansikt utad. Det er medlemmene som er partiet, ikke sentralstyret. Det er vi som legger kursen for partiet. At alle er enige i alle enkeltsaker er selvfølgelig umulig. Men de store linjene og ideologisk er vi på linje. «Alle skal med!» Så får heller hvert enkelt partilag og fylkeslag prøve å arbeide for enkeltsakene. Veier i Bergensområdet er selvfølgelig viktigere for Hordalandsbenken enn for politikerne fra Finnmark. Og olje og gass, naturresurser, sysselsetting og arbeidsliv er viktigst for Oljeindustriens Arbeidersamfunn. Det er det vi jobber med.

Slik definerer Arbeiderpartiet sentralstyrets oppgaver:

Som dere ser er det et samlet landsmøte som bestemmer. Sentralstyret er kun redskaper for å få jobben gjort.

Se forøvrig:

https://www.arbeiderpartiet.no/om/sentralstyret/

Men tilbake til overskriften

Hvorfor diskuter vi ikke politikken til partiene fremfor personer? En partileder er kun det. Ledere kommer og går.

La oss heller snakke om ideologien til de enkelte partiene, fremfor de politiske frontfigurenes utseende, lommebok og hvordan de fremstår. Eller hvordan media til enhver tid velger å fremstille den enkelte. Ikke minst må vi få med nyansene.

Hva står de ulike partiene for?

Kollektive løsninger, eller enkeltindividets «rett» til suksess, slik at de kan kjøpe seg sitt eget private Jet fly?

Fra den ansattes perspektiv- gikk det bra?

Denne gangen ønsker jeg å dele et foredrag som Per Ove Økland holdt på Leder & HR – konferansen i Stavanger oktober 2014.

I mange år har Per Ove vært sentral i rollen som Statoils ansattes representant i krevende omstillinger, eksempelvis Statoils Driftspraksis, NORSOK R-03 (sikre løfteoperasjoner), Aldring & Helse på Norsk Sokkel, Nattarbeid/Samsoving på Statoils installasjoner, SCIP (Supply Chain Improvement Project).

Han har vært ansatt i Statoil i 33 år, og har 36 års sokkelerfaring
Omfattende erfaring innen kran og løft, og logistikk.

Mange år som tillitsvalgt fra 1987. Hatt mange verv og roller, og er også i dag både sentral og aktiv.

Norsk sokkel hadde vært vesentlig annerledes, om det ikke hadde vært for han.

Han liker å referere til Gandhi. Jeg pleier å referere til Per Ove.

Foredraget er publisert med godkjennelse fra opphavsmannen.

Her er utdrag fra foredraget hans. Les og lær!

Om omstillinger

Omstillinger er nødvendige

Gode omstillingsprosesser krever:
Forankring av mål og strategier på alle
nivåer i bedriften
Samarbeid mellom ledelse og tillitsvalgte
Forutsigbare og gode avtaler for de berørte

Myndighetskonrtroll

St.m. nr. 7 – 2002: Om HMS i
petroleumsindustrien – den norske modellen
Baserte seg på at helse, miljø og sikkerhet skal bygges og
sikres gjennom et tett samarbeid mellom partene i
industrien og myndighetene

Tar utgangspunkt i det organiserte arbeidslivet: De
ansatte skal ha reell innflytelse på utformingen av regler
og prosedyrer ved at de tillitsvalgte og verneombudene
deltar i arbeidsgrupper og lyttes til

Myndighetene hadde observatører i arbeidsgruppene

Hvorfor gikk det bra? – eksempel fra omstilling kran
og løft – HMS – Den norske modellen i praksis

En felles løfteprosedyre for hele sokkelen – NORSOK
standard R-003
Fagbrev for kran og løft
Fokus på styring, ledelse, planlegging og
kompetanseheving
Resultat: Fra en situasjon med stadige dødsulykker i
forbindelse med kran- og løfteoperasjoner klarte vi i løpet
av en femårsperiode å redusere antallet hendelser og
alvorlige hendelser med 70 prosent
Hvorfor gikk det bra? – Den norske
modellen i praksis!

I Statoil satte konsernledelsen og de tillitsvalgte
seg sammen og ble enige om en felles ambisjon,
strategi og tiltak

Myndighetene spilte en aktiv rolle: OD ledet
utviklingen av regelverk i samarbeid med partene
En modell som både ga bedre sikkerhet og bedre
økonomiske resultater

Så skjedde det noe… Myndighetene trekker
seg tilbake – ledelsen bestemmer

Utover 1990-tallet: Fra ODs regelverksamling til
internkontroll og funksjonelt regelverk

Ledelsen i selskapene møter med «ferdigtygde»
konklusjoner: De tillitsvalgte får høre hva som
allerede er bestemt

Fra medbestemmelse til medvirkning (til å sette
ledelsens beslutninger ut i livet)

Fra bedriftsdemokrati til (bedriftsdiktat(ur?)

Fra samfunnsansvar til kortsiktig
profittjakt

Petroleumsloven slår fast at ressursene er nasjonen
og folkets eiendom – med OD og Statoil som redskaper
skulle vi sikre kontroll og langsiktig,
samfunnsbyggende forvaltning

Etter delprivatiseringen av Statoil ble fokuset dreid
mot raskest mulig vekst og kortsiktige resultater
Investeringene skal gi mest mulig avkastning raskest
mulig; – med store konsekvenser for teknologivalg
Fra robuste til spinkle installasjoner –
fra Condeep til Yme
Condeep-plattformene har lang levetid og kan
oppgraderes og fornyes til stadig lengre levetider

Njord A tålte ikke alt som ble lesset på den, og slo
sprekker. Forlenget levetid på feltet krever
sannsynligvis ny eller oppgradert plattform.
YME er historien om 15 milliarder «rett i dass»
Kostnadskutt i dag (spinkle installasjoner og bygging i
Abu Dhabi) blir dyrt i morgen – dårlig
samfunnsøkonomi

Fra egenregi til kostnadsdrivende
kontraktører

Operatørselskapene har gått for langt i å la eksterne
leverandører overta konstruksjon og vedlikehold på
installasjonene:

For mange oppgaver er flyttet på land; avstanden skaper
mer byråkrati og mindre «hands on»
Operatørene har for liten egenkompetanse / egne folk til å
matche leverandørenes innflytelse i prosjekter; – «bukken og
havresekken» / kostnadsdrivende
Operatørenes ingeniører og ansatte vil ikke blande seg i det som er
leverandørenes «ansvar/oppgaver»; med «mange kokker» fungerer
ikke den norske modellen – løsningene blir dårligere og kostnadene
høyere

To eksempler fra virkeligheten på sokkelen;
– kostnadene ved at «alt» skal settes ut

Vindusviskerne på Heidrun
Om hvordan 700 000 kr i tilbud fra ekstern leverandør ble til 70 000 kr ved å bruke egne resurser.

Nye lastedekk på GFA og GFC
Koster et dekk mer enn et skip?

SCIP oppfølging av logistikk – gode resultater med
lite resurser

Forslag til tre aksjonspunkter for
forbedring:

1: Den norske modellen må revitaliseres
Ta de ansattes valgte representanter med i prosessene
– utvikle løsninger i samarbeid
Få myndighetene på banen igjen – still krav til
langsiktig bærekraft

2: Kontrakter hvor leverandørene styres bedre av
operatørselskapet – med egne vedlikeholdsingeniører i
førersetet

3: Flere oppgaver må løses med eget personell

En oppfordring avsluttningsvis:

Arbeidstakerorganisasjonene bør samordne sine
overordnede olje og energipolitiske strategier

Og til slutt en oppfordring

Økonomer til besvær?

Mange hevder at det pågår en nådeløs maktkamp, i landets største selskaper. Kanskje også i offentlig forvaltning?

Det kan synes som om økonomene og ingeniørene kjemper en innbitt kamp om makt og innflytelse.

Så langt kan det virke som om økonomene ligger best an.

Men er det rett og slett fordi ingeniørene er mest opptatt av jobben sin, og økonomene er best på posisjoner og maktkamp?

Hvem vet?

I denne forbindelsen kom jeg over en bok som virket interesant.

Den tror jeg jammen at jeg må kjøpe. For dette er noe jeg ønsker å finne ut av!

Se forøvrig bokomtalen her:

Pål Nygaard
INGENIØRENES GULLALDER

Ingeniørenes gullalder oppstod gjennom en kombinasjon av samfunnets behov og profesjonspolitikk. Industrialisering var det viktigste målet etter krigen. Samtidig ønsket ingeniørene makt og innflytelse, men blant ingeniørene var det uenighet om hva slags kompetanse en ingeniør burde ha. Gullalderen ble derfor også preget av en betent strid mellom ingeniører utdannet på NTH og dem utdannet ved de tekniske skolene.

Striden fikk betydning da ingeniørene i 1960-årene ble utsatt for kritikk med bakgrunn i industrialiseringens konsekvenser. Ingeniørene evnet ikke å redefinere sitt kunnskapsgrunnlag og yrke da omgivelsene endret seg, og overlot frivillig makt og innflytelse til økonomene.

I media kan vi lese om mange skumle gjenger. Både A og B gjengen er vel pensjonert, men statig nye kommer til. Selv er jeg aller mest bekymret for kulerammegjengen. De er nådeløse når de kommer, og når de drar er- kassaapparatet tomt.

Her er linken:

http://www.dreyersforlag.no/ingeniorenes-gullalder.5612091-335074.html

Selv arbeider jeg i oljebransjen. Det er en meget lønnsomm del av landets næringsliv. Derfor er det ikke rart at den tiltrekker seg mange innenfor økonomifaget. Samtidig er det behov for mange ingeniører. Men det kan virke som om det er økonomene som bestemmer hvor pengeskapet skal stå. I alle sammenhenger. Økonomi styrer både teknologiske løsninger, praktiske gjøremål, beredskap og personalpolitikk.

Alt skal være så billig som mulig. (Kanskje med unntak av direktører?)

Men er det ikke slik at man får det man betaler for? (Kanskje med unntak av direktører?)

