NORTURA; Stolt sponsor av løsarbeid?

Nortura reklamerer for at de er «Bodens selskap» Kort fortalt er de de som sørger for at kjøtt og egg finner veien fra bonden til forbrukeren.

Stolte Norske bønder sørger for å produsere mat til «de tusen hjem» og selskapet deres sørger for å få varene ut til forbrukerne.

Men hvordan stiller de seg til løsarbeidere?

Har også dette selskapet kastet seg på trenden? Med å leie inn midlertidige mennesker til å gjøre jobben?

Her finner dere hjemmesiden til Nortura:

http://www.nortura.no/

Der «ønskes dere velkommen» med dette bildet.

Med blant annet budskapet:

Produkter laget av stolte fagfolk

Da ser jeg personlig for meg en stab av fagfolk. Faste ansatte sådan. Med hvordan er det egentlig?

Jeg har fått kjennskap til at også Nortura har kastet seg på løsarbeider bølgen. De benytter seg av selskapet Randstad for å få gjort jobben. Det har jeg dokumentasjon på. Her er hjemmesiden til Randstad:

https://www.randstad.no/om-oss/

For å bruke Randstad sin egen beskrivelse av selskapet:

«Randstad er en av verdens største aktører innen fleksibel arbeidskraft. Vi har mer enn 32 000 ansatte i 39 land og omsatte i 2016 for 20,7 miliarder EURO.»

Jeg har sendt følgende spørsmål til Nortura på mail:

Hei.

Jeg sitter på dokumentasjon på at dere i Nortura benytter dere av bemanningsbyråer. I den forbindelsen har jeg ett par spørsmål.

1: Hvordan passer bruk av bemanningsbyråer inn i merkevarebyggingen av selskapet Deres.

2: Hvilke lønn og arbeidsvilkår har menneskene dere leier inn til dere?

3: Hvilke grep tar dere for å sikre dere at menneskene som arbeider for dere får de lønns og arbeidsvilkår de har krav på.

4: Er det kjent blant deres eiere, at dere benytter dere av bemanningsbyråer i den grad dere gjør.

Lurer på om de svarer….. Og så lurer jeg på om de informerer eierne sine om praksisen sin. Altså de 18 800 stolte bøndene som eier selskapet.

Jeg håper det.

Forstår Stortinget verdien av verdiskapning?

Hva er egentlig verdiskapning? Hva lever landet vårt av, og er industri gått av moten? Det lurer jeg på. Og noen til. Men mange politikere lurer tydeligvis ikke på det.

Det virker ofte som om det er gammeldags å snakke om industribygging, sysselsetting av egen befolkning og naturresurser. Man vil ha tomme floskler og fleksibilitet. For arbeidsgiverne. Altså mindre regulering og arbeidervern. I Venstre er det for eksempel stor glede for tiden. For de har både fått stoppet konsekvensutredning av LoVeSe, og ser for seg å få lagt ned landets pelsdyrnæring også.

I en diskusjon på Facebook, kom en stolt og glad Venstre velger med følgende bevingede ord: «Lofoten is for skiing- not for drilling» Javel? Jeg måtte jo finne ut hva han mente. Stod han mye på vannski, til havs? Men det gjorde han ikke. Det var randonee som var tingen. Altså skiturer på fjelltoppene. Hva som var problemet med en oljerigg, langt ute i havet, når han stod på ski på fjellet, var litt uklart. Men kanskje ville det ødelegge opplevelsen hans av å ankomme urørt natur, når han kom med flyet fra Oslo? Antageligvis vil han heller ikke da faktisk se noen rigger, men kanskje frykten i seg selv er nok? Hva vet jeg.

Den andre «gladsaken» den nye regjeringen kommer med, er at de vil legge ned pelsdyrnæringen. Mange føler sterkt når det kommer til pelsdyr, men selv skal jeg ikke gå inn i detaljer. Om jeg er for eller mot. Fordi jeg ikke har noen erfaring fra den bransjen. Jeg liker best å snakke å skrive om ting jeg har greie på. Men et paradoks jeg har lyst til å peke på, er følgende: Om målet er å avskaffe alt pelsdyroppdrett i verden, hvorfor forbyr man ikke da pels? Det regjeringen legger opp til, er at det er helt greit å selge og bruke pels. Så lenge den er produsert i et annet land. Det samme ser vi i energi politikken. Olje og gass er vi helt avhengige av. Men vi skal ikke produsere det selv.

Men hva skal vi leve av? Forstår regjeringen verdien av verdiskapning? Nylig var Erna Solberg på besøk hos Donald Trump i USA. Om dere ser linken under her, ser dere hva «folk flest» lever av i USA.

http://didyouknowfacts.com/map-shows-largest-employer-every-state/

Kort fortalt, ser det slik ut:

Dette er da en oversikt over de 50 statene i den Amerikanske unionen, og viser hvilken privat arbeidsgiver som er størst.

Altså er det ikke Industri, verdens fremste «I» land, sysselsetter sin befolkning med. Men kan en nasjon leve av å selge «ræl» til hverandre, pleie hverandre eller lære hverandre den lille gangetabellen? Det er mange år siden Trygve Hegnar proklamerte at vi ikke kunne leve av å klippe håret på hverandre. Når jeg gikk på skolen, lærte vi om «I» land og «U» land. Altså Industrialiserte land og Underutviklede land. Det som kjennetegnet «I» land, var at de hadde industri, med tilhørende industriarbeidere. I dag ser vi at stadig flere selskaper flagger ut arbeidsplassene. Man kan si at vi eksporterer kompetanse og lønnsinntekter.

