Erna er feit og dum, Støre er tåkete og korrupt, men Trine er verst!

Jeg bruker en del tid på politikk på hobbybasis. Ikke minst på å diskutere politikk på nett. Det som overasker meg er at det virker som om alle nyansene borte.

På starten av 70- tallet, kom fargefjernsynet til Norge. Vi fikk nyanser! Både i politikk og i dagliglivet.

Før det var antageligvis alt enten sort eller hvitt. Ispedd noen gråtoner. Som i Tyskland på 30 tallet. Eller som i dagens politiske debatt…. I 2017.


Se forøvrig: https://www.nrk.no/organisasjon/fjernsynets-historie-1.6512060

Skråsikre folk skremmer meg. Det var skråsikre folk som satte verden i brann både i 1. og 2. verdenskrig. Fremdeles er det skråsikre folk som bomber og herjer. Noen med laken. Igrunnen flest uten. Men alle er skråsikre på at de har «hele bildet» og at «de andre» tar helt feil. Mange mener også at «de andre» faktisk fortjener å dø fordi de tar feil. Når jeg leser skildringer fra 30 tallets Tyskland, kjenner jeg igjen mye av retorikken og forenklingen. Se forøvrig:

https://www.abcnyheter.no/livet/2015/07/28/194412180/alltid-skrasikker-da-er-det-storre-sjanse-du-tar-feil

I dag blir vi bombardert med informasjon. Men det virker som om jo mer informasjon som er tilgjengelig, dess mer overflatisk behandler vi informasjonen. Det virker dessverre som om mange kun leser overskriftene og halve ingressen i enhver sak. Og mange kaster seg over tastaturet og kommenterer villig vekk. Skråsikkert og bombastisk! Uten å engang lese artikkelen de kommenterer. Overskriften i dette innlegget vil nok også føre til en del ytringer. Så får vi jo se om de har lest hele innlegget før det kommenteres.

Når det gjelder forenkling og det å være skråsikker, har Donald Trump tatt dette til et nytt nivå! Med 140 tegn på Twitter kan han utrede enhver sak. Alt er sort/hvitt og «oss» og «dem». Ingen sak for liten, ingen for stor. Jeg får litt gåsehud på ryggen når politiske ledere minner mest om religiøse fundamentalister. Når man skråsikkert skal angripe sine politiske motstandere, er det enklest å gå på person fremfor å gå på sak. Dessverre.

Når det gjelder å forenkle et budskap og være skråsikker, stiller Donald Trump i samme klasse som de religiøse fundamentalistene.

Selv får jeg ofte spørsmål om hvordan jeg kan støtte Arbeiderpartiet. Eller hvordan jeg kan være enige med dem. Men er jeg egentlig «enig» med «dem»? Og hvem er «dem»? Kan jeg stille meg bak hver eneste setning i det tettskrevne partiprogrammet på 94 sider? Og det kan jeg jo selvfølgelig ikke! Men jeg støtter ideologien bak, og de store linjene. Uttrykk som «Yt etter evne, få etter behov» klinger godt i mine ører. Ikke minst slagordet for årets valgkamp: «Alle skal med!» For å prøve meg på en forenkling:

For meg er kollektivets interesser viktigere, enn at 1 % av oss skal kunne bli multimilliardærer.

Eller for å ta det tilbake til arbeidsplassen:

Om hver og en skal forhandle om sin egen lønn, vil det kanskje gi positive utslag for den enkelte som er «på høyden» av sin karrière. Men være negativt for det store flertallet. De unge og uerfarne eller de som ikke lenger klarer å løpe så fort. Men vi har alle vært unge og uerfarne. De fleste opplever også å bli eldre. Derfor tjener alle ansatte på kollektive løsninger, om man ser på hele yrkeskarrièren.

Derfor er jeg også tillitsvalgt. Fordi jeg tror på kollektive løsninger. Det gjør hverdagen til den enkelte bedre, men ikke minst presterer bedriften bedre, om alle løfter i flokk. Det burde ikke være noen bombe at lagarbeid lønner seg for alle på laget….? Om hovedfokus til den enkelte er å utføre jobben sin, fremfor å vise seg frem, for å oppnå personlige gevinster, vinner alle. Se forøvrig denne artikkelen:

https://www.dn.no/nyheter/2017/07/09/1801/Arbeidsliv/dette-gjor-ansatte-dyktigere-i-jobben-og-dette-gjor-dem-darligere

«Dem» i Arbeiderpartiet er forøvrig «oss.» Nesten 60 000 parti medlemmer fra hele landet. Partiets sentralstyre er kun partiets ansikt utad. Det er medlemmene som er partiet, ikke sentralstyret. Det er vi som legger kursen for partiet. At alle er enige i alle enkeltsaker er selvfølgelig umulig. Men de store linjene og ideologisk er vi på linje. «Alle skal med!» Så får heller hvert enkelt partilag og fylkeslag prøve å arbeide for enkeltsakene. Veier i Bergensområdet er selvfølgelig viktigere for Hordalandsbenken enn for politikerne fra Finnmark. Og olje og gass, naturresurser, sysselsetting og arbeidsliv er viktigst for Oljeindustriens Arbeidersamfunn. Det er det vi jobber med.

Slik definerer Arbeiderpartiet sentralstyrets oppgaver:

Som dere ser er det et samlet landsmøte som bestemmer. Sentralstyret er kun redskaper for å få jobben gjort.

Se forøvrig:

https://www.arbeiderpartiet.no/om/sentralstyret/

Men tilbake til overskriften

Hvorfor diskuter vi ikke politikken til partiene fremfor personer? En partileder er kun det. Ledere kommer og går.

La oss heller snakke om ideologien til de enkelte partiene, fremfor de politiske frontfigurenes utseende, lommebok og hvordan de fremstår. Eller hvordan media til enhver tid velger å fremstille den enkelte. Ikke minst må vi få med nyansene.

Hva står de ulike partiene for?

Kollektive løsninger, eller enkeltindividets «rett» til suksess, slik at de kan kjøpe seg sitt eget private Jet fly?


2 kommentarer til «Erna er feit og dum, Støre er tåkete og korrupt, men Trine er verst!»

  1. Blir spennende å følge med på kommentarene. Dine betraktninger og sammenligninger med 30 tallet og idag er ganske relevante.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *