Politisk makt og avmakt.

Alle har vel fått med seg at Fremskrittspartiet ikke har flertall på Stortinget. Det er det de fremholder hver gang noen peker på brutte valgløfter, og garantier for hva de skulle få til om de kom i regjering.

Men kom det overaskende på dem at de ikke ville få flertall, og hvordan politikken virker i Norge?

Jeg er snart 50 år, og så lenge jeg har levd, har ingen partier hatt flertall på Stortinget. Man må helt tilbake til valget i 1957. Da fikk Arbeiderpartiet flertall. Det er nå 61 år siden. I valget i 1961 mistet de flertallet. Det er altså 57 år siden forrige gang ett parti hadde flertall på Stortinget i Norge.

Så når f.eks Fremskrittspartiet klager over at de ikke får vedtatt politikken sin, fordi de ikke har flertall i Stortingssalen, så er de i godt selskap. For det er lenge siden sist. Faktisk hender det rett som det er, at selv en regjering ikke har flertall i Stortinget. Det er flertallet i Stortingsalen som vedtar landets lover. Slik er spillereglene. Dette er parlamentarisme.

Unntaksvis kommer noen partier i en forhandlingsposisjon som gjør at de kan blokkere for Stortingsflertallet. En slik sak kan være konsekvensutredning i Lofoten Vesterålen og Senja. Der er Stortingets flertall ved Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, for. Minipartiet Venstre, med 4 % oppslutning, derimot er imot. For at de skal delta i regjeringen krever de at den saken settes på vent. Da har de bundet Stortingsflertallet på hender og føtter.

Dette kan ett parti som kommer i regjeringsposisjon gjøre, om saken er viktig nok for dem. Man kan jo bare spekulere om hva som hadde skjedd, om Fremskrittspartiet hadde stilt bompengeultimatum til Erna.

Men tydeligvis mener de at saken ikke er viktig nok.

En annen ting som vi stadig hører, er at «de røde» har ansvaret for alt om er galt her i landet. Alle bomstasjoner, skatter og avgifter er deres feil. Man snakker heller lite om hva som er alternativet for å få finansiert de gode tiltakene. For blå og rød politikk koster omtrent det samme. Forskjellen er hvem som skal betale regningen.

Merkelig nok er det ingen som peker på Arbeiderpartiet for alle de gode tingene. Ting som Arbeidsmiljøloven, likestilling og allmenn stemmerett. Men det får vi komme tilbake til.

Kritikerne baserer seg på at Arbeiderpartiet «alltid» har hatt makt. Men stemmer det?

Her er oversikt over regjeringsmakt de siste 40 år:

Siste 10 år: 5 blå og 5 rødgrønne år
Siste 20 år: 11 blå og 9 rødgrønne år
Siste 30 år: 13 blå og 17 røde år
Siste 40 år: 19 blå og 21 røde år.

Når noen da peker på Arbeiderpartiet som den største og styggeste ulven, i alle saker, hvordan kan det henge sammen? Ikke har de flertall i Stortinget, og ikke har de hatt uavbrutt regjeringsmakt. Om vi er misfornøyd med vedtak fattet de siste 40 år, må vi faktisk peke på Stortingsflertallet. Altså de fleste partier på tinget. Ofte er det litt artig å se hva partiene har stemt for og imot i praksis, og hva de hevder de er for og imot i media.

En slik sak kan være EØS saken. I sin tid var det kun Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti som stemte imot av vi skulle inngå denne avtalen. Resten av partiene stemte for. Da blir det hult når partier nå i ettertid hevder de er imot, noe de har stemt for. Enda mer merkelig blir det, om man leser i partiets partiprogram at de er for. Politikere som ikke holder seg til partienes partiprogrammer og historien blir lite troverdige for meg. Jeg synes det er rart at disse tingene ikke er mer diskutert i det offentlige ordskiftet. Det er ren propaganda.