Olje og gass er en næring mange vil avvikle her i Norge. Det samme med jordbruk generelt, og selvfølgelig oppdrett av pelsdyr spesielt. Samtidig jobber mange for at vi skal eksportere mer strøm ut av Norge. Målet er å knytte strømmarkedene tettere sammen. Da vil også prisen bli jevnet ut. For oss vil det bety at prisen går opp. Det vil i sin tur føre til at vår nasjonale kraftkrevende industri ikke vil klare å overleve. For vi er et høykostland. Det viktigste konkurransefortrinnet er miljøvennlig relativt sett billig energi. Fiskeriressursene, mineralutvinning og skog er også under press. Store internasjonale konsern står klar til å «ta seg av» resursene. Slik de allerede gjør i de underutviklede landene.

Summen av alt dette er at vi her i Norge ender opp som et underutviklet land. Rikt på ressurser, men uten at vi bruker dem til å sysselsette eget næringsliv og egen befolkning.
Så derfor gjentar jeg spørsmålet: Forstår Stortinget verdien av verdiskapning?

Ytringsfrihet VS Lojalitetsplikt.

Ytringsfrihet, taushetsplikt, lojalitetsplikt og plikt til å si ifra reguleres av flere lover, og i jussen er det ofte slik at den ene loven slår ihjel den andre.

I det siste har jeg prøvd å lese meg opp på disse tingene. Har en ansatt plikt til å si ifra om han ser kritikkverdige forhold, og hva har hun eller han lov til å si i det offentlige rom?

Ikke minst: Hvem skal en ansatt være lojal mot? Sjefene eller eierne?

I forbindelse med dette kom jeg over en god artikkel fra Ukeavisen Ledelse der de hadde et intervju med Trond Stang, advokat og partner i advokatselskapet Schjødt. Se forøvrig denne linken:

https://www.schjodt.no/media/793653/ukeavisenledelse-2013-05-31.pdf

Som det står innledningsvis:

I utgangspunktet er det ytringsfrihet i arbeidsforhold, men den kan begrenses av taushetsplikt, lojalitetsplikt og regler i arbeidsmiljøloven.

Men la oss se litt nærmere på disse tingene. La oss bruke ett stort statlig selskap som eksempel, da passer det godt med NSB. NSB ble i 1989 splittet opp i flere deler, der f.eks ansvaret for sporene ligger under Jernbaneverket, og togdriften er NSB sitt ansvar. Men i dette tenkte eksempelet ser vi for oss at ting er som før 1989. Se forøvrig: https://no.wikipedia.org/wiki/NSB

Se for deg følgende scenario:

På en togstrekning med enkle spor, er det tekniske systemet gammelt og utdatert. Ikke minst alarmanlegget. Det er tidvis mye feil, både på signalanlegget og på sporveksler. Man har heller ikke togradio installert, så det eneste måten for toglederen på togledersentralen å kommunisere med mannskapet på toget, er via mobiltelefon. Man har også dårlige rutiner for å ajourføre telefonlistene, slik at man til enhver tid har tilgang til de rette numrene. På toppen av det hele har man forenklet avgangs prosedyren. Antageligvis for å spare noen kroner. Med andre ord har man en økt fare for at to motgående tog kan kollidere. Man har svekkelser i barrièrene som skal forhindre ulykker.

I dette tenkte tilfellet, har man svekkelser i de tekniske, operasjonelle og organisatoriske barrièrene.

Hva forventes av selskapet, eiere, tilsynsmyndigheter og ansatte her?

Ansvaret for at risikoen i virksomheten er på et tilfredsstillende nivå, ligger til syvende og sist på øverste leder. Ansvar kan ikke delegeres. Men alle ansatte i selskapet har et ansvar for å se til at man driver forsvarlig. Blir man oppmerksom på uheldige forhold, må man enten ta tak i det selv, eller melde fra til noen som kan vurdere forholdene og iverksette tiltak. Organisasjonsgraden i NSB er høy, og man har et godt utbygd tillitsmannsapparat og en godt utviklet vernetjeneste.

De tillitsvalgte har selvfølgelig et særlig ansvar for å bidra til at risikoen holdes på et akseptabelt nivå. Sammen med ledelsen. Men alle ansatte har ett ansvar. Først og fremst for å melde fra til nærmeste leder. I praksis vil det være klokt og naturlig å også bruke verneaksen og tillitsmannsaksen, for å sette utfordringene på agendaen, via de ulike formelle samarbeidsarenaene. Det kan være Kontaktmøter, Arbeidsmiljøutvalg, Bedriftsutvalg og andre slike arenaer.

Om man ikke lykkes med å komme til enighet, og å få løst utfordringene, kan man bringe saken inn til tilsynsmyndighetene. I dette tilfellet vil det være Statens Jernbanetilsyn, som da er tilsynsmyndigheten til departementet, som er ansvarlig for landets jernbaner, altså Samferdselsdepartementet.

Dette er den «hellige» treenigheten i samfunnet vårt. De tre partene i arbeidslivet og trepartsamarbeidet er bærebjelken i det man kaller «Den Norske Modellen».

Men hva om man ikke når frem via de normale veiene? Kan en ansatt i så fall benytte seg av ytringsfriheten han har ifølge Grunnloven, og bruke media, for å få satt fokus på uheldige forhold? Det har vært flere slike saker oppigjennom årene. Og svært ofte rammes varsleren av disiplinære reaksjoner. Som Trond Stang viser til, er det da ofte lojalitetsplikten og bedriftens styringsrett som man viser til, selv om dette er begreper som ikke er direkte hjemlet i lov.

Men om vi ser på eksempelet med NSB over: Hvem skal de ansatte være lojal mot? Selskapets ledelse eller eierne? Om selskapet driver på en slik måte, at det går ut over eiernes interesser, burde vel en ansatt som sier ifra om det være på «trygg grunn»? Det skulle man tro. Men praksis har vist at det ikke nødvendigvis alltid er slik.

