Hei oljearbeider! Hvorfor skal du stemme på Arbeiderpartiet?

Du som arbeider i landets største distriktsarbeidsplass, og landets viktigste næring; Hvorfor skal du stemme Arbeiderpartiet? Og hva ønsker egentlig partilaget Oljeindustriens Arbeidersamfunn å få utrettet?

To av grunnpilarene i landets arbeidsliv, er treparsammarbeidet og Arbeidsmiljøloven. Førstnevnte er under et voldsomt press. Det har ikke blitt bedre de siste 4 årene. Det kan jeg som tillitsvalgt skrive under på. Det kan du lese mer om her:

http://www.ptil.no/trenden-skal-snus/partssamarbeid-hva-har-vi-sett-article12991-1244.html

Det må vi få rettet opp! Myndighetene må komme mer aktivt på banen, og sørge for balanse. Uten lover og myndigheter i ryggen, er fagforeningene maktesløse. Da har vi bare resignasjonsretten igjen. Bedriftene har styringsretten. Vi som tillitsvalgte og verneombud må ha tydelige lover og forskrifter å vise til. Ellers er vi sjakk matt.

Vi må også sørge for å få reparert Arbeidsmiljøloven. Igjen. Som i 2006, da den ble reparert av AP, etter at Bondevik II regjeringens hadde reversert arbeidstakernes opparbeidede rettigheter. Faste ansatte må igjen bli regelen. Midlertidig mennesker, «ansatt» på heliportene er ikke holdbart. I dag må mange betale reisene sine selv. Det er dyrt å reise fra Bergen til Kristiansund. For ikke å snakke om fra Mo i Rana til Hammerfest.

Det er lenge siden man slo fast at man skulle kunne arbeide i oljeindustrien, uavhengig av hvor man bodde i landet. Slik er det ikke lenger. Man har ikke råd. Og hvor er logikken i at vi sender Norske skattebetalere på NAV, samtidig som oljeselskapene leier inn «billige» arbeidsinnvandrere til å arbeide på sokkelen vår?

Som tillitsvalgt ser jeg et regjeringskifte som tvingende nødvendig for å få gjort noe med disse tingene. Og vi i Oljeindustriens Arbeidersamfunn kommer til å bruke alle våre krefter til å påvirke Arbeiderpartiet for å legge til rette for, og bevare landets største distiktsarbeidsplass. Men for å få utrettet noe, må vi ha et regjeringskifte.

Oljeindustriens Arbeidersamfunn er et partilag under Arbeiderpartiet i Bergen og Hordaland Arbeiderparti.

Her er handlingsprogrammet vårt for 2017 – 2018:

1. Hordaland Arbeiderparti (HAP) sitt industriutvalg laget i februar 2016 en rapport med strategi og tiltak innenfor fylkets industriområder. Oljeindustriens Arbeidersamfunn vil støtte opp under disse strategiene og tiltakene.

2. Oljeindustriens Arbeidersamfunn vil arbeider for sterkere myndighetskontroll i oljeindustrien. Petroleumslovens skal følges og da særskilt §1-2 Ressursforvalting. Dette for å sikre arbeid til arbeidstakere og bedrifter som betaler skatt til sine lokalsamfunn i alle faser av virksomheten.

3. Oljeindustriens Arbeidersamfunn vil arbeide for at de 10 oljebudene blir revitalisert og tilpasset dagens og fremtidens situasjon. I denne sammenheng er det viktig å legge den Norske modellen til grunn og i samarbeid med de ulike aktørene i oljeindustrien arbeide fram strategier, mål, tiltak slik at vi igjen kan bli teknologiledende.

4. Oljeindustriens Arbeidersamfunn vil arbeider for at fremtidens ledere i denne industrien tar mer samfunnsansvar, blir mer Teknologiorientert og mindre prestasjonslønnet og målstyrt.

5. Oljeindustriens Arbeidersamfunn mener at ingeniørkompetansen, fagopplæringen og fagarbeiderne sin rolle på anleggene må styrkes.

6. Oljeindustriens Arbeidersamfunn vil arbeide for at bedriftene har fast ansatte arbeidstakere i de ulike fasene av virksomheten. Utleie bedrifter må ha egenproduksjon. Norske lønns og arbeidsforhold skal være gjeldende i alle deler av virksomheten.

7. Oljeindustriens Arbeidersamfunn mener at konsesjon regelverket som Norge har hatt gode erfaringer med må videreføres og forsterkes innenfor følgende områder. Petroleumsindustrien, energiindustrien og klima og miljøindustrien. I denne sammenheng vil Oljeindustriens Arbeidersamfunn sette ned et utvalg som i årsmøteperioden utarbeider gode strategier, mål og tiltak for å få dette til.

8. Oljeindustriens Arbeidersamfunn vil arbeide for at Petroleumstilsynet blir revitalisert, slik at de igjen blir et uavhengig og proaktivt tilsynsorgan, som denne industrien krever.

9. Oljeindustriens Arbeidersamfunn mener at konsekvensutredning av LO-VE-SE må gjennomføres snarlig. Videre mener vi at en også trenger en utreding av utviklingen i fiskebestandene i etablerte oljeprovinser der det er innretninger i drift.

10. Oljeindustriens Arbeidersamfunn mener at deler overskuddet til de gjenværende resursene på Norsk sokkel øremerkes til det grønne skiftet, slik at vi får gode fremtidsrettede tiltak som fungerer i praksis. Det grønne skiftet må finansieres og konkretiseres.

Vi har allerede fått påvirket partiet mye. Men det blir ikke gjennomført noen endringer uten regjeringsmakt.

Godt valg!