Dette er grunnleggende informasjon om hvordan politikk funger, i praksis. Media sin fremste rolle er å drive faktabasert folkeopplysning, og stille kritiske spørsmål. Derfor mottar de også offentlig støtte. De har en meget viktig samfunnsoppgave. Om de ikke tar den på alvor, kan jeg være tilbøyelig til å diskutere om det er rett at de mottar så mye offentlig støtte. Når Fremskrittspartiet for eksempel før valgkampen i 2013 garanterte at alle bomstasjoner skulle bort, om de kom i regjering, hvor var medias kritiske spørsmål om hvordan de skulle klare det, uten flertall?

For fakta er at de er nesten det eneste partiet, som sier de mener dette. Men de har ikke flertall. Hverken innad i regjeringen eller i Stortingsalen. Det er også unnskyldningen de kommer med når de ikke klarer å levere. Men ingen trodde de ville få flertall. Dette var ett umulig løfte. De kunne like godt lovet 4 år med pent vær. Dessverre er det mange som trodde på løftene, for det var aldri snakk om att partiet måtte få flertall. Velgerne ble forledet.

Hvordan kan media tillate at politikerne våre forleder landets velgere på denne måten? Hvordan kan vi skattebetalere godta, at media ikke gjør den jobben vi betaler dem for å gjøre?

Er Norge et lykkeland, tuftet på flaks og tilfeldigheter?

Som mange andre i kongeriket, sitter jeg klar hver søndag for å få med meg siste episode av NRK serien «Lykkeland» For en som arbeider i industrien, er det utrolig fascinerende og følge med.

Men jeg mener at alle landets innbyggere har godt av å se denne historien. I mine øyne er den både realistisk og autentisk. Selv om det finnes noen småfeil å pirke på. Noen litt større enn andre. At man i 1968 ikke hadde spagetti på boks, er vel en av de mindre viktige detaljene?

Men en ting jeg vil peke på, er at det er ikke lykke og flaks at vi har klart å skape dagens velferdssamfunn, tuftet på verdiene som skapes, fordi landet er rikt på naturresurser. Det er mange land i verden som har mye naturresurser. Men allikevel har de ikke klart å fordele verdiene, slik at de kommer flest mulig til gode. De har ikke bygget opp et velfungerende velferdssamfunn, slik vi har. Listen er lang. USA, Sør Afrika, Kongo, Angola og Brasil er noen eksempler.

Men ja. Vi er rike. På grunn av naturresursene våre. Men årsaken til at så mange innbyggere i landet har glede av resursene- DET handler om politikk.

Denne ide’en om at det er flaks som har brakt oss dit vi er i dag, er det særlig høyrekreftene som markedsfører. Det er ikke så nøye med reguleringer og lover. Det går seg til av seg selv, liksom. Det er markedskreftene selv som skal sørge for fordelingen. Da får vi en fordeling etter samme mal som i de aller fleste andre oljeprovinser. Eliten blir søkkrik, og resten må klare seg etter beste evne.

Når det gjelder oljenæringen, er det spesielt «De 10 oljebud» og «Loven om Petroleumsvirksomheten» som skiller oss fra dem som IKKE har klart å skape et velfungerende velferdssamfunn, slik vi har gjort. De er tuftet på tankene til de gamle kraftsosialistene, som i sin tid klarte å fordele verdien fra vannkraften rimelig godt utover landets innbyggere og mange små og store lokalsamfunn.

Dette er «De 10 oljebud»:

– Med utgangspunkt i Regjeringens prinsipielle syn, at det utvikles en oljepolitikk med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode, vil komiteen i tilslutning til dette gi uttrykk for:
1. At nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel.
2. At petroleumsfunnene utnyttes slik at Norge blir mest mulig uavhengig av andre når det gjelder tilførsel av råolje.
3. At det med basis i petroleum utvikles ny næringsvirksomhet.
4. At utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern.
5. At brenning av unyttbar gass på den norske kontinentalsokkel ikke må aksepteres unntatt for kortere prøveperioder.
6. At petroleum fra den norske kontinentalsokkel som hovedregel ilandføres i Norge med unntak av det enkelte tilfelle hvor samfunnspolitiske hensyn gir grunnlag for en annen løsning.
7. At staten engasjerer seg på alle hensiktsmessige plan, medvirker til en samordning av norske interesser innenfor norsk petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk, integrert oljemiljø med såvel nasjonalt som internasjonalt siktepunkt.
8. At det opprettes et statlig oljeselskap som kan ivareta statens forretningsmessige interesser og ha et formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser.
9. At det nord for 62. breddegrad velges et aktivitetsmønster som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske forhold som knytter seg til landsdelen.
10. At norske petroleumsfunn i større omfang vil kunne stille norsk utenrikspolitikk overfor nye oppgaver.