Men hva er følgene om to tog kolliderer? Det er dessverre en del slike ulykker. I Norge husker kanskje de fleste den såkalte Åsta ulykken. Se forøvrig: https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85sta-ulykken

Etter ulykken satte man ned en gransknings kommisjon. Her er konklusjonen:

Kommisjonen konkluderte med at «Åsta-ulykken fikk skje fordi det i Jernbaneverket var grunnleggende mangler i sikkerhetstenkningen og sikkerhetsstyringen som innebar at det mangelfulle sikkerhetsnivået på strekningen til dels ikke ble oppdaget og uansett ikke fulgt opp. Disse grunnleggende mangler i sikkerhetsstyringen omfatter alle de deler av Jernbaneverkets virksomhet som Kommisjonen har sett på og er derfor å betrakte som en alvorlig systemfeil.» og at «Etter Kommisjonens oppfatning må den direkte årsak til ulykken enten knytte seg til feil i signalanlegget eller at det forelå en menneskelig feilhandling.», men at «Kommisjonen kan ikke med sikkerhet forklare den direkte årsaken til ulykken 4. januar. Hverken signalfeil eller menneskelig feilhandling kan utelukkes som årsak.»

Slik jeg leser den, har ikke trepartsammarbeidet fungert i dette tilfellet. Man har ikke klart å følge opp kjente svekkelser.

Kanskje skulle en varsler ha stått frem i media, for å få sett rett fokus på utfordringene, og slik forhindret katastrofen? Da hadde samfunnet, altså eierne, vært skånet for store omkostninger. Først og fremst hadde 19 menneskeliv og mye menneskelig lidelse vært unngått. Men man hadde også sluppet store økonomiske omkostninger.

Men paradokset er, at en slik tenkt varsler, antageligvis hadde blitt straffet med disiplinære reaksjoner.

Fordi han ikke har vært lojal mot systemet som ikke fungerer.

Kan vi ha det slik?

Kan vi bygge plattformer i Norge?

Diskusjonen har gått i mange år. Hva er det mulig å bygge i Norge? Og hva lønner seg? Burde samfunnsøkonomi være med i vurderingene?

Vi mangler vel både det ene og det andre?

Vi må jo sette det meste bort til Asia?

Eller?

Debatten blusset skikkelig opp igjen når Rystad Energi kunne vise at prosjekter bygget i Asia de siste årene, har blitt 70 milliarder dyrere å bygge, enn om de ble bygget her hjemme. For øvrig nettopp slik kritikerne mot utflagging har hevdet hele tiden. Et konkret prosjekt som har fått mye fokus, er Goliat plattformen til ENI. Antageligvis representerer den en ekstra regning for skattebetalerne på bortimot 20 milliarder, noe som trolig kunne vært unngått ved å bygge her hjemme.

Men er det mulig å bygge så store plattformer her hjemme? Har vi tilstrekkelig kompetanse, tørrdokk kapasitet og ikke minst- politisk vilje til å gjøre det? La oss starte med å se litt på fakta.

Goliat-plattformen er den største og mest komplekse sirkulære FPSO (flytende produksjonsenhet) som noen gang bygget. Den er 75 meter høy, og skroget måler 44 meter i høyden. Selve skroget måler 90 meter i diameter, og prosessdekket er 107 meter i diameter. Hele flyteren veier 59.400 tonn.

På tidlig 70- tall, FØR vi var blitt en oljenasjon, bygget vi ut Ekofisk feltet. Blant annet Ekofisk Tanken. Her er litt fakta hentet fra Store Norske Leksikon sine nettsider:

Ekofisk T er en kombinert plattform og lagertank i betong. Den består av ni sylindriske betongtanker som hviler på et fundament og er omgitt av en gjennomhullet bølgebrytervegg. Ovenpå tankene er det montert et ståldekk som bærer prosessutstyr. Den er 92 m i diameter, 82 m høy og veier 235 000 tonn. Tankene rommer 135 000 tonn (1 mill. fat) råolje. Byggingen begynte i en tørrdokk i Jåttåvågen mellom Sandnes og Stavanger, og ble fullført i Hillevågen ved Stavanger. Tanken ble senere slept ut til Ekofisk og senket ned på bunnen (1973).

Se forøvrig: https://snl.no/Ekofisk

Altså er den gamle Ekofisk tanken vesentlig større enn Goliat FPSO’ en. I volum er den altså ca dobbelt så stor, og veier nesten 4 ganger så mye. Den bygget vi her hjemme allerede før vi vi ante hva vi holdt på med. Ikke fordi vi visste at vi kunne. Men fordi vi ville! Den gang hadde vi politisk vilje til å pålegge utbyggerne å følge Norsk lov! Punktum! I dag gjør selskapene som de selv vil. De har ikke samfunnsansvar øverst på agendaen. Hva politikerne våre egentlig vil, er det vel ingen som vet. Aller minst dem selv.

Men hva annet har vi bygget her hjemme? Det er en ganske imponerende liste. Her kan nevnes Ekofisk, Statfjord A, B og C. Gullfaks A, B og C. Osebergfeltet, Heidrun og ikke minst Troll A. Her er litt fakta om Troll A:

Trollfeltet ble offisielt åpnet på nasjonaldagen 17. mai 1995 med gassplattformen Troll A. Byggingen ble tildelt entreprenørselskapet Norwegian Contractors i mars 1991 for Norske Shell, som var operatør i utbyggingsfasen, og blir regnet som et av de største ingeniøroppdragene gjennom tidene. Det er også den største menneskeskapte konstruksjonen som er flyttet på jordens overflate noensinne. Kontrakten for bygging og utrusting av plattformen beløp seg til 4,15 milliarder 1991-kroner. Gassproduksjonen startet den 9. februar 1996. Gassen utvinnes fra 40 gassbrønner. Det var opprinnelig planer om å installere et komplett prosessanlegg til havs, men planen ble forkastet siden understellet ikke ville tåle vekten. Derfor ilandføres den gjennom ulike rørledninger til Kollsnes prosessanlegg i Øygarden, hvor den blir prosessert.