Snylteren. Norges nye nasjonalhelt?

Se på bildet under. Det viser en luksusbil som er subsidiert av oljepenger. Den slipper også å betale for veien den kjører på.

Fordi eieren har fått fri pass.

For å si det på denne måten: Vedkommende ler hele veien til banken.

Her kan dere se hvor viktig inntektene fra olje og gass er for staten:

http://www.norskpetroleum.no/okonomi/statens-inntekter/

Så tenk over følgende: Enhver subsidiering av klima og miljø, betales i stor grad med oljepenger. Ironisk?

Men det jeg egentlig har lyst til å fokusere på med dette innlegget, er hva som skjer når staten deler ut fripass. I dette tilfellet får føreren bruke veien uten å være med på å betale for den. Men hva skjer med regningen? Jo, den er det jo «de andre» som tar seg av. (Eller «Folk flest») Veien skal både bygges og drives. Regningen blir ikke mindre, av at en gruppe kjører gratis. Snarere tvert imot.

Slik er det med alle offentlige utgifter. Enten det er forsvar av landet eller franske makroner i Stortingskantinen; Skatt og avgifter sørger for penger i kassen.

Og det er et paradoks i dagens skattedebatt. De borgerlige partiene er fryktelig opptatt av at noen skal betale mindre skatt, men de ønsker jo ikke å kutte i de gode formålene. Altså må noen betale mer. Antageligvis «Folk flest» denne gangen også.

Om dere leser denne artikkelen, ser dere hva jeg mener. Man er strålende fornøyd med at skatteinntektene øker, på tross av at mange betaler mindre. Men hvem betaler regningen? Er det ikke nok en gang «Folk flest»?

http://e24.no/makro-og-politikk/skatt/staten-faar-inn-mer-tross-store-skattekutt/24101831

I 2013 lovde Fremskrittspartiet gratis lunsj til alle. Alle landets bilister skulle få fripass. Ingen skulle betale. Men hvem skal da betale regningen? Det blir lite troverdig. Alle forstår at regningen ikke forsvinner. Den bare betales på en annen måte, og gjerne av en annen gruppe. Se forøvrig:

https://www.dagbladet.no/nyheter/vi-skal-greie-a-bygge-vei-og-bane-uten-bompenger/62146763

Hvor er Stortingets aller største gladgutt, Bård Hogsrud i skattedebatten i årets valgkamp? Hva med følgende lovnad: «NULL SKATT TIL ALLE» Bård vet, kanskje bedre enn noen, at uten penger blir det ikke noe. Men etter valget kunne de bare henvist til at de ikke har flertall for å gjøre det umulige- mulig.

En gruppe de borgerlige partiene ønsker å lette skattebyrden for, er dem som eier bedrifter. Den forhatte formueskatten skal bort. Men nok en gang betyr ikke det at fellesregningen skal reduseres. Men det er noen som skal ha fripass, og andre som skal betale mer. Men hvem skal betale mer? Du vet svaret: «Folk flest»

En som har markert seg i kampen mot formueskatten, er Bjørn Dæhlie. Se forøvrig:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/skatt/daehlie-raser-mot-formuesskatten-uforstaaelig-for-meg/a/24073745/

Som han sier i intervjuet:

– Jeg betaler min normale skatt både privat og gjennom mine selskaper med glede, men med ett stort unntak, og det er formuesskatten som en får i fleisen når en lykkes i næringslivet. Sitat slutt.

Han oppgir selv i artikkelen at han betaler omkring 3 millioner i formueskatt.

Om vi ser på ligningen hans, forstår vi hvorfor det er formuesskatten som irriterer, og øvrige skatter som gleder han. Formueskatten er de eneste pengene han som privatperson bidrar med. Han har allerede fripass på det meste. Nå vil han også ha fripass på formueskatten.

Får vi se dette bilskiltet i trafikken i 2018:

LOL SKATT

Noen håper på det.

Godt valg.

Trine + Terje = Sant?

Terje Søviknes la den 11. august ut følgende innlegg på Facebook. Der gjør han det klart at han håper at Venstre gjør et godt valg. Altså: Landets Olje- og Energiminister håper at et av landets fremste «anti-olje» parti skal gjøre et godt valg, slik at de sammen skal legge kursen for landets oljepolitikk. Eller kanskje først og fremst for å få makt?

Man skulle jo tro at han heller håpet at sitt eget parti skulle gjøre et godt valg. Slik at han kan gjennomføre det han sier han ønsker å gjennomføre.

Eller er det ikke slik?

Her kan dere lese litt om Venstres Oljepolitikk:

https://framtida.no/2017/04/03/venstre-vil-avlysa-24-konsesjonsrunde

Her er et bilde av Venstres hus under landsmøtet til Arbeiderpartiet i april 2017:

Jeg bruker en del tid på diskusjoner om politikk på nett. Og noen påstander går igjen. Hver gang man konfronterer FrP folk med deres brutte løfter, er det en ting som går igjen:

«Det er bare fordi vi ikke har flertall»

Og de fleste drar frem Venstre som det største hinderet for å få slutt på alle bompenger, stoppe innvandring, og utrede LoVeSe, og så videre, og så videre og så videre. Men er det rett og slet slik at Frp ikke vil ha flertall til å gjennomføre alle de fagre, men umulige løftene? Hvordan skal f.eks den ambisiøse NTP finansieres om man ikke krever inn bompenger? (kostnadsberegnet til 1000 milliarder, foreløpig uten noen konkrete finansieringsplaner)

Trenger de rett og slett tante Trine som den kjipe syndebukken, for å redde dem fra sine egne luftslott?

Selv foretrekker jeg politikere som søker makt for å gjennomføre politikk, og ikke makt for maktens del.

Hver sin smak.

Godt valg! 🙂

Elefanten i Styrerommet

Olje og gass næringen står ovenfor store utfordringer. Vanvittige marginer er forvandlet til, det andre bransjer ville kalt, meget gode marginer. Derfor må man gjøre noe med de vanvittige kostnadene man har lagt seg til, den gang marginene var vanvittige. Alle selskapene sparer, og har kuttet vanvittig. Mer kommer. Men kutter man på rett plass? Og er også kutterne blitt vannvittige?

Drift og vedlikehold av plattformene ute i havet er kostbart. Men det er også viktig. Som enhver entreprenør eller drosje eier vet, koster det å holde utstyret i orden, men det er ikke noe man kan slutte med eller «vente med». Man skal ikke sløse, men man må sørge for at den tekniske tilstanden er slik den skal være. Til enhver tid. Men vi som arbeider der ute vet at det er mange utfordringer. Det er mye som ikke er slik det skal være. Mange er oppriktig bekymret for at en storulykke snart er et faktum. Eneste trøsten er at i dag vil færre av oss måtte bøte med livet. Fordi det er stadig færre igjen av oss der ute.

Jeg leser med skrekk og uro når direktørene i bransjen rykker ut i avisen og snakker om «elefanten i rommet» og at tillitsvalgte drar «sikkerhetskortet» Man hevder at fagforeningenes advarsler vedrørende sikkerhet egentlig handler om å trygge arbeidsplasser. Og at man bruker sikkerhet som en brekkstang.

Bemanningen offshore er bærebjelken i oljeindustrien. I dag har vi huller både her og der. Hullene i de fysiske bærebjelkene kommer som følge av huller i bemanningen.

Da kommer vi til Elefanten i Styrerommet.

Hva om det stemmer at den tekniske tilstanden offshore ER dårlig? Fordi man kutter for mye, og ikke er nok folk til å holde nivået oppe?

Er det ikke rett av fagforeningene å jobbe for å trygge arbeidsplassene offshore, slik at vi er mange nok til å gjøre arbeidsplassene ute i havet trygge?

Har du dårlig råd? Prøv en ulykke.

Tause tillitsvalgte, en trussel mot landets arbeidsliv?

Taushet er gull sies det. Men i noen sammenhenger blir det vanskelig og rart, og når noen blir pålagt å være tause, bør det ringe noen alarmbjeller.

Munnkurv, eller det at man blir pålagt å signere absolutte taushetserklæringer bør ikke være hverdagskost. I Norge. I 2017. Iallefall ikke for landets mange tillitsvalgte og verneombud.

Men det er det. I Norge. I 2017.

Om dere følger linken under, så kommer dere til en artikkel fra 2010 som advarer mot denne praksisen. Så det er ikke et nytt problem. Men det brer om seg, og blir stadig mer vanlig. Overalt.

https://www.aftenposten.no/norge/i/aPdv7/Bindes-til-taushet

Jeg har etterhvert et relativt bredt kontaktnett. Er i kontakt med mange tillitsvalgte. Og det som slår meg, er at dette med taushetserklæring går igjen. Jeg er selv blitt presentert for «konfidensielt» materiale, og blitt pålagt restriksjoner og taushet. Men om jeg er avhengig av å innhente faktaopplysninger rundt de «hemmelige prosessene», hva da? Om ledelsen i selskapet tenker å rasjonalisere bort en stilling, men ingen har lov til å innhente fakta om oppgavesettet som utføres, av de som sitter på kunnskapen, hvordan kan man da ta en god faktabasert beslutting?

Har faktabaserte beslutninger gått av moten? Foretrekker man synsing og antagelser? Tydeligvis.

Et godt bilde på trepartsammarbeidet i Norge i 2017

Hvordan kan man representere en gruppe mennesker, uten å få lov å snakke med dem? Og ta beslutninger over hodene deres, uten først å sjekke ut hvilke følger beslutningene har?

For bedriften er det selvfølgelig en fordel om informasjon kan stykkes opp og serveres til utvalgte grupper. Iallefall tilsynelatende, og på kort sikt. Noen får en bit. Andre får en annen bit. Men de har ikke lov å snakke sammen, og ingen har hele bildet. Da kan man enklere trumfe igjennom «sine» beslutninger. Derfor arbeides det aktivt med å bytte ut bedriftsdemokratiet, som er en del av den Norske modellen, med bedriftsdiktatur etter mønster fra Amerikansk Hard HR. Første bud for et diktatur er å ha kontroll på informasjonen, og ikke minst kontrollere hvem som får lov å si hva. Det er ikke tilfeldig at ytring- og pressefrihet er et av de første godene et nyopprettet diktatur inndrar.

Mang en demokratisk valgt leder har forbannet demokratiet, og vært misunnelig på verdens diktatorer. En diktator har det enkelt. Han bare bestemmer. Iallefall helt til den dagen han blir avsatt, skutt- og hengt opp-ned, av rasende folkemasser. Da kan et være at han angrer.

Og her er vi ved poenget med dette innlegget. Jeg vil sende en advarsel til landets styrerom:

Vær forsiktig med hva dere ønsker dere, det kan være dere får det.

Den Norske modellen er vårt fremste konkurransefortrinn! Den må vi ta vare på!

Videre oppfordrer jeg alle landets tillitsvalgte å lese nøye igjennom hva som står i Arbeidsmiljøloven kapittel 8.