Kjør debatt!

JA te KU- men KA NU?

På landsmøtet til Arbeiderpartiet i år, ble det flertall for sentralstyrets sitt kompromissforslag, vedrørende en Konsekvensutredning (KU) av LoVeSe. Man har laget et forslag som det skulle være mulig å få et flertall for i Stortinget. Det er bra! Jeg er leder i Oljeindustriens Arbeidersamfunn, og vi har arbeidet aktivt for dette, via Arbeiderpartiet i Bergen og Hordaland Arbeiderparti. Verden trenger energien, kystbefolkningen trenger arbeid, staten trenger klingende mynt i statskassen og penger til det grønne skiftet. Vinn, vinn, vinn. Og vinn. Så dette er bra! Men vi må sørge for at man kjører en skikkelig KU.

Dette innlegget har tidligere vært publisert på www.havpuls.no og på bloggen til Leif Sande. Se forøvrig:

http://tv.banett.no/hblad/petropuls/mai17/index.html#38/z

https://leifsande.no/ja-til-ku-men-ka-nu/

Men hva er en KU i denne sammenhengen??

Jo det er en demokratisk prosess som skal se på alle berørte parter blir sett og hørt. Man ser også på konsekvenser av virksomheten og følger den kan få for andre næringer, miljø, lokalsamfunn osv. Man må få frem hele bildet, og alle fakta må på bordet. Det er meget viktig! Man må sørge for at alle sider kommer frem. Det er også i denne prosessen man har mulighet til å utforme skikkelige krav, til hvordan en eventuell utvikling/oppstart skal foregå.
Vi i Oljeindustriens Arbeidersamfunn har et par absolutte krav, som vi mener må inn som forutsetninger, allerede nå. Det er at Loven om Petroleumsvirksomheten og de 10 oljebud må følges, og at en fremtidig produksjon foregår så skånsomt og sikkert som mulig. Ellers kan det bare være med hele saken.

Man må altså både sørge for sysselsetting og aktivitet i Norge og høy grad av sikkerhet. Ingen oljeselskaper kan få blanko fullmakt til utvinning, mot noen fjottpenger og fagre løfter, som de vil løpe fra ved første mulighet. Det har hendt før! Det må vi si nei til!

Videre ønsker vi at deler av overskuddet fra olje og gass produksjon i disse områdene ble øremerket til å effektuere det grønne skiftet. I motsetning plastposeavgift, flyseteavgift osv., ville vi da fått muskler til å utrette noe. Men da må man opprette et eget fond for dette. På lik linje med Statens Pensjonsfond Utland. Pr i dag mangler det penger til et slikt løft. Det vil si, man har mye penger. Men de brukes i stor grad til å kjøpe aksjer og gatestumper i det store utland. Mesteparten av «miljøavgiftene går rett inn i det store sluket. Vi kunne tenkt oss en skikkelig satsning på fremtiden vår, her hjemme. Ikke bare i ord. Men i handling. Men da trengs penger. Her har vi en gylden mulighet til å få til noe konkret!

En ting man kunne brukt litt av disse pengene til, var å borre injeksjonsbrønner på sokkelen. Da ville den allerede miljøvennlige produksjonen her i Norge, blitt enda mer miljøvennlig. Pr i dag er dette en for stor kostnad å legge på lisenshaverne. Men hvorfor ikke bruke litt av statens del av inntektene? Da ville man også få økt aktivitet i næringen.

Når det gjelder sikkerhet, er det en sak med mange ulike sider. Man må blant annet styrke områdeberedskapen. Da snakker vi både for å berge folk, men også om å verne miljøet ved eventuelle uhell. Ikke bare «egne» hendelser. Resursene vil også være tilgjengelige ved andre hendelser. Men det må det defineres på forhånd hvordan beredskapen skal være. Kravene må også ligge fast etterpå. Som ufravikelige.

Utbyggingen av Aasta Hansteen og områdeberedskapen på Halten Nordland kan være et eksempel, på hvordan dette IKKE må gjøres. Der var beredskapskravene klare. Selskapet som søkte om Produksjon og Utvinningstillatelse (PUD) beskrev hvordan de ønsket å gjøre dette på en god måte, i forkant. De fikk godkjent sin søknad. Men i etterkant, når plattformen er ferdig, ønsker man å fravike det man opprinnelig hadde som forutsetninger. Slik oppførsel er ikke holdbar. Man vet hva man søker om. Da må man forholde seg til det, om man får innvilget sin søknad.