Her er de innledende bestemmelsene i «Loven om Petroleumsvirksomheten»:

§ 1-2.Ressursforvaltningen
Ressursforvaltningen forestås av Kongen i samsvar med bestemmelsene i denne lov og vedtak fattet av Stortinget.
Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.

Det er disse tankene som har brakt nasjonen dit den er i dag. Og IKKE flaks. Så kan vi jo også legge oss på minnet at de borgerlige partiene har strittet imot disse reguleringene fra dag 1. Så kan vi jo videre tenke over hvorfor det er slik, og hvorfor de hele tiden refererer til hvor heldige vi har vært, som tilfeldigvis hadde naturresurser. I likhet med veldig mange andre av verdens land. Ikke minst de fattige landene. Med enorme ressurser, men også enorm fattigdom.

INDUSTRIAKSJONEN

Har du interesse for industri, sysselsetting og rammebetingelsene for landets industri?

Da bør du merke deg denne aksjonen.

Her har du muligheten for å delta på nybrottsarbeid.

Mer informasjon finner du på www.industriaksjonen.no

Synes du dette virker spennende, setter vi pris på at du deler dette innlegget på sosiale medier, og i nettverket ditt.

Initiativet til å starte Industriaksjonen av 2018 ble tatt av 15 tillitsvalgte, fra ulike deler av industrien og ulike deler av landet, på Rosenberg WorleyParsons verft i Stavanger 4. juni 2018. Initiativet var et direkte svar på utfallet av Acer-striden i Stortinget i vår, der et bredt politisk flertall endte med å se bort fra industriens og fagbevegelsens interesser på et så sentralt felt som energipolitikken.

Nå oppfordrer vi klubber, fagforeninger og andre ledd i fagbevegelsen til å bli med på Industriaksjonens stiftelseskonferanse i Bergen 10. januar 2019. For å kunne få til en velykket lanseringskonferanse og iverksette aksjonens arbeid vil vi be om økonomiske bevilgninger og tilslutning til stiftelsesmøte i Januar.

Kontaktinformasjon:

Epost: POST@I NDU S T R I A K S JONEN .NO
Hjemmeside: INDUSTRIAKSJONEN.NO
Besøksadresse: KOL STADGATA 1 • 0652 OS L O

Kontonummer: 2280 44 69676.

Tåler tillitsvalgte jobben?

Det er både i arbeidsgivers og arbeidstakers interesse at arbeidsplassen er helsefremmende. Friske og motiverte medarbeidere er en nøkkelfaktor i gode og effektive bedrifter. For den enkelte betyr en helsefremmende arbeidsplass bedret livskvalitet gjennom økt jobbtilfredshet og færre jobbrelaterte helseplager.

Men hva med dem som skal passe på at alt er som det skal?

Hva med tillitsvalgte og verneombud?

Arbeidsmiljølovens §1-1 slår fast at arbeidsmiljøet skal være helsefremmende: «Lovens formål er å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfull arbeidssituasjon.» Både nasjonalt og internasjonalt er det økende interesse for temaet helsefremmende arbeidsplasser, men begrepet har mange ulike betydninger.

Luxembourgdeklarasjonen fra 1997 sier blant annet at helsefremmende arbeidsplasser handler om å forbedre det fysiske og organisatoriske arbeidsmiljøet, fremme aktiv deltakelse og styrke de ansattes faglige og personlige utvikling.

Lillestrømerklæringen fra 2002 er den norske oppfølgingen av Luxembourgdeklarasjonen. Den er et viktig grunnlagsdokument for helsefremmende arbeidsplasser i Norge. Lillestrømerklæringen framhever at en arbeidsplass er helsefremmende når den utvikles gjennom deltakerstyrte prosesser og tar hensyn til den enkeltes behov, ressurser og potensial.

Se forøvrig:

https://www.idebanken.org/innsikt/artikler/helsefremmende-arbeidsplasser?msclkid=6fa5fd076c0c14a8ddcfa6db071b37ec&utm_source=bing&utm_medium=cpc&utm_campaign=Helsefremmende%2520arbeid%252Ftiltak&utm_term=helsefremmende%2520arbeidsplasser&utm_content=Helsefremmende%2520arbeidsplasser

Selv kjenner jeg etterhvert relativt mange mennesker som engasjerer seg, eller har engasjert seg, i og på arbeidsplassen sin. De har fått tillit av sine kollegaer, og derfor takket ja til å representere kollegaene sine som enten verneombud eller tillitsvalgte. Eller begge deler. Men jeg lurer på en ting:

Hvorfor er det så mange av dem som angrer på det? Eller som sliter med helsen på grunn av at de sa ja??

Jeg har ikke sett noen forskning på dette området, men det slår meg at det er påfallende mange som «går på en smell», fordi de engasjerer seg for å sikre helsefremmende arbeidsplasser.

Hvorfor er det i så fall slik, om mitt inntrykk stemmer?

Og kan vi ha det slik?

Jeg kunne godt tenkt meg å sett noe forskning på dette området.

For hvordan ser det ut i statestikkene over selvmord, samlivsbrudd, rusmissbruk, psykriatri og heleseplager generelt? Hvordan er sansynlighetene for å pådra seg plager og problemer, om man sier ja til å representere kollegaene sine?

Bedriftshelsetjenesten er også en viktig aktør når det gjelder helsefremmende arbeidsplasser. Naturlig nok. Som det står i loven, skal de ha en fri og uavhengig rolle. Men hvor er de i dette bildet? Hvordan står det til? Jeg kjenner bedrifter som er storleverandører av kunder til helsevesenet. Tillitsvalgte bukker under stadig vekk. Men bedriftshelsetjenesten toer sine hender. Er det fordi de vet at de går samme veien, om de stiller feil spørsmål? Er de da «fri og uavhengige.»

Men det er rart med det. Til slutt blir det ro og fordragelighet.

Etter at man har kjørt ett dusin eller to «vanskelige» tillitsvalgte gjennom veggen, får man tilslutt på plass noen som er «passe» vanskelig. Som ikke på død og liv insisterer på å følge lover og forskrifter. Som er litt mer føyelig og pragmatisk. Som ikke liker konflikter, og forstår att ledelsen vet best. Alltid.

Som en badevakt med vannskrekk, sitter de pent i stolen sin, og signerer der det forventes. De vet jo godt hva som er alternativet.

Mens forgjengerne i beste fall holder helsevesenet med arbeid, har de iallefall en jobb og helsen i behold. På ett vis. Men er det helsefremmende å bli truet til tushet? Var det ikke noe med det? At vi ville ha helsefremmende arbeidspalasser?

Tenk gjerne lokalt, men vi må handle globalt.

Denne gangen har jeg gleden av å presentere en gjest. Og det er ikke hvem som helst som har noe å dele med oss i dag. Owe Ingemann Waltherzøe er fortiden konserntillitsvalgt i Equinor, og før det var han organsisasjonssekretær i SAFE sentralt.

Tidligere markerte han seg sterkt som HVO på Gullfaksfeltet. Blant annet var han en klar røst som «talte Rom midt imot» når det gjaldt integrasjonsprosessen i Statoil i 2008, samt selskapets satsinger i utlandet. Han var en av få som turte å stille kritiske spørsmål til Helge Lund sine disposisjoner.

Som skattebetaler, skulle jeg virkelig ønske flere hadde hørt på Owe, den gang da.