Se forøvrig:

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62

For alle tillitsvalgte som velges inn landets mange styrer, påligger det et særlig ansvar. Dere vil jeg på det sterkeste oppfordre til å kjøpe en bok skrevet av Gro Granden. Den heter «Styrearbeid». Det er enkelt og greit en håndbok, for hvordan man bør opptre som styremedlem. Se forøvrig:

https://bokelskere.no/bok/styrearbeid-en-haandbok-for-ansatte-i-selskap-og-konsern/26088/

Hun er tydelig! Ansattrepresentanter må være uhyre varsomme med å undertegne absolutte taushetserklæringer.

Skål; For fossilt brennstoff!

Verden styrer mot stupet. Om kun få år, vil vi være 9 milliarder mennesker. Forurensning, overbefolkning og kamp om resurser kommer til å gi oss store utfordringer. Igrunnen er vi der allerede.

Har man problemer, må man finne syndebukker. Det er en naturlov. CO2 utslipp har et voldsomt fokus. Fossil brennstoff, og produsentene av det, er syndebukk nr. 1.

I den forbindelse kom jeg over en interessant artikkel skrevet på bakgrunn av en rapport.

Se forøvrig denne linken:

https://www.theguardian.com/sustainable-business/2017/jul/10/100-fossil-fuel-companies-investors-responsible-71-global-emissions-cdp-study-climate-change?CMP=share_btn_tw

Overskriften er slik:

Just 100 companies responsible for 71% of global emissions, study says

Med andre ord har man funnet synderne. Kan vi ikke bare legge de ned?

Tenk det! 71 % av verdens utslipp kommer fra kun 100 selskaper. Og om du ser på bildet under, ser du at kun Kina’s Kullproduksjon står for hele 14,32 %.

Kan vi ikke bare Stenge Kina? Det ville jo virkelig være et godt klimatiltak! Selv om kineserne antagelig ville protestere….

Men før vi drar noen forhastede slutninger, kan vi jo se litt nærmere på landet. Det er et stort land. Faktisk er ca hver 5 verdensborger en Kineser. Ca 20 % av verdens befolkning bor i landet. Og hva bruker de egentlig all denne energien til? Jo, de produserer blant annet varer til hele resten av verden. Se deg rundt. Velg de 10 første tingene som du omgir deg med. Se hvor de er produsert. Antageligvis vil de fleste være produsert i dette gigantiske landet. Og billige gitt!

Her er vi ved et viktig punkt, man ofte glemmer, i miljødebatten: Hvem bruker energien? Egentlig?

Hver eneste verdensborger forbruker energi og resurser. Og ingen mer enn oss i vesten. Vi er faktisk helt avhengige av det for å overleve. Ikke bare vi i vesten. Vi er alle oljoholikere.. Om ganske få år kommer vi til å bli 9 milliarder mennesker. Det er jo det egentlige problemet her. Vi blir for mange mennesker i forhold til de resursene man har til rådighet. Her er en oppstilling for historisk og forventet befolkningsvekst:

Se forøvrig:

https://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_befolkning

Her hjemme på bjerget mener mange, tydeligvis i ramme alvor, at vi må legge ned landets oljeindustri. I mine ører høres det like idiotisk ut å som å stenge Kina! Landet trenger pengene, og verden trenger energien. Hvordan skal vi ellers finansiere alle de gode formålene? Og pr i dag er verden helt avhengige av energien som fossile kilder gir. Det gjelder faktisk livet! Her kan dere se en grafikk over verdens totale energiforbruk:

Her kan du lese mer:

https://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?blobcol=urldata&blobheader=application%2Fpdf&blobheadername1=Content-Disposition&blobheadervalue1=+attachment%3B+filename%3D%22heftesmall.pdf%22&blobkey=id&blobtable=MungoBlobs&blobwhere=1274462770455&ssbinary=true

Men hva kan vi egentlig gjøre? Kanskje dette er løsningen?

Jeg tenker at det beste middelet for å «redde» verden er å få kontroll på befolkningsveksten. Da er utdanning, likestilling og økning i verdens fattige lands velferdsnivå, helt avgjørende. Og prevensjonsmidler. Men det kommer på kjøpet. Når kvinnene blir likestilt, får utdanning og blir yrkesaktive, går fødselstallene ned. Som i den rike delen av verden. Barnedødeligheten likeså.

Men det er jo et paradoks. Det vil også kreve energi. Sånn sett kan vi si at vi må bruke mer energi, for å redusere fremtidig energiforbruk. Verdens fattige må få «lys i lampen»om de skal komme seg ut av fattigdommen. Å slutte å bombe de allerede fattige landene er sikkert også lurt. Både for miljøet og for utviklingen deres.

Men det betyr selvfølgelig ikke at vi i den vestlige verden ikke kan redusere vårt forbruk. Eller rettere sagt overforbruk. Men det betyr heller ikke at vi kan «stenge kranene». Verden er helt avhengige av fossilt brennstoff i mange år enda. Fordi de fornybare kildene enda ikke vil strekke til. Regnestykket går rett og slett ikke opp uten. Å være mest mulig miljøvennlig både når man produserer og bruker produktene er en selvfølge. Der må vi ikke fire på kravene.

I følge bransjen selv, er det ca 300 cruiseskip i verden. I 2022 ser de for seg å frakte 30 millioner passasjerer pr år. Fly til og fra hører også med.

Men kull, olje og gass vil jo en dag ta slutt. Uansett. Hva da? Jo, da må de nye energikildene være ferdig utviklet. Det vil kreve ressurser og forskning. Et munnhell som går igjen i miljøkretser, er at «steinalderen ikke tok slutt, fordi man gikk tom for stein» Og det er helt korrekt. Den tok slutt fordi man utviklet nye verktøy. Med de gamle hjelpemidlene! Men man kastet ikke steinredskapene før de nye av metall var ferdige!