Se forøvrig: http://petro.no/statoils-nye-helikopterplan-svekker-beredskapen-norskehavet/46078

http://www.aftenbladet.no/aenergi/Statoil-ledelsen-provoserer-ansatte-med-sikkerhetskutt-539316b.html

En annen ting som bekymrer oss, er den generelle sikkerheten på sokkelen. I følge Ptil er sannsynligheten for en storulykke større nå enn før. Nærmest ukentlig rapporteres det om uhell. Ikke fordi man ikke vet hvordan man skal unngå slike uhell, men fordi noen skal spare penger. Det virker som om operatørselskapene har feil fokus og mangler ledelse med operativ erfaring. Det kan gå bra det. Om man lytter til dem i organisasjonen som har den nødvendige erfaringen. Men de virker ikke å være interessert i lytting. De er heller ikke veldig lærevillige, når uhellet først er ute.

http://www.ptil.no/pressemelding-2016/category1262.html

Det som skremmer oss aller mest, er at det virker som om hverken tilsynsmyndigheter, direktorater eller Storting lenger har noe de vil si. (Eller tør å si…?) Oljeselskapene turer frem som de vil, uten å bry seg om hverken samfunnsansvar eller Norsk lov. Men hvem må stå til ansvar den dagen det smeller skikkelig? Direktørene i oljeselskapene har nok allerede sine gylne fallskjermer ferdig pakket i skapet. De kommer ikke til å lide noen nød. Blir det en ny «Kings Bay» historie?

Ptil, Oljedirektoratet, Departement og politikerne må ta tilbake myndigheten og råderetten! De må bruke eiermakten sin! Ressursene der ute i havet er vår felles eiendom. Enten vi snakker om olje eller fisk. Vi må ta vare på begge deler. Vi sørge for at våre interesser blir ivaretatt. Pr i dag har Olje og Energiminister Terje Søviknes, like liten kontroll på oljeselskapene, som han har på «snøttn» sin.

Slik kan vi ikke fortsette, om vi skal gi selskapene adgang, til våre mest sårbare områder.

Dette bildet er fra www.flightradar.com og viser flytrafikken onsdag 10.05.17. Er det virkelig flysete og poseavgift som er løsningen på våre problemer? Og hva hjelper det å kreve inn miljøavgifter om de går «rett inn i det store suket»?

Hvem tør å politianmelde hvem?

Hva skjer om en stor gruppe mennesker, bryter Norsk lov i stor stil? Hvem skal man da politianmelde, og hvem skal levere anmeldelsen?

Disse spørsmålene kom opp i en tråd/diskusjon på Facebook. Og det er gode spørsmål!

Bakgrunnen var at noen hevder at Loven om Petroleumsvirksomheten brytes daglig på Norsk sokkel. Men så kom jo spørsmålet:

I så fall, hvorfor er det ingen som leverer en politianmeldelse?

Her er en link til selve loven:

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1996-11-29-72

Her kan du forøvrig lese litt om hvorfor jeg mener at Loven om Petroleumsvirksomheten brytes. Daglig:

http://oljearbeideren.no/drives-norsk-sokkel-iht-norsk-lov/

Men så blir jo spørsmålene: Hvem skal man da anmelde? Og hvem har baller til det?

Denne loven brytes stort sett av alle oljeselskaper som opererer på Norsk sokkel. Så å politianmelde en direktør i et oljeselskap blir litt feil. Det er dem som står for lovbruddene i praksis, men det er jo noen på et høyere nivå som tillater dette å passere. Men hvem?

Vi har jo et eget Direktorat for olje i Norge. Det er Oljedirektoratet. Det ledes fortiden av Bente Nyland. Er det hun som burde politianmeldes? Kan man politianmelde et Departement? Eller hele ledelsen i OD? Her finner dere organisasjonskartet:

http://www.npd.no/Global/Norsk/6-Om-OD/Organisasjon/Org-kart-pr-april-2017-norsk.pdf

I Norge har vi også en egen minister for olje og sånn. Det er Olje og Energiministeren. Fortiden er det Terje Søviknes som sitter i stolen. Som en journalist ville sagt det: «En gammel kjenning av politiet» Er det han som burde politianmeldes? Eller er det hans overordnede, Erna Solberg som må inn å forklare seg? Kan man politianmelde regjeringen?

Men de har jo ikke vært alene om dette? Et samlet Storting har jo sittet å sett på at 50 000 mennesker har mistet jobben i Norge, samtidig som vi bygger opp industri og kompetanse i store deler av verden. Stikk i strid med loven. Hvem er «sjefen» på Stortinget? Er det Stortingspresident Olemic Thommesen som skal anmeldes? Eller alle stortingsrepresentantene? Kan man politianmelde Stortinget?

Som dere ser så er der vanskelig å avgjøre hvilket navn som skal stå på anmeldelsen.

Men det største problemet blir kanskje å finne noen med baller store nok, til å levere en slik anmeldelse…..

Kan man skyte seg selv i foten, med en stor kanon?

Man skal virkelig høre mye, før ørene faller av. Man skal også lese mye rart, uten at øynene faller ut.

En av de rareste tingen jeg har lest på en stund, er en artikkel i Teknisk Ukeblad som tar for seg en «forskningsrapport» som forteller at vi fint kan kvitte oss med 100 000 arbeidsplasser til i oljebransjen.

Artikkelen i TU er bra. Det er mer en man kan si om rapporten den omtaler.