Vel. Nok om det. Her kommer innlegget hans:

Her er Owe i aksjon under en av hans mange rig besøk

Ryktet om oljenæringens snarlige død er sterkt overdrevet. Vi skal lete, finne og produsere olje og gass i mange, mange tiår fremover. Vi har lagt bak oss en nedgangstid som ble brukt av arbeidsgivere til å slanke bedriften sin i overkant mye. Pleier å betegne næringen som «Bipolar» fordi i gode tider er det ikke grenser for hvor gode tider det er. I nedgangstider er det ikke bunn i hvor langt ned det går an for enkelte bedrifter å gå. I disse dager er det mange bedrifter som angrer bittert på at de sa opp sine dyktigste medarbeidere, de når ikke opp i anbudskonkurranser fordi de har ikke nok kompetente folk og har ikke investert i nye rigger.

Mange av dem sleper med seg gamle rigger som har ligget kalde, ikke vedlikeholdt og ikke er effektive nok for dagens marked. Det er i nedgangstider man skal investere for å være klare til oppgangstider. Mange av rederne står med champagneglasset i hånden, sigar i den andre, mørkeblå blezer, tørkle i halsen og påstår de er kapitalister, mens de egentlig minner om en tåpelig karikatur av «bruspulverguttene». For mange av dem er det i beste fall dårlig selvskryt. De har ikke lært at det kapitalistiske systemet er bygget opp slik at markedet selv-korrigeres med ujevne mellomrom. At markedet har opp- og nedturer har de gått glipp av, det er selve læren om kapitalismens grunnpilarer. Kanskje ikke så rart når en tenker på at de er self-made menn som har arvet pappas rederi.

Å være kapitalist er ikke bare å ha mye penger på konto og kjøre fin El-bil i oppgangstider. Det handler like mye om å kunne sette næring etter tæring og sette av midler til dårlige tider og ta vare på bedriftens største kapital; kompetanse. En bedrifts verdi er aldri større enn bedriftens tilgang på kompetanse. Mange har kvittet seg med mye kompetanse (les folk) i denne nedgangstiden og dermed spart seg til fant, jfr Fred Olsens Dolphin Drilling.

Nedgangstiden har vært et eldorado for oljemotstandere og «klimaforståsegpåere» der de har nærmest gått mann av huse for å konkurrere om hvem som vil legge ned Norges oljeutvinning raskest. MDG ville legge den ned innen 2025 ved forrige valg og nå vil Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF legge den ned innen 2035.

Ungdommelig overmot og utålmodighet har alltid vært den største drivkraft for utvikling og fremskritt. Så har det vært de eldres erfaringer og evne til å se helheten som har vært den største faktoren at det ikke har gått luks til helvete.

Ofte har jeg tenkt på foreldrene til de første som satte seg på en diger bombe (les Apollo) av en rakett og skaut seg ut i verdensrommet for å treffe månen og lande på den og reise fra den igjen. Noe ingen hadde gjort før, kun noen som hadde regnet ut at det bør gå an å gjennomføre. Tror ikke jeg ville likt det særlig godt om mine to sønner ville gjøre det. Ville helt sikkert protestert kraftig og lagt ned veto.

Men takket være et samspill mellom erfaring og ungdommelig mot og utålmodighet gikk det greit. De dro ut i verdensrommet, landet og dro fra månen og kom trygt hjem til mor og far. Takket være disse romfartekspedisjonene har vi i dag teknologi som gjør oss i stand til å ta opp olje og gass på en effektiv måte.

Moder jord varmes opp, derom er det ingen tvil. Om dette er et problem eller ikke strides det om. Om dette er fordi vi mennesker har oppført oss som noen idiotiske ungdommer alene hjemme med tilhørende fest uten gamlisene i mils omkrets eller en naturlig svingning i temperaturen fra jordens side, strides det enda mer om. Kanskje er svaret begge deler eller ingen av delene. Jeg personlig har ikke konkludert. Men jeg er overbevist om at det gjør det ikke bedre at vi fortsetter hjemme-alene festen og planlegger for tidenes nachspiel ut i de sene morgentimene.

Jeg er ikke i tvil om at det er på tide å ta ansvar og stagge festen noe og sette i gang med en storstilt opprydding som å fjerne all plasten vi mot bedre viten har slengt fra oss i havet. Vi må innse at festen har vart såpass lenge og fått et fotfeste som vil være vanskelig å bare stoppe, men kanskje skulle vi satt en fot i bakken og tenke litt, tørke opp litt, før vi fortsatte partyet.