Derfor må vi bruke energien og verdiene olje og gass gir oss, til å skape dette nye! Kanskje vi skulle ha øremerket en del av oljeinntektene til å realisere det grønne skiftet? Fremfor å subsidiere el biler til egen befolkning, burde vi kanskje søke å finne løsninger på de globale utfordringene?

Derfor ønsker jeg at vi utbringer en skål! For fossile brennstoff! De er våre dagers steinredskaper, som skal bringe oss over til neste «alder».

Når vi er ferdige med det, må vi fortsette med miljødebatten. Men den må handle om disse tingene:

Hvordan kan vi redusere vestens overforbruk?
Hvordan kan vi fordele verdens resurser bedre?
Hvordan finansierer vi det grønne skiftet?
Hvordan sikrer vi verdens befolkning nok vann?
Hvordan erstatter vi fosfor? (Hovedbestanddelen i kunstgjødsel. Verdens kjente forekomster tar snart slutt)

Erna er feit og dum, Støre er tåkete og korrupt, men Trine er verst!

Jeg bruker en del tid på politikk på hobbybasis. Ikke minst på å diskutere politikk på nett. Det som overasker meg er at det virker som om alle nyansene borte.

På starten av 70- tallet, kom fargefjernsynet til Norge. Vi fikk nyanser! Både i politikk og i dagliglivet.

Før det var antageligvis alt enten sort eller hvitt. Ispedd noen gråtoner. Som i Tyskland på 30 tallet. Eller som i dagens politiske debatt…. I 2017.

Se forøvrig: https://www.nrk.no/organisasjon/fjernsynets-historie-1.6512060

Skråsikre folk skremmer meg. Det var skråsikre folk som satte verden i brann både i 1. og 2. verdenskrig. Fremdeles er det skråsikre folk som bomber og herjer. Noen med laken. Igrunnen flest uten. Men alle er skråsikre på at de har «hele bildet» og at «de andre» tar helt feil. Mange mener også at «de andre» faktisk fortjener å dø fordi de tar feil. Når jeg leser skildringer fra 30 tallets Tyskland, kjenner jeg igjen mye av retorikken og forenklingen. Se forøvrig:

https://www.abcnyheter.no/livet/2015/07/28/194412180/alltid-skrasikker-da-er-det-storre-sjanse-du-tar-feil

I dag blir vi bombardert med informasjon. Men det virker som om jo mer informasjon som er tilgjengelig, dess mer overflatisk behandler vi informasjonen. Det virker dessverre som om mange kun leser overskriftene og halve ingressen i enhver sak. Og mange kaster seg over tastaturet og kommenterer villig vekk. Skråsikkert og bombastisk! Uten å engang lese artikkelen de kommenterer. Overskriften i dette innlegget vil nok også føre til en del ytringer. Så får vi jo se om de har lest hele innlegget før det kommenteres.

Når det gjelder forenkling og det å være skråsikker, har Donald Trump tatt dette til et nytt nivå! Med 140 tegn på Twitter kan han utrede enhver sak. Alt er sort/hvitt og «oss» og «dem». Ingen sak for liten, ingen for stor. Jeg får litt gåsehud på ryggen når politiske ledere minner mest om religiøse fundamentalister. Når man skråsikkert skal angripe sine politiske motstandere, er det enklest å gå på person fremfor å gå på sak. Dessverre.

Når det gjelder å forenkle et budskap og være skråsikker, stiller Donald Trump i samme klasse som de religiøse fundamentalistene.

Selv får jeg ofte spørsmål om hvordan jeg kan støtte Arbeiderpartiet. Eller hvordan jeg kan være enige med dem. Men er jeg egentlig «enig» med «dem»? Og hvem er «dem»? Kan jeg stille meg bak hver eneste setning i det tettskrevne partiprogrammet på 94 sider? Og det kan jeg jo selvfølgelig ikke! Men jeg støtter ideologien bak, og de store linjene. Uttrykk som «Yt etter evne, få etter behov» klinger godt i mine ører. Ikke minst slagordet for årets valgkamp: «Alle skal med!» For å prøve meg på en forenkling:

For meg er kollektivets interesser viktigere, enn at 1 % av oss skal kunne bli multimilliardærer.

Eller for å ta det tilbake til arbeidsplassen:

Om hver og en skal forhandle om sin egen lønn, vil det kanskje gi positive utslag for den enkelte som er «på høyden» av sin karrière. Men være negativt for det store flertallet. De unge og uerfarne eller de som ikke lenger klarer å løpe så fort. Men vi har alle vært unge og uerfarne. De fleste opplever også å bli eldre. Derfor tjener alle ansatte på kollektive løsninger, om man ser på hele yrkeskarrièren.

Derfor er jeg også tillitsvalgt. Fordi jeg tror på kollektive løsninger. Det gjør hverdagen til den enkelte bedre, men ikke minst presterer bedriften bedre, om alle løfter i flokk. Det burde ikke være noen bombe at lagarbeid lønner seg for alle på laget….? Om hovedfokus til den enkelte er å utføre jobben sin, fremfor å vise seg frem, for å oppnå personlige gevinster, vinner alle. Se forøvrig denne artikkelen:

https://www.dn.no/nyheter/2017/07/09/1801/Arbeidsliv/dette-gjor-ansatte-dyktigere-i-jobben-og-dette-gjor-dem-darligere

«Dem» i Arbeiderpartiet er forøvrig «oss.» Nesten 60 000 parti medlemmer fra hele landet. Partiets sentralstyre er kun partiets ansikt utad. Det er medlemmene som er partiet, ikke sentralstyret. Det er vi som legger kursen for partiet. At alle er enige i alle enkeltsaker er selvfølgelig umulig. Men de store linjene og ideologisk er vi på linje. «Alle skal med!» Så får heller hvert enkelt partilag og fylkeslag prøve å arbeide for enkeltsakene. Veier i Bergensområdet er selvfølgelig viktigere for Hordalandsbenken enn for politikerne fra Finnmark. Og olje og gass, naturresurser, sysselsetting og arbeidsliv er viktigst for Oljeindustriens Arbeidersamfunn. Det er det vi jobber med.