Se forøvrig:

https://www.tu.no/artikler/rapport-mener-ny-olje-kan-droppes-et-faglig-uholdbart-bestillingsverk-ifolge-ekspert/382900

Dorullkikkerter er gøye. Men man får litt begrenset perspektiv. Det er ikke anbefalt verktøy om man vil se «hele bildet»

La oss sammenligne min familie, med nasjonen Norge. (Eller en hvilken som helst annen familie, der en eller flere av familieforsørgerne jobber i «oljå»)

Min familie er helt avhengig av min inntekt. Jeg jobber i «oljå» og følgelig er vi «oljeavhengige» Akkuratt som nasjonen Norge. Vel å merke om vi skal opprettholde velferdstilbudet. I familien. Eller i Nasjonen.
Men hadde vi klart oss, om jeg sa opp jobben, for å gjøre familien mer «miljøvennlig»? (Etter samme metodikk som i denne rapporten)

Svaret på det er jo enkelt. Det hadde gått bra det. Familiens inntekt hadde falt dramatisk, men vi kunne satt inn tiltak. Det første vi måtte kutte ut, ville være alle fritidsaktiviteter og underholdning) For barn og voksne. (Inklusiv TV, Internett tilgang, mobiltelefoni osv osv) Deretter ferie og annen luksus, slik som oppussing, nye klær, sportsartikler, båt, osv osv.

Men så er jo spørsmålet vi sitter igjen med: Slutter min arbeidsgiver å produsere olje, om jeg sier opp jobben min? Og svaret er jo nei. De ville fått i en annen fyr. Som da kan løfte velferdstilbudet i sin familie. Slik er det med oljeproduksjon globalt også. Vi som nasjon kan kutte i morgen. Men noen andre vil straks overta. Man ville da tydd til olje som var vanskeligere å utvinne. Det er dyrere, og mindre miljøvennlig.

Hadde min familie sine forsakinger, ført til noe «miljøvennlig»? Ja. Vi hadde kuttet vårt eget forbruk. Men det ville ikke ha reddet verden. Jeg er redd det hadde gått utover familiefreden også. For hadde familien opplevd det som om de måtte forsake noe?

Dere kan jo kanskje selv prøve?

Kjør et år uten:

-Trening og fritidsaktiviteter
– TV
– Internett
– Mobiltelefoner
– Ferieturer
– Kino
– Restauranter/ferdigmat
– Bursdagsselskaper

Jeg tipper det ville blitt protester.

Kuttlisten for Nasjonen Norge ville kanskje sett slik ut?:

– Kutt i forsvarsbudsjett
– Kutt i kultur
– Kutt i infrastruktur
– Kutt i sosialbudsjetter
– Kutt i helsebudsjetter
– Kutt i skole og utdannings budsjetter.

Jeg tipper også dette ville utløse protester. Ikke minst fra de som arbeider innenfor offentlig sektor. Som har bestilt rapporten over.

Så til spørsmålet i overskriften: Kan man skyte seg selv i foten, med en stor kanon? Ja, det går fint. Men det er jo ikke lurt.

Oppfordringen må bli: Bruk stemmeretten til høsten. Men bruk hodet også

Et reisebrev fra en ensom svale.

20. – 24. deltok jeg på Arbeiderpartiets landsmøte som gjest. Jeg er bare «en halvstudert røver» og industriarbeider. Med kun noen fagbrev å vise til som utdannelse. Derfor var det mange som på forhånd spådde at jeg kom til å bli en ensom svale. At jeg ville skille meg ut. «Det er ikke plass til slike som deg der» var forhåndsdommen.

Men jeg hadde en plan. På Arbeiderpartiets Web shop hadde jeg kjøpt full mundur, og reiste til hovedstaden klar for å synge sanger om valgseier og rope slagord som «Erna må vi Fjerne» sammen med hundrevis av andre i røde uniformer. Jeg ville jo ikke skille meg ut.
Men forhåndsdommen var delvis rett. Jeg skilte meg ut! Under kan du lese hvorfor.

300 delegater og mange gjester hadde reist til Youngstorget. De kom fra hele landet. De aller fleste gikk i helt normale klær. Det var så man skulle tro man var sammen med helt normale folk. Eller «folk flest», som noen ville sagt det. Slik var det med oppførselen også. Riktignok var det en og annen blådress og kjole å se, men mest helt ordinære klær.

Sammen med «en halvstudert røver», i full parti mundur…..

Og selv dem i blådress og pene kjoler kunne man snakke med. Sånn helt vanlig. De var til og med høflige og imøtekommende. Selv mot en slik førstereisgutt som meg. I full mundur.

Nå kan man ikke akkurat kan kalle Gro Harlem Bruntland, Torvald Stoltenberg og Kristoffer Joner for «folk flest» For de var der også. Som gjester, akkurat som meg. Men de oppførte seg også skremmende vanlig.

De neste dagene droppet jeg reklame effektene, og fikk med meg en vanvittig prosess. Jeg hørte oppimot 200 debattinnlegg, og mange hundre forslag og endringsforslag til partiets partiprogram ble bearbeidet og knadd for å lage Arbeiderpartiets partiprogram, for perioden 2017 – 2021. Men hvor kom de fra, og hva handlet de om?

I medias dekning av landsmøtet er det noen få saker som får oppmerksomhet. En K, en KU, HEN og asylanter. Og det er vel stort sett det? Men var det det hele? Var det dette de aller fleste forslag handlet om? Nei det var jo ikke det! Forslagene som ble reist, kom som delegatene, fra alle deler av landet! Både der jeg visste at det bodde folk, og der «ingen skulle tru at nokon kunne bu.» Akkurat som delegatene. Men hva handlet de om?

Jo de handlet jo om slike ting som opptar «folk flest», landet rundt. Arbeid, infrastruktur, helse, skole, næring og teknologi. Stort sett sånne vanlige, kjedelige, ting. Som alle trenger. Media kan ikke skrive om slike ting. De vil ha skandalene. Og de store uenighetene.

Men hva med delegatene? Hvem er det som bestemmer politikken i landets største parti? Jo det er faktisk helt normale folk. Om vi ser på Hodalandsbenken, så skiller nok ikke den seg vesentlig fra de andre fylkeslagene. Fagarbeidere fra helsevesenet og industrien, lærere, en lensmann, studenter og fagforeningsfolk. Men heldigvis en og annen som kan mer enn den lille gangetabellen også. Det trengs også noen akademikere og folk med høyere utdannelse. Men de er ikke i flertall. Men ingen av delegatene på Hordalandsbenken hadde skilt seg ut i nabolaget mitt hjemme på grunn av bakgrunnen sin.

Men hva med all syngingen og fokuset på at Arbeiderpartiet skal vinne valget? Jo, det ble sunget. Litt. Man snakket også om å vinne valget. Litt. Men størstedelen av landsmøtet handlet om å snekre politikk. Delegatene sloss for å påvirke partiets partiprogram. For å få med sakene de brenner for. På vegne av det distriktet de kommer fra.

Jette Cristensen fra Hordaland oppsummerte det god i sin tale, siste dagen. Vi var ikke samlet først og fremst fordi vi skulle vinne valget, men for å lage politikk. Man ønsker å påvirke landets politiske kurs. Men for å få realisert den politikken man tilslutt bestemmer seg for innad i partiet, trenger man makt. Derfor må vi vinne valget. Men makten for makten sin del selv er ikke hovedpoenget.

Men hva fikk jeg egentlig utrettet som gjest, uten taletid og stemmerett? Jo, jeg benyttet alle muligheter til å framsnakke oljearbeiderne og industrien vår! Det ble mange muligheter! Både betydningen av å sysselsette egen befolkning og videreføre sikker og effektiv drift. Vi er verdensmestere i oljeproduksjon. Det må vi være også i fremtiden. Det gir klingende mynt i statskassen. Men da må vi opprettholde standarden, både på anlegg og arbeidsvilkår.

Men hva jobber Oljeindustriens Arbeidersamfunn for, og hvilke landsmøtevedtak og uttalelser er vi mest fornøyd med? Her er noen stikkord:

– Man vil reparere arbeidsmiljøloven.
– Ta vare på landets største distriktarbeidsplass. (Olje og gass)
. Ta vare på sjøfolkene våre.
– Ja til konsekvensutredning av Lofoten – Vesterålen og Senja.
– Staten må bli en mer aktiv eier, og bruke sin eiermakt i selskaper der staten er tungt inne.
– Man må ta vare på og videreføre de 10 oljebud og Loven om Petroleumsvirksomheten.
– Fremtidige strømkabler til utlandet må utredes skikkelig, der man ser på de totale konsekvensene for samfunnet vårt. Billig strøm er bra for både industrien, næringsliv og private. Det konkurransefortrinnet må vi ta vare på.

Dette er forøvrig handlingsprogrammet til Oljeindustriens Arbeidersamfunn:

1. Hordaland Arbeiderparti (HAP) sitt industriutvalg laget i februar 2016 en rapport med strategi og tiltak innenfor fylkets industriområder. Oljeindustriens Arbeidersamfunn vil støtte opp under disse strategiene og tiltakene. Se for øvrig: https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/7d30d86e2fa848d196b49a6809b10f3179dee1bd4fc2453cae9e9bfc1049f074valting.

2. Oljeindustriens Arbeidersamfunn vil arbeider for sterkere myndighetskontroll i oljeindustrien. Petroleumslovens skal følges og da særskilt §1-2 Ressursforvaltning. Dette for å sikre arbeid til arbeidstakere og bedrifter som betaler skatt til sine lokalsamfunn i alle faser av virksomheten

3. Oljeindustriens Arbeidersamfunn vil arbeide for at de 10 oljebudene blir revitalisert og tilpasset dagens og fremtidens situasjon. I denne sammenheng er det viktig å legge den Norske modellen til grunn og i samarbeid med de ulike aktørene i oljeindustrien arbeide fram strategier, mål, tiltak slik at vi igjen kan bli teknologiledende.

4. Oljeindustriens Arbeidersamfunn vil arbeider for at fremtidens ledere i denne industrien tar mer samfunnsansvar, blir mer Teknologiorientert og mindre prestasjonslønnet og målstyrt.