Den ble bygget ved verftet Aker Stord og designet av Aker Engineering. Det er en bunnfast brønnhode- og kompresjonsinstallasjon med et understell bestående av armert betong, og drives av elektrisk kraft fra fastlandet, nærmere bestemt med en HVDC-teknologi utviklet av ABB. Denne strømforsyningen går gjennom tre eksisterende strømkabler. Innretningen har en samlet tørrvekt på 656 000 tonn og en høyde på 472 m fra betongskjørtet til toppen av flammebommen, hvorav 369 m er under vann. Understellet og dekket ble bygget hver for seg; dekket ble påsatt mens understellet var delvis nedsenket. Plattformen ble tauet i omtrent 200 km fra Vats i Rogaland og ut til feltet. Tauingen tok syv dager.

Teknisk Ukeblad kåret Troll A til «århundrets ingeniørbragd 1900–2000». Beregnet levetid for plattformen er over 70 år. Det er den siste betongplattformen som ble bygget under betongepoken i norsk oljehistorie (1973–1996).

Se forøvrig: https://no.wikipedia.org/wiki/Trollfeltet

Men hvordan ser det ut i dag? Jo, de siste årene har vi stort sett bygget alt utenlands. Ikke fordi vi ikke kan bygge her hjemme. Vi kan til og med bygge det billigere og bedre. Det vet vi jo at vi kan!! Men fordi «noen» heller ønsker å sysselsette verftsarbeidere i Asia og øst Europa, og bygge opp næringslivet i andre land. Altså handler vi bevist stikk i strid med intensjonene i Loven om Petroleumsvirksomheten §1.2. Se forøvrig: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1996-11-29-72

Men hvorfor? Dette er jo et direkte tap både for vårt land og vårt folk. Men antageligvis god butikk for beslutningstakerne.

En årsak er at oljeselskapene er flokkdyr. Enten skal alle bygge alt, eller så vil ikke noen bygge noe. Da får vi problemer med kapasiteten. Vi skaper voldsomme bølgedaler i næringen. Som vi har sett de siste årene. Derfor må vi i fremtiden sette prosjektene i kø. Deretter må vi gi verftsindustrien forutsigbarhet og trygghet. Slik at de tør å investere i infrastruktur, kompetanse og produksjonsutstyr.

I disse dager ble byggingen av Johan Casberg FPSO’en tildelt. Nok en gang gikk jobben til Asia. Det var ingen Norske tilbydere. Hvorfor? Jo, fordi vi har bygget ned egen verftsindustri, og fordi det etter denne utbyggingen ikke er noen nye store prosjekter i kikkerten. En ting er bygging av skroget. Der mangler vi både stor nok tørrdokk og sveisere. Men hva med å sveise skroget ute og utruste den hjemme? Jeg kan garantere at det hadde vært god butikk. Om det var vilje til å bygge i Norge, hadde vi fått det til. Altså om det hadde vært vilje til å sysselsette egen befolkning.

For å sette tingene litt i perspektiv. Teamet for byggeoppfølging av Goliat talte over 300 personer, og kostet etter sigende årlig 1 milliard kroner å drifte. Hva om vi hadde brukt 1 milliard på å utvide tørrdokken på Hanøytangen utenfor Bergen? Den er pr i dag 100 meter x 200 meter. Hilmar Reksten planla i sin tid å utvide den til 100 meter x 500 meter. Altså rikelig stor nok til Johan Casberg også. Og stor nok til 4 «Goliater». Samtidig.

Det er snart Jul.

Burde vi ønske oss politikere med vilje til å ta vare på sitt eget folk, og følge Norsk Lov?

YME- Et av flere magaplask på Norsk sokkel. I den Norrøne mytelogien var YME et enormt vesen som gudene drepte og skapte verden av. Orginalen hadde nok ikke slike pipestilker til føtter….

Butt- eller Spiss- kompetanse?

Hva er egentlig spisskompetanse?

Blir da motstykket buttkompetanse?

Hvordan bygger og beholder vi spisskompetanse, og hva vil landets selskaper ha?

For å gi et bilde på skikkelig spisskompetanse, kan vi se på et pitstop crew i Formel 1 sirkuset.

Denne lille videoen viser dem i aksjon: https://www.youtube.com/watch?v=aHSUp7msCIE

En rekke oppgaver er spesialisert og profesjonalisert til det ytterste. Oppgavene er i utgangspunktet ikke veldig kompliserte, men de må gjøres. De må også gjøres helt rett, og til helt rett tid. Om man skal vinne. Og det er vel målet om man stiller opp i en konkurranse. Dess skarpere konkurranse man har, jo spissere må også egen kompetanse være.

Men hvordan ser vi på på kompetanse i oljebransjen, og skal den være Spiss- eller Butt-?

Når det gjelder lederne, har det lenge vært opplest og vedtatt, at en leder skal være flink og lede, og at han kan lede hvem som helst, om han er flink. Altså kan han eller hun lede et bakeri det ene året, før vedkommende tar over roret i et rederi, det neste året. Man må bare sørge for at han har nok folk rundt seg, med nok kunnskap om hva selskapet egentlig driver med. Men i dag synes det for meg som om det er viktig å bytte ut og rotere på absolutt alle ledere. Helt ned på mellomleder nivå. Men hvem innehar spisskompetansen og kontinuiteten?

Kjenner du til noen Butte- ledere?

Men hva med spisskompetansen i depotet? Altså i den spisse enden av oljebransjen?

Jeg mener at vi i dag bygger ned spisskompetansen også ute i den spisse enden! Flerfaglighet og krysstrening er ord i tiden. Stadig færre personer, skal hver for seg beherske stadig flere oppgaver. Dette gjelder både faglig, men også når det gjelder beredskap. Det er ikke uvanlig at noen har 4 ulike beredskapsoppgaver. Men er det praktisk mulig, å bygge gode nok lag, på denne måten? Hvor mange hatter er det mulig å inneha på en gang? Og hvilke oppgaver er det direkte farlig å tukle med? Personlig er jeg redd den neste dødsulykken offshore, kommer innen kran og løft eller boring. Men hvorfor mener jeg det?