Slik definerer Arbeiderpartiet sentralstyrets oppgaver:

Som dere ser er det et samlet landsmøte som bestemmer. Sentralstyret er kun redskaper for å få jobben gjort.

Se forøvrig:

https://www.arbeiderpartiet.no/om/sentralstyret/

Men tilbake til overskriften

Hvorfor diskuter vi ikke politikken til partiene fremfor personer? En partileder er kun det. Ledere kommer og går.

La oss heller snakke om ideologien til de enkelte partiene, fremfor de politiske frontfigurenes utseende, lommebok og hvordan de fremstår. Eller hvordan media til enhver tid velger å fremstille den enkelte. Ikke minst må vi få med nyansene.

Hva står de ulike partiene for?

Kollektive løsninger, eller enkeltindividets «rett» til suksess, slik at de kan kjøpe seg sitt eget private Jet fly?

Fra den ansattes perspektiv- gikk det bra?

Denne gangen ønsker jeg å dele et foredrag som Per Ove Økland holdt på Leder & HR – konferansen i Stavanger oktober 2014.

I mange år har Per Ove vært sentral i rollen som Statoils ansattes representant i krevende omstillinger, eksempelvis Statoils Driftspraksis, NORSOK R-03 (sikre løfteoperasjoner), Aldring & Helse på Norsk Sokkel, Nattarbeid/Samsoving på Statoils installasjoner, SCIP (Supply Chain Improvement Project).

Han har vært ansatt i Statoil i 33 år, og har 36 års sokkelerfaring
Omfattende erfaring innen kran og løft, og logistikk.

Mange år som tillitsvalgt fra 1987. Hatt mange verv og roller, og er også i dag både sentral og aktiv.

Norsk sokkel hadde vært vesentlig annerledes, om det ikke hadde vært for han.

Han liker å referere til Gandhi. Jeg pleier å referere til Per Ove.

Foredraget er publisert med godkjennelse fra opphavsmannen.

Her er utdrag fra foredraget hans. Les og lær!

Om omstillinger

Omstillinger er nødvendige

Gode omstillingsprosesser krever:
Forankring av mål og strategier på alle
nivåer i bedriften
Samarbeid mellom ledelse og tillitsvalgte
Forutsigbare og gode avtaler for de berørte

Myndighetskonrtroll

St.m. nr. 7 – 2002: Om HMS i
petroleumsindustrien – den norske modellen
Baserte seg på at helse, miljø og sikkerhet skal bygges og
sikres gjennom et tett samarbeid mellom partene i
industrien og myndighetene

Tar utgangspunkt i det organiserte arbeidslivet: De
ansatte skal ha reell innflytelse på utformingen av regler
og prosedyrer ved at de tillitsvalgte og verneombudene
deltar i arbeidsgrupper og lyttes til

Myndighetene hadde observatører i arbeidsgruppene

Hvorfor gikk det bra? – eksempel fra omstilling kran
og løft – HMS – Den norske modellen i praksis

En felles løfteprosedyre for hele sokkelen – NORSOK
standard R-003
Fagbrev for kran og løft
Fokus på styring, ledelse, planlegging og
kompetanseheving
Resultat: Fra en situasjon med stadige dødsulykker i
forbindelse med kran- og løfteoperasjoner klarte vi i løpet
av en femårsperiode å redusere antallet hendelser og
alvorlige hendelser med 70 prosent
Hvorfor gikk det bra? – Den norske
modellen i praksis!

I Statoil satte konsernledelsen og de tillitsvalgte
seg sammen og ble enige om en felles ambisjon,
strategi og tiltak

Myndighetene spilte en aktiv rolle: OD ledet
utviklingen av regelverk i samarbeid med partene
En modell som både ga bedre sikkerhet og bedre
økonomiske resultater

Så skjedde det noe… Myndighetene trekker
seg tilbake – ledelsen bestemmer

Utover 1990-tallet: Fra ODs regelverksamling til
internkontroll og funksjonelt regelverk

Ledelsen i selskapene møter med «ferdigtygde»
konklusjoner: De tillitsvalgte får høre hva som
allerede er bestemt

Fra medbestemmelse til medvirkning (til å sette
ledelsens beslutninger ut i livet)

Fra bedriftsdemokrati til (bedriftsdiktat(ur?)