5. Oljeindustriens Arbeidersamfunn mener at ingeniørkompetansen, fagopplæringen og fagarbeiderne sin rolle på anleggene må styrkes.

6. Oljeindustriens Arbeidersamfunn vil arbeide for at bedriftene har fast ansatte arbeidstakere i de ulike fasene av virksomheten. Utleie bedrifter må ha egenproduksjon. Norske lønns og arbeidsforhold skal være gjeldende i alle deler av virksomheten.

7. Oljeindustriens Arbeidersamfunn mener at konsesjon regelverket som Norge har hatt gode erfaringer med må videreføres og forsterkes innenfor følgende områder. Petroleumsindustrien, energiindustrien og klima og miljøindustrien. I denne sammenheng vil Oljeindustriens Arbeidersamfunn sette ned et utvalg som i årsmøteperioden utarbeider gode strategier, mål og tiltak for å få dette til.

8. Oljeindustriens Arbeidersamfunn vil arbeide for at Petroleumstilsynet blir revitalisert, slik at de igjen blir et uavhengig og proaktivt tilsynsorgan, som denne industrien krever.

9. Oljeindustriens Arbeidersamfunn mener at konsekvensutredning av LO-VE-SE må gjennomføres snarlig. Videre mener vi at en også trenger en utreding av utviklingen i fiskebestandene i etablerte oljeprovinser der det er innretninger i drift.

10. Oljeindustriens Arbeidersamfunn mener at deler overskuddet til de gjenværende ressursene på Norsk sokkel øremerkes til det grønne skiftet, slik at vi får gode fremtidsrettede tiltak som fungerer i praksis. Det grønne skiftet må finansieres og konkretiseres.

Se forøvrig det fullstendige partiprogrammet til Arbeiderpartiet her:

» target=»_blank»>https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/159967e32e7440aeadfc709a9bae96ce57fde6ecd3e74b8b85632798bbb67a4c» target=»_blank»>

Trassalder. Et forbigående fenomen?

De fleste har vel opplevd trassige unger, som nekter å høre på gode råd fra erfarent hold. Man blir stående å tale for døve ører. Som bekymret far eller mor tenker man på risiko og sannsynlighet. Hvordan kan man begrense konsekvensene?

Men heldigvis vokser de fleste barn av seg denne trangen for trass. De lærer etterhvert at det kan lønne seg å lytte.

Men hva om trassalderen ikke går over? Og hva om alle disse voksne trassmenneskene klarer å grine seg til makt og myndighet?

Bekymrede foreldre er ofte gode på å forstå og håndtere risiko. Bare se for deg følgende scenario:

Poden skal sykle til skolen. Det er høst, og mørkt.

Risiko (Worst case): Barnet kjøres over og dør.

Hvordan reduserer vi Sansyneligheten for at det skjer? Jo, man har sørget for at poden kan trafikkreglene, sykler forsvarlig med en sykkel i god stand. For å synes i trafikken er det viktig med lys og reflekser.

Men han kan jo allikevel blir påkjørt? Hva gjør vi for å redusere Konsekvensene? Jo, hjelm er en selvfølge!

Enkelt sagt:

Risiko = Sannsynlighet x Konsekvens

Men hva om ungen er full av trass?

Hva om alle formaningene preller av? Hva om man finner refleksvest og hjelm henslengt i første busk, når man selv drar avsted på jobb?

Man kan i så fall bare håpe at det har gått bra. Men man må jo ta tak i problemet, slik at det ikke utvikler seg. Man kan ikke tillate sykling om ikke reglene følges. Om nødvendig må man søke hjelp

Men hva om trassalderen aldri går over? Og hva om den trassige ungen vokser opp til å bli en trassig sjef, som nekter å høre? Hva om vedkommende får ansvar for landets største selskap? Jo, det blir dyrt. Og farlig. For alle.

Med jevne mellomrom hører man om at «hjemme alene fester» som kommer ut av kontroll. Trassige ungdommer nekter å høre på formaninger. Fortvilte foreldre kommer hjem til ramponerte hus.

I Norge sitter det offentlige med store eierandeler i mange av de største selskapene. Statoil, Telenor, DNB, NSB, Statkraft, Hydro og Yara. Listen er lang. For meg virker det som «tidenes hjemme alene fest» har vart lenge, og aldri tar slutt. I de gamle statsbedriftene er lange horisonter til fellesskapets beste, bytte ut med kortsiktige gevinster til egen vinning. Barskapet er tomt for lenge siden. Men det er ingen hindring. Man har knekket koden til families safe. Den er full av både kontanter og kredittkort.

Men hvor er «foreldrene»? Har de bestilt ny ferietur? Når skal egenrådige og trassige ledere av de gamle statselskapene stilles til ansvar?

Om Stortinget ikke passer på at fellesskapets verdier forvaltes til fellesskapets beste, må landets befolkning gjøre noe med det! I september har vi alle muligheten til å være med å påvirke hvem som skal representere oss på stortinget.

Godt valg!

NJORD A: Selve Rubinen, i NORSOK kronen!

Utrolig bra for Kvaerner Stord at de får stå for oppgraderingen av NJORD A! De trenger arbeid! Vi MÅ sørge for å berge spisskompetansen innenfor olje og gass!