I uken som var, deltok jeg på kongressen til SAFE. Der snakket jeg med mange innenfor nettopp boring og kran og løft fra mange selskaper. Men jeg kjente igjen fortellingen, fra egen arbeidsplass. Stadig færre folk skal holde hulene igang, og det medfører at hver enkelt må ta på seg stadig flere oppgaver. Man kutter folk og oppretter kombistillinger. Ikke fordi vedkommende behersker oppgaven, men fordi det er for få folk å spille på. Men risikoen vil gå opp, og hvert «pitstop» vil ta lenger tid. Jeg er jammen glad at ikke selskapene innen Norsk oljeindustri melder seg på Formel 1 karusellen. Selv om de garantert ville brukt minst penger på pitstop crewet, er jeg redd resultatene hadde blitt dårlige.

Boring og kran og løft var i mange år meget utsatt for alvorlige ulykker. Kun innenfor kran og løft var det 9 dødsulykker på Norsk sokkel, i tidsrommet 1994 – 1999. Men så satte fagforeningene (ikke minst SAFE) og etterhvert myndighetene foten ned! Skikkelig. Man brettet opp ermene og satte inn mange tiltak. Man reindyrket blant annet oppgavene. Eller spisset kompetansen. Og det har faktisk virket! Fra 2000 – 2017 har det vært 0 dødsulykker innen kran og løft.

Men disse tingene har tydeligvis både myndighetene og selskapenes ledere glemt. I dag vil man tilbake til «de gode gamle dager» Når menn var menn, og dekksfolk endte opp flate som pannekaker!» Man ønsker å butte kompetansen i den spisse enden. Jeg håper ikke konkurransen er skarp, for da taper vi.

Hvorfor ser ikke selskapenes ledere disse tingene? Kanskje fordi de kom fra direktørstolen i et bakeri i fjor? Eller et regnskapskontor? Hva vet jeg.

Men noen ting vet jeg. Blant annet at Ruchnecker med 10 fingre i behold, faktisk er et skikkelig kvalitets stempel! Da har de både rett kompetanse, fokus på oppgavene, nødvendig utstyr og tid til å utføre jobben skikkelig. En annen ting jeg er helt sikker på, er at jeg hater flate dekksarbeidere!

Jeg skal gi deg en siste garanti, og det at både myndighetenes representanter og selskapenes ledere, vil agere helt likt, når likene etterhvert skal flys til land. Alle er like overasket, og dette kom helt overraskende på dem…. Og det sikkert sant. De har ikke fått med seg risikoen. Men det mangler ikke på advarsler. Hovedproblemet i industrien vår i dag er at det ikke hjelper å si ifra, om man ser noe. Fordi dem vi sier ifra til, ikke klarer å lytte. De er rett og slett for butte. Så da sitter vi der. Butt både her og der

Har Petroleumstilsynet oljearbeidernes tillit?

Petroleumstilsynet driver en såkalt tillitsbasert tilsynsvirksomhet.

Men har de som arbeider i oljeindustrien tillit til Petroleumstilsynet?

Mitt inntrykk, er at svært mange som arbeider i oljeindustrien, har liten tillit til Petroleumstilsynet.

Det har vært en «snakkis» i kaffebarene lenge.

I den siste tiden har det også vært mye skriverier i media, der mange aktører er kritiske til dagens praksis. Petroleumstilsynet skal også granskes av Riksrevisjonen.

Men. Sett igjennom vernebrillene til fotfolket, hva er status? Sånn konkret. Dette ville jeg prøve å få noe data på. Derfor startet jeg en liten spørreundersøkelse på Facebook. Den har nå gått i en uke, og litt over 800 personer har svart. Så selv om dette må sees på som en uhøytidelig og uformell temperaturmåling i bransjen, mener jeg at svarene danner grunnlag for noe mer. Mer om det etterpå. La oss først se på resultatene.

Link til undersøkelsen finner dere forøvrig her: https://poll.fbapp.io/results/har-petroleumstilsynet-din-tillit

Jeg mener denne undersøkelsen viser at det er på høy tid å gjennomføre en tilsvarende «skikkelig» undersøkelse. Utført at en uhildet profesjonell aktør. Om også den viser tilsvarende resultater, MÅ noe gjøres!

Vi må gjenskape noe som er mangelvare i dagens oljeindustri. TILLIT!

Hva mener du?

Husk å like og dele denne saken, om du mener at den er relevant. I dagen samfunn er mange «likes» og delinger på sosiale medier noe som vekker nysgjerrigheten til både Akersgata og media generelt.

Hvorfor må staten granske Statoil sine disposisjoner?

67 % av aksjene i Statoil eies av staten. Hovedvirksomheten til selskapet er å utvinne fellesskapets reassureres på Norsk sokkel.

Selskapet er motoren i petroleumsvirksomheten i Norge. Selskapets disposisjoner skaper store ringvirkninger i hele landet.

Selvfølgelig burde våre folkevalgte se til at fellesskapets interesser blir ivaretatt!

La oss nå se på historien.

Sitert fra Norsk Olje og Gass sine nettsider om historie bak Statoil:

1972 – Staten tok grep
Samtidig med opprettelsen av Statoil 14. Juni 1972 vedtok Stortinget opprettelsen av Statens oljedirektorat. Stortinget vedtok også «De ti oljebud» – grunnsteinene i den framtidige oljepolitikken.

Se for øvrig: https://www.norskoljeoggass.no/no/Faktasider/Oljehistorie/

Formålet med å opprette Statoil, var altså at det skulle være et redskap i oljepolitikken, og at man fulgte opp de 10 oljebud, og seinere Loven om petroleumsvirksomheten. Til fellesskapets beste. Se for øvrig begge deler nederst i dette innlegget.