Fra samfunnsansvar til kortsiktig
profittjakt

Petroleumsloven slår fast at ressursene er nasjonen
og folkets eiendom – med OD og Statoil som redskaper
skulle vi sikre kontroll og langsiktig,
samfunnsbyggende forvaltning

Etter delprivatiseringen av Statoil ble fokuset dreid
mot raskest mulig vekst og kortsiktige resultater
Investeringene skal gi mest mulig avkastning raskest
mulig; – med store konsekvenser for teknologivalg
Fra robuste til spinkle installasjoner –
fra Condeep til Yme
Condeep-plattformene har lang levetid og kan
oppgraderes og fornyes til stadig lengre levetider

Njord A tålte ikke alt som ble lesset på den, og slo
sprekker. Forlenget levetid på feltet krever
sannsynligvis ny eller oppgradert plattform.
YME er historien om 15 milliarder «rett i dass»
Kostnadskutt i dag (spinkle installasjoner og bygging i
Abu Dhabi) blir dyrt i morgen – dårlig
samfunnsøkonomi

Fra egenregi til kostnadsdrivende
kontraktører

Operatørselskapene har gått for langt i å la eksterne
leverandører overta konstruksjon og vedlikehold på
installasjonene:

For mange oppgaver er flyttet på land; avstanden skaper
mer byråkrati og mindre «hands on»
Operatørene har for liten egenkompetanse / egne folk til å
matche leverandørenes innflytelse i prosjekter; – «bukken og
havresekken» / kostnadsdrivende
Operatørenes ingeniører og ansatte vil ikke blande seg i det som er
leverandørenes «ansvar/oppgaver»; med «mange kokker» fungerer
ikke den norske modellen – løsningene blir dårligere og kostnadene
høyere

To eksempler fra virkeligheten på sokkelen;
– kostnadene ved at «alt» skal settes ut

Vindusviskerne på Heidrun
Om hvordan 700 000 kr i tilbud fra ekstern leverandør ble til 70 000 kr ved å bruke egne resurser.

Nye lastedekk på GFA og GFC
Koster et dekk mer enn et skip?

SCIP oppfølging av logistikk – gode resultater med
lite resurser

Forslag til tre aksjonspunkter for
forbedring:

1: Den norske modellen må revitaliseres
Ta de ansattes valgte representanter med i prosessene
– utvikle løsninger i samarbeid
Få myndighetene på banen igjen – still krav til
langsiktig bærekraft

2: Kontrakter hvor leverandørene styres bedre av
operatørselskapet – med egne vedlikeholdsingeniører i
førersetet

3: Flere oppgaver må løses med eget personell

En oppfordring avsluttningsvis:

Arbeidstakerorganisasjonene bør samordne sine
overordnede olje og energipolitiske strategier

Og til slutt en oppfordring

Økonomer til besvær?

Mange hevder at det pågår en nådeløs maktkamp, i landets største selskaper. Kanskje også i offentlig forvaltning?

Det kan synes som om økonomene og ingeniørene kjemper en innbitt kamp om makt og innflytelse.

Så langt kan det virke som om økonomene ligger best an.

Men er det rett og slett fordi ingeniørene er mest opptatt av jobben sin, og økonomene er best på posisjoner og maktkamp?

Hvem vet?

I denne forbindelsen kom jeg over en bok som virket interesant.

Den tror jeg jammen at jeg må kjøpe. For dette er noe jeg ønsker å finne ut av!

Se forøvrig bokomtalen her:

Pål Nygaard
INGENIØRENES GULLALDER

Ingeniørenes gullalder oppstod gjennom en kombinasjon av samfunnets behov og profesjonspolitikk. Industrialisering var det viktigste målet etter krigen. Samtidig ønsket ingeniørene makt og innflytelse, men blant ingeniørene var det uenighet om hva slags kompetanse en ingeniør burde ha. Gullalderen ble derfor også preget av en betent strid mellom ingeniører utdannet på NTH og dem utdannet ved de tekniske skolene.

Striden fikk betydning da ingeniørene i 1960-årene ble utsatt for kritikk med bakgrunn i industrialiseringens konsekvenser. Ingeniørene evnet ikke å redefinere sitt kunnskapsgrunnlag og yrke da omgivelsene endret seg, og overlot frivillig makt og innflytelse til økonomene.

I media kan vi lese om mange skumle gjenger. Både A og B gjengen er vel pensjonert, men statig nye kommer til. Selv er jeg aller mest bekymret for kulerammegjengen. De er nådeløse når de kommer, og når de drar er- kassaapparatet tomt.

Her er linken:

http://www.dreyersforlag.no/ingeniorenes-gullalder.5612091-335074.html

Selv arbeider jeg i oljebransjen. Det er en meget lønnsomm del av landets næringsliv. Derfor er det ikke rart at den tiltrekker seg mange innenfor økonomifaget. Samtidig er det behov for mange ingeniører. Men det kan virke som om det er økonomene som bestemmer hvor pengeskapet skal stå. I alle sammenhenger. Økonomi styrer både teknologiske løsninger, praktiske gjøremål, beredskap og personalpolitikk.

Alt skal være så billig som mulig. (Kanskje med unntak av direktører?)

Men er det ikke slik at man får det man betaler for? (Kanskje med unntak av direktører?)

Kjør debatt!

JA te KU- men KA NU?

På landsmøtet til Arbeiderpartiet i år, ble det flertall for sentralstyrets sitt kompromissforslag, vedrørende en Konsekvensutredning (KU) av LoVeSe. Man har laget et forslag som det skulle være mulig å få et flertall for i Stortinget. Det er bra! Jeg er leder i Oljeindustriens Arbeidersamfunn, og vi har arbeidet aktivt for dette, via Arbeiderpartiet i Bergen og Hordaland Arbeiderparti. Verden trenger energien, kystbefolkningen trenger arbeid, staten trenger klingende mynt i statskassen og penger til det grønne skiftet. Vinn, vinn, vinn. Og vinn. Så dette er bra! Men vi må sørge for at man kjører en skikkelig KU.

Dette innlegget har tidligere vært publisert på www.havpuls.no og på bloggen til Leif Sande. Se forøvrig:

http://tv.banett.no/hblad/petropuls/mai17/index.html#38/z

https://leifsande.no/ja-til-ku-men-ka-nu/

Men hva er en KU i denne sammenhengen??