Men jeg håper de sender en blomsterkvast til Eivind Reiten som takk. Kaketjuver liker sikkert også blomster…..

Se forøvrig:

http://sysla.no/2017/03/17/oljeenergi/dette-viser-at-vi-har-gjort-riktige-grep_196999/

For det første: Dette innlegget er IKKE kritikk hverken av Aker Stord som i sin tid leverte NJORD A, eller alle dem som jobbet i prosjektet med å bygge den! Man leverte det man ble bedt om.

Men det er jo litt rart….. For om NJORD A er en suksess fordi den er oppbrukt, omtrent på dato for beregnet levetid, er både bilen min, og Statfjord A fullstendige tabbeprosjekter! Bilen min fra 2005, hadde en beregnet levetid på 8 år. Dvs at den skulle gått i pressen for 4 år siden. Selv om den ikke lenger er noe syn for øyet, slipper jeg å ta bussen. Eller å kjøpe meg ny bil….. Økonomisk er det veldig greit.

Enda verre er det med Statfjord A. Den startet produksjonen i 1979. Dato for nedstengning er høyst usikker. Men forlenget levetid er vel snart like lang, som levetiden til NJORD A? OG; Etter at oljeproduksjonen avsluttes, kan den kanskje leve videre i mange år, som fundament for en skikkelig offshore vindmølle? Eller produsere alger til matvareproduksjon, som lever av CO2? Hvem vet?

Man kan egentlig si det slik: Med 70-talls teknologi, kunne man drenere et eller flere reservoarer, med en installasjon. «Billig» 90- talls, NORSOK teknologi krever at man har to eller flere installasjoner, for å drenere et reservoar…. Er ikke det rart? Kan det virkelig bli billigere?

Mange vil kanskje nå minne om den lave oljeprisen på 90- tallet, og påstå at man ikke kunne bruke mer penger på denne utbyggingen! Det var rett og slett ikke penger til det! Oljeprisen var for lav. Men kan det stemme? Forstod man virkelig ikke i 1995 at petroleums bransjen var syklisk? Og var prisen egentlig så lav? Den historiske snittprisen er pr i dag ca 37 USD. Når man gjorde funnet i 1986 var den ca 35 USD. MEN; Trodde man virkelig ikke at prisen skulle gå opp igjen? Det er i så fall mer enn rart. For oljeprisen har alltid svingt.

Oljeprisen har alltid svingt. Når Statfjord A ble planlagt var den rund 50 USD.

Jeg tror det har med perspektiver å gjøre. Der man på 70- tallet la til grunn lange horisonter, til fellesskapets beste, hadde ledelsen i Hydro på denne tiden kortsiktig profitt, til egen vinning som hovedfokus.

Men for å gjøre en lang historie kort: Tidligere hadde man et regelstyrt regelverk. Det mente bransjen selv var fordyrende. De ville heller ha et målstyrt, funksjonsbasert regelverk for å få ned kostnad, forenkle og øke fleksibiliteten. Det fikk de. Da laget de NORSOK standarden. Men ble det billig og enkelt?

Aldri har vel dokumenthaugen vært større, og kostnadene har eksplodert. Men høye kostnader for noen, er gode inntekter for andre. «Noen» i denne sammenhengen er også kjent som «folk flest». «Andre» går helst i fine dresser, og mener tydeligvis at det har en gudegitt rett på en veldig stor del, av våre felles naturresurser.

I disse dager er prosjektet «KONKRAFT-Norsk sokkel i endring» startet opp. Målet er offisielt som med NORSOK. Man vil kutte kostnader.

Vil man også denne gangen øke kostnadene for fellesskapet?

Har prisen på Beluga kaviar og private jetfly gått opp?

Her kommer en «grønn utfordring» til alle landets miljøforkjempere

Jeg har ofte diskusjoner med folk som hevder at det «grønne skiftet» allerede er her, og er reellt.

Men når jeg ber dem om å komme med en konkret «grønn» arbeidsplass, blir det litt verre.

Derfor har jeg en utfordring til alle landets miljøforkjempere. Den er som følger:

De 10 første som kan vise meg en konkret «grønn» arbeidsplass, som genererer reelle inntekter til statskassen vår, får en «øhank» hjemmelaget øl av meg! (Som på bildet)

Poenget er ikke at jeg er imot det «grønne skiftet» og omstilling! Vi må uansett finne på «noe» lurt. Fossile bremstoffkilder vil ta slutt, uansett. Men vi må bruke pengene produksjonen av olje og gass gir oss, til å finne opp noe konkret. Vi må være realistiske. Vi trenger pengene næringen genererer, og verden trenger energien i mange år fremover.

Vi må ha reelle arbeidsplasser til egen befolkning. Som genererer inntekter til landet. Vi kan hverken leve av å klippe håret til hverandre, eler å subsidiere hverandres arbeidsplasser.

Vi må slutte å snakke om «det grønne skiftet» som om det er noe konkret, som allerede er på plass, hvis det ikke er det!

Tar dere utfordringen?