Oppigjennom har Stortinget, embetsverket og media fulgt Statoil tett. Dårlige disposisjoner eller mangelfull styring har fått følger. De fleste husker nok at Arve Johnsen måtte gå etter overskridelser på 6 milliarder på Mongstad, og at Harald Nordvik måtte gå etter 17 milliarder i overskridelser på Åsgard utbyggingen. Olav Fjell måtte trekke seg på grunn av korrupsjon, og det måtte også en rekke andre underdirektører direktører gjøre i 2008.

Olav Fjell ble i sin tid eskortert ut av døren av Stein Bredal, mangeårig tillitsvalgt for SAFE.

Utrolig nok er Helge Lund den første fast tilsatte konserndirektøren som ikke har fått sparken! Så langt. Det blir ikke mindre utrolig når vi vet hvor mange penger som selskapet har tapt under Helge Lund sin ledelse. Dette er også godt kjent både i bransjen, i de politiske miljøene og landets mediehus.

Derfor var det nok mange som reagerte på alle de gode ordene landets ledende politikere kom med da Helge Lund trakk seg tilbake. Både Erna Solberg og Tord Lien var strålende fornøyd med innsatsen. Men de var langt fra alene. De fleste fagforeninger var langt mer kritiske.

Helge Lund trivdes godt utenlands, og fikk seg mange venner. Her er han i Russland en tur.

Derfor er det godt å se at noe nå omsider skjer. I følge Dagens Næringsliv har Olje- og Energi Departementet kalt Statoil inn for å redegjøre for de store tapene utenlands. Tallet man opererer med er 94 milliarder. Det er antageligvis bare toppen av isfjellet. Og som kjent, er toppen av et isfjell kun ca 10% av det totale isfjellet.

Se for øvrig: https://www.dn.no/nyheter/2017/10/09/0931/Energi/statoil-ble-innkalt-til-departementet-etter-tap-i-utlandet

Mange har argumentert lenge for en slik granskning. Lenge. Ikke minst fagforeningene og arbeiderbevegelsen. Både internt i Statoil, men også i leverandørindustrien og innen skipsfarten. Denne granskningen ønskes også velkommen av Oljeindustriens Arbeidersamfunn, og store deler av Arbeiderpartiets grunnfjell.

Her er et eksempel. Dette er et vedtak som SAFE Sokkel i Statoil fattet på sitt årsmøte i 2016. Men jeg kjenner ikke noen sentrale fagforeningsfolk som ikke vil være enige i innholdet. Og mange andre har kommet med tilsvarende krav.

Her er vedtaket:

SAFE i Statoil krever at Stortinget setter ned et utvalg, som gransker Statoil sine disposisjoner de siste årene.

Bakgrunn:

Den siste tiden har det blitt offentlig kjent at flere store selskaper, der staten sitter på store aksjeposter, har tapt betydelige beløp i utlandet. Vi mener at det er viktig å se på disse sakene, for å kunne ta læring. Her snakker vi om felleskapets penger, så da må man forvente at felleskapet, representert ved Stortinget, blir satt i stand til å ta fremtidige avgjørelser basert på fakta.

Dette gjelder ikke minst Statoil.

Man må også kartlegge hva selskapets prioriteringer har av samfunnsøkonomiske og andre samfunnsmessige følger for landet vårt. Bedriftsøkonomiske hensyn kan ikke gå fremfor landets interesser. Hverken økonomisk eller med tanke på beredskap og samfunnssikkerhet. De siste årene er nærmere 50 000 arbeidstakere blitt arbeidsledige, som følge av den massive sparekampanjen Statoil har satt i verk, for å dekke opp for de store tapene i utlandet.

Krav om gransking:

Granskningen må man sjekke om Statoil opererer innenfor lover, regler og allmenhetens forventninger innenfor følgende områder:

1. Sikker og effektiv forvaltning av felleskapets resurser, til felleskapets beste.
2. Arbeidervern. Både Nasjonalt men også globalt. Herunder sosial dumping og etterlevelse av nasjonale og internasjonale arbeidslivs lovverk, avtaler og standarder.
3. Bærekraft og miljø. Både nasjonalt, men også globalt.
4. Beredskap og samfunnssikkerhet.

Aktuelle lover man må sjekke etterlevelsen av er f.eks Arbeidsmiljøloven, Loven om Petroleumsvirksomheten, Aksjeloven og Skatteloven.

Gruppen må bestå av både fagfolk innenfor arbeidsliv, jus og økonomi, men også av representanter fra de ulike fagforbundene som organiserer arbeidstakerne i de ulike selskapene, og selskapenes underleverandører.

Her er deltakerne på SAFE sokkel i Statoil sitt årsmøte 2016 samlet.

***********

Her er de 10 oljebudene:

Sitat fra Stortingsmelding av 14. juni 1971
– Med utgangspunkt i Regjeringens prinsipielle syn, at det utvikles en oljepolitikk med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode, vil komiteen i tilslutning til dette gi uttrykk for:

1. At nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel.
2. At petroleumsfunnene utnyttes slik at Norge blir mest mulig uavhengig av andre når det gjelder tilførsel av råolje.
3. At det med basis i petroleum utvikles ny næringsvirksomhet.
4. At utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern.
5. At brenning av unyttbar gass på den norske kontinentalsokkel ikke må aksepteres unntatt for kortere prøveperioder.
6. At petroleum fra den norske kontinentalsokkel som hovedregel ilandføres i Norge med unntak av det enkelte tilfelle hvor samfunnspolitiske hensyn gir grunnlag for en annen løsning.
7. At staten engasjerer seg på alle hensiktsmessige plan, medvirker til en samordning av norske interesser innenfor norsk petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk, integrert oljemiljø med såvel nasjonalt som internasjonalt siktepunkt.
8. At det opprettes et statlig oljeselskap som kan ivareta statens forretningsmessige interesser og ha et formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser.
9. At det nord for 62. breddegrad velges et aktivitetsmønster som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske forhold som knytter seg til landsdelen.
10. At norske petroleumsfunn i større omfang vil kunne stille norsk utenrikspolitikk overfor nye oppgaver.

Erklæringen gir et bilde av hva myndighetene ønsket å oppnå med sin framtidige politikk og litt om hva de mente var nødvendig av statlig styringsgrep for å få det til. Man ser at dette er en konkret anbefaling for opprettelse av Statoil, at virksomheten kan få utenrikspolitiske og dermed sikkerhetspolitiske konsekvenser og ikke minst man kan merke seg at miljø er nevnt, men ikke sikkerhet. En tolkning av erklæringen er at den uttrykker ønsket om nasjonal kontroll med virksomheten gjennom å utvikle norsk kompetanse og kunnskap om marked, selskaper og om geologien i norske områder.

Her er et utdrag fra 1. kapittel i Loven om Petroleumsvirksomheten:

Kapittel 1. Innledende bestemmelser
§ 1-1.Retten til undersjøiske petroleumsforekomster og ressursforvaltning
Den norske stat har eiendomsrett til undersjøiske petroleumsforekomster og eksklusiv rett til ressursforvaltning.

§ 1-2.Ressursforvaltningen
Ressursforvaltningen forestås av Kongen i samsvar med bestemmelsene i denne lov og vedtak fattet av Stortinget.
Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.
§ 1-3.Krav om tillatelse m.v.
Ingen andre enn staten kan drive petroleumsvirksomhet uten de tillatelser, godkjennelser og samtykker som kreves i medhold av denne lov. Bestemmelsene for øvrig i loven og de forskrifter som gis i medhold av den, gjelder for slik virksomhet så langt de passer.

§ 1-4.Virkeområde
Loven kommer til anvendelse på petroleumsvirksomhet knyttet til undersjøiske petroleumsforekomster underlagt norsk jurisdiksjon. Loven gjelder også petroleumsvirksomhet i og utenfor riket og norsk kontinentalsokkel når det følger av folkeretten eller av overenskomst med fremmed stat.
Loven gjelder utnyttelse av utvunnet petroleum som foregår på norsk landterritorium eller sjøgrunn underlagt privat eiendomsrett, kun når slik utnyttelse er nødvendig for eller utgjør en integrert del av utvinning eller transport av petroleum.
Når en rørledning i norsk indre farvann, på norsk sjøterritorium eller kontinentalsokkelen begynner på område utenfor norsk jurisdiksjon, kan Kongen i den utstrekning det følger av folkeretten, bestemme hvilke regler i denne lov som skal gjelde for slik rørledning med tilbehør.
For erstatningsansvar for forurensningsskade etter kapittel 7 og skade som følge av forurensning og avfall etter kapittel 8, gjelder de særlige regler som er fastsatt der.
Loven gjelder ikke på Svalbard, herunder dets indre farvann og sjøterritorium.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler til utfylling og avgrensning av bestemmelsene i denne paragraf, herunder om hvilken utnyttelse som anses nødvendig for eller utgjør en integrert del av utvinning eller transport av petroleum som nevnt i annet ledd. Kongen kan i tvilstilfelle bestemme om en innretning eller virksomhet omfattes av loven eller ikke.

Det er i motbakke det går oppover. For fiffen!

Store deler av landet har vært igjennom 3 tunge år. Nå begynner pilene å peke oppover igjen. Da kan vi nå gjøre opp status.

Hvordan gikk det egentlig?

Nok en gang kan det virke som om det er «folk flest» som har tatt smellen. Landets næringsliv, og ikke minst aksjonærene har «stått an’ av» Faktisk har de hatt noen utrolig gode år.

Var ikke det rart?

Siden «oljenedturen» startet i 2014, har over 50 000 mennesker mistet jobben sin. Det er dramatisk. Både for de familiene som rammes direkte, men også for mange lokalsamfunn og landet generelt. Tenk på all den kompetansen som har forsvunnet!

Her er en typisk avisforside de siste årene. Som handler om arbeidstakerne. Det har vært mange slike:

Et typisk eksempel. Først arbeidsledig. Deretter trygdet. I dag kanskje midlertidig ansatt?

Samtidig har mange selskaper og bedrifter klart seg veldig bra. Her er en annen avisforside:

Bedriftene kom seg greit igjennom «oljesmellen»

Og den enes død, er den andres brød. Kloke investorer tjener på uår:

Det er i uår man legger grunnlaget for skikkelige gullår.

Denne uken kunne vi lese denne saken i Dagens Næringsliv:

Sitat fra artikkelen:

Det blir stadig flere dollarmillionærer i verden, og spesielt i Norge, viser en ny rapport fra Capgemini Consulting. Fra 2015 til 2016 fikk Norge 18 000 flere dollarmillionærer.

Det tilsvarer en økning på 13,2 prosent i Norge. I gjennomsnitt økte andelen dollarmillionærer med 7,5 prosent per land, viser rapporten 2017 World Wealth Report.

– Norge har hatt en stor vekst i antall dollarmillionærer over flere år, sier Johan Bergström, leder for finansielle tjenester hos Capgemini Consulting. Han antar det er spesielt prisutviklingen i boligmarkedet og veksten på børsen som har slått gunstig ut for de nå 154 700 norske dollarmillionærene. Sitat slutt.

Se forøvrig:

https://www.dn.no/nyheter/2017/09/28/0702/Privatokonomi/pa-denne-listen-er-det-bare-sveits-og-kuwait-som-slar-oss

Her kan dere lese litt om utlånsveksten for landets husholdninger:

https://www.dn.no/nyheter/2017/09/28/0800/Makrookonomi/husholdningenes-gjeld-fortsetter-a-oke

I alle kriser og u-år blir arbeidstakernes rettigheter utfordret. Slik også denne gangen. Arbeidsmiljøloven er endret. Og ikke til arbeidstakernes beste. De fleste har opplevd at prisveksten er større en lønnsveksten. Altså har reallønnen gått ned. Man må vise solidaritet med alle de som ikke har jobb må vite. Men ingen avkrever moderasjon og solidaritet fra aksjonærer og bedriftsledere.