Jo det er en demokratisk prosess som skal se på alle berørte parter blir sett og hørt. Man ser også på konsekvenser av virksomheten og følger den kan få for andre næringer, miljø, lokalsamfunn osv. Man må få frem hele bildet, og alle fakta må på bordet. Det er meget viktig! Man må sørge for at alle sider kommer frem. Det er også i denne prosessen man har mulighet til å utforme skikkelige krav, til hvordan en eventuell utvikling/oppstart skal foregå.
Vi i Oljeindustriens Arbeidersamfunn har et par absolutte krav, som vi mener må inn som forutsetninger, allerede nå. Det er at Loven om Petroleumsvirksomheten og de 10 oljebud må følges, og at en fremtidig produksjon foregår så skånsomt og sikkert som mulig. Ellers kan det bare være med hele saken.

Man må altså både sørge for sysselsetting og aktivitet i Norge og høy grad av sikkerhet. Ingen oljeselskaper kan få blanko fullmakt til utvinning, mot noen fjottpenger og fagre løfter, som de vil løpe fra ved første mulighet. Det har hendt før! Det må vi si nei til!

Videre ønsker vi at deler av overskuddet fra olje og gass produksjon i disse områdene ble øremerket til å effektuere det grønne skiftet. I motsetning plastposeavgift, flyseteavgift osv., ville vi da fått muskler til å utrette noe. Men da må man opprette et eget fond for dette. På lik linje med Statens Pensjonsfond Utland. Pr i dag mangler det penger til et slikt løft. Det vil si, man har mye penger. Men de brukes i stor grad til å kjøpe aksjer og gatestumper i det store utland. Mesteparten av «miljøavgiftene går rett inn i det store sluket. Vi kunne tenkt oss en skikkelig satsning på fremtiden vår, her hjemme. Ikke bare i ord. Men i handling. Men da trengs penger. Her har vi en gylden mulighet til å få til noe konkret!

En ting man kunne brukt litt av disse pengene til, var å borre injeksjonsbrønner på sokkelen. Da ville den allerede miljøvennlige produksjonen her i Norge, blitt enda mer miljøvennlig. Pr i dag er dette en for stor kostnad å legge på lisenshaverne. Men hvorfor ikke bruke litt av statens del av inntektene? Da ville man også få økt aktivitet i næringen.

Når det gjelder sikkerhet, er det en sak med mange ulike sider. Man må blant annet styrke områdeberedskapen. Da snakker vi både for å berge folk, men også om å verne miljøet ved eventuelle uhell. Ikke bare «egne» hendelser. Resursene vil også være tilgjengelige ved andre hendelser. Men det må det defineres på forhånd hvordan beredskapen skal være. Kravene må også ligge fast etterpå. Som ufravikelige.

Utbyggingen av Aasta Hansteen og områdeberedskapen på Halten Nordland kan være et eksempel, på hvordan dette IKKE må gjøres. Der var beredskapskravene klare. Selskapet som søkte om Produksjon og Utvinningstillatelse (PUD) beskrev hvordan de ønsket å gjøre dette på en god måte, i forkant. De fikk godkjent sin søknad. Men i etterkant, når plattformen er ferdig, ønsker man å fravike det man opprinnelig hadde som forutsetninger. Slik oppførsel er ikke holdbar. Man vet hva man søker om. Da må man forholde seg til det, om man får innvilget sin søknad.

Se forøvrig: http://petro.no/statoils-nye-helikopterplan-svekker-beredskapen-norskehavet/46078

http://www.aftenbladet.no/aenergi/Statoil-ledelsen-provoserer-ansatte-med-sikkerhetskutt-539316b.html

En annen ting som bekymrer oss, er den generelle sikkerheten på sokkelen. I følge Ptil er sannsynligheten for en storulykke større nå enn før. Nærmest ukentlig rapporteres det om uhell. Ikke fordi man ikke vet hvordan man skal unngå slike uhell, men fordi noen skal spare penger. Det virker som om operatørselskapene har feil fokus og mangler ledelse med operativ erfaring. Det kan gå bra det. Om man lytter til dem i organisasjonen som har den nødvendige erfaringen. Men de virker ikke å være interessert i lytting. De er heller ikke veldig lærevillige, når uhellet først er ute.

http://www.ptil.no/pressemelding-2016/category1262.html

Det som skremmer oss aller mest, er at det virker som om hverken tilsynsmyndigheter, direktorater eller Storting lenger har noe de vil si. (Eller tør å si…?) Oljeselskapene turer frem som de vil, uten å bry seg om hverken samfunnsansvar eller Norsk lov. Men hvem må stå til ansvar den dagen det smeller skikkelig? Direktørene i oljeselskapene har nok allerede sine gylne fallskjermer ferdig pakket i skapet. De kommer ikke til å lide noen nød. Blir det en ny «Kings Bay» historie?

Ptil, Oljedirektoratet, Departement og politikerne må ta tilbake myndigheten og råderetten! De må bruke eiermakten sin! Ressursene der ute i havet er vår felles eiendom. Enten vi snakker om olje eller fisk. Vi må ta vare på begge deler. Vi sørge for at våre interesser blir ivaretatt. Pr i dag har Olje og Energiminister Terje Søviknes, like liten kontroll på oljeselskapene, som han har på «snøttn» sin.

Slik kan vi ikke fortsette, om vi skal gi selskapene adgang, til våre mest sårbare områder.

Dette bildet er fra www.flightradar.com og viser flytrafikken onsdag 10.05.17. Er det virkelig flysete og poseavgift som er løsningen på våre problemer? Og hva hjelper det å kreve inn miljøavgifter om de går «rett inn i det store suket»?