For hva har skjedd med lønnsnivået i toppetasjen i landets største bedrifter? Jo, de fleste direktører har hatt en meget god lønnsutvikling. Det er som det pleier der i gården. Når tidene er dårlige, må de ha litt mer enn alle andre i lønnstillegg. For da er jo jobben så tøff. Og det er jo ikke direktørens feil at markedet er slik det er… Eller? Og i gode tider er det jo ikke annet å forvente at de får en større lønnsvekst enn alle andre? Det er jo direktørens fortjeneste at det går godt…. Eller?

Et slikt eksempel kan være direktøren i Kaefer Energy, Bård Bjørshol. Under oljekrisen har hans lønn økt med 75 %.

Se forøvrig:

https://www.aftenbladet.no/aenergi/i/92899/Mens-oljearbeiderne-klager-pa-darlig-lonnsvekst_-har-sjefen-okt-inntekten-med-72-prosent-i-lopet-av-oljekrisen

Derfor øker lønnsforskjellene, og rettighetene til den jevne lønnsmottaker svekkes parallellt.

Dette så vi også i 2005 når Bondevik II regjeringen benyttet nettopp de dårlige tidene som påskudd for å tukle med Arbeidsmiljøloven. Også den gangen måtte man ha flere midlertidige mennesker. Siden de var så mange arbeidsledige…. Det samme med lønnsnivået selvfølgelig. For den jevne lønnsmottaker.

God helg!

Hvordan står det til i oljenæringen? Hva med ståstedsanalyser?

Ståstedsanalyse er et verktøy man bruker i offentlig forvaltning. Typisk innenfor skole og barnehage.

Verktøyet er ikke direkte overførbart til oljenæringen, men kanskje tiden er moden for å utarbeide egnede verktøy?

For hvor står vi egentlig? Og hvordan står det til i «uljå»?

Her kan dere lese mer om ståstedsanalyser i skoleverket:

https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/stastedsanalyse/om-stastedaanalysen-for-skoler/

Her er en artikkel som viser hva man kan bruke en ståstedsanalyse til:

http://www.adressa.no/nyheter/innenriks/2017/09/22/Skoler-som-sliter-i-Oslo-f%C3%A5r-15-millioner-kroner-ekstra-15348138.ece

MAKE IT WORK- OR FUCK OFF!

Hva betyr egentlig begrepet «Fri flyt» ? Og er det ert positivt begrep?

Se for deg følgende: Det ringer på døren, du får besøk, vedkommende kommer inn og utbryter:

«Her var det Fri flyt!»

Hva mener vedkommende da? Er du da Gjermund Cappelen, med dop som flyter fritt rundt om i huset, eller mener vedkommende at du bor i en svinesti?

Klarer du overhode å komme på en hverdagsepisode, hvor begrepet «Fri flyt» er en god ting?

Jeg har prøvd. Lenge. Men «fri flyt» er og blir, et negativt begrep! Da er det ingen reguleringer eller begrensninger. Da er det er ikke orden på tingene. Slik vi mennesker liker å ha det.

Her er det «Fri flyt» av søppel i havet.

Men når det gjelder hvordan vi skal organisere samarbeid mellom verdens land, da er plutselig «Fri flyt» en god ting! Er ikke det utrolig rart?

Ved folkeavstemningen om EU medlemskap i 1994, stemte jeg JA til EU. Argumentene jeg vektla var at Kullunionen/EF/EU hadde vært meget vellykket, om man ser på bakgrunnen for opprettelsen. Etter 2. verdenskrig ville Europa ha varig fred. Da tenkte man rett og slett at det å knytte Tyskland, Frankrike og Storbritannia tettere sammen økonomisk, ville gjøre det vanskeligere å gå til krig mot hverandre. Det neste argumentet var utjevning av levestandard. Muren mellom øst og vest var plutselig borte. Forskjellen i levestandard mellom tidligere østblokkland og vestblokkland var stor.

I min enfoldighet trodde jeg at vi skulle løfte dem opp på vårt nivå.

Men i dag er forutsetningene endret. I trusselbildet når det gjelder krig, er ikke de gamle kolonimaktene lenger sentrale. I dag fremstår USA, Russland, Tyrkia og Kina som de sentrale nasjonene man må tøyle. Det hjelper ikke at de tre førstnevnte har valgt løse kanoner, som sine fremste ledere. Men hva med utjevning av levestandard?

Her er det også mye på gang. Stadig ser vi at sosial dumping har blitt normalen. Utjevning betyr ofte i praksis at alle skal ned på den laveste levestandarden. Her er noen saker fra den siste tiden:

https://www.nrk.no/norge/ansatte-pa-statnett-prosjekt-matte-sende-halve-lonna-til-bank-i-bosnia-1.13690964

http://e24.no/naeringsliv/af-gruppen/bransjeblad-arbeidere-i-nordsjoeen-tjener-31-kroner-i-timen/23919083

http://www.nettavisen.no/na24/bbc-bring-ansatte-tjener-4300-kroner-i-maneden/3423322863.html

https://www.ba.no/leder/debatt/helse-bergen/ba-mener-langt-mer-enn-en-ripe-i-sykehus-lakken/o/5-8-604003

TTIP og TISA avtalene vil ytterligere ødelegge vårt arbeidsliv og dermed våre velferdssamfunn. For arbeid, til en vilkår å leve av, er bærebjelken i livene våre! Arbeid er sak nr 1!

Kan vi ha det slik?

Jeg mener at EØS avtalen kan leve, om vi klarer å videreføre den norske modellen og et rettferdig arbeidsliv. Jeg kan vanskelig se at det overhodet er mulig med TTIP og TISA avtalene. Der må vi sette ned foten allerede nå!

Når det gjelder EØS, sier jeg som Britene:

MAKE IT WORK- OR FUCK OFF!

Om vi ikke klarer å videreføre et rettferdig arbeidsliv og den norske modellen innenfor rammene av EØS avtalen, vil en Norsk Exit tvinge seg frem.