For Norges del har festen fått oss opp vesentlig i levestandard og det har medført at vi har inntatt en ledende posisjon i verden hva gjelder teknologiutvikling. Det har gjort at Norge produserer på verdens mest miljøvennlige måte. Vi injiserer produsertvannet, vi gjenvinner varmen oljen og gassen bringer med seg fra dypet og lager strøm, drikkevann, vaskevann og varme på plattformene. De fleste plattformene er totalt selvforsynte hva angår energi.

Nå tas det til orde for at noen av plattformene skal ha strøm fra land. Vel vitende at vi da vi måtte ta ufattelige energitap på plattformene. Og strømmen vi får fra land er laget på ren vannkraft, liker vi å tro. Sannheten er at plattformene tar så mye strøm at det etterlater strøm mangel i markedet og AS Norge importerer strøm. Den strømmen er i bestefall laget av Atomkraft, men mest sannsynlig av brunkullkraft verk.

Å gå inn for at Russland, USA, Iran, Irak, Saudi-Arabia sammen med de afrikanske lavprodusentene, skal ta over Norges markedsandeler er svært ubetenksomt. Det er nettopp det som vil skje dersom vi utfaser oljevirksomheten om 10-15 eller 20 år. Disse landene ligger langt bak oss i Norge i både vilje og evne til å produsere på en miljøvennlig, sikkerhets messig trygg og effektiv måte.

Mye skyldes våre tradisjoner for å tenke på naturen når vi utvinner noe fra den, mye skyldes vårt utdanning system der vi gir næring til talenter og gjør dem i stand til å tenke og utfolde seg. Men mest skyldes det at Norge er et lite land, vi er herre over egne ressurser og har mulighet til å styre næringen dit vi ønsker.

Jeg savner at man i iveren etter å gjøre noe for miljøet ikke bare tenker lokalt her i Norge, men handler globalt. Hvor er engasjementet for å utvikle lagring av CO2 på en god måte. Hvor er iveren etter å rense bileksosen? Rense utslippene, søke etter nye måter å produsere på. Det er lite trolig at å gå ned i levestandard for verdens befolkning vil få særlig støtte. Å be familiens overhode i leirhytta ute på landsbygda i den 3 verden om at han må vente noen generasjoner til før de får strøm til bygda, vann og kloakk. At de må vente minst ti generasjoner til før de får ta del i verdens velstand…tror ikke det gitt.

Selv i Norge tror jeg folk flest ikke er villige til å gå dramatisk ned i levestandard. Vi føler gjerne at vi har litt å gå på, men diskusjonen om hvem som skal ned og hvor er en diskusjon som alene vil ta 10-15 år å tilpasse på en rettferdig måte. Så er det det med fra ord til handling da….:)

Etter mitt syn må Norge være den nasjonen i verden som blir den aller siste til å slukke lyset på oljevirksomheten. Miljøorganisasjonene bør heller si «Look to Norway», teknologi er tilgjengelig det er ikke nødvendig å grise til jorden bare fordi dere skal utvinne olje. Sett krav til utvinning, sett krav til bilprodusenter om lavutslipp osv. Ad-Blue er en norsk oppfinnelse som har gjort suksess for dieselbiler som med denne tilsetningen gir dieselbiler rekordlave utslipp. Det slike innovative løsninger vi må gå for. Jeg er ikke urolig for at oljeutvinning en gang blir utfaset. Det blir den, men da er den erstattet av noe. Det er det vi mangler foreløpig. Kanskje skulle vi sett at MDG, Venstre eller AUF la frem et alternativt statsbudsjett der oljekroner, arbeidsplassene og ringvirkningene disse representerer ikke er medregnet.

Inntil det foreligger et slikt alternativt statsbudsjett, inntil vi ser hva dette vil bety for den enkeltes hverdag, for bedriftene, for samfunnet må jeg be om en smule tålmodighet og nedlegge veto mot å avslutte oljevirksomheten så raskt som mulig.

Ønsker Norge å starte en handelskrig?

Alle har fått med seg at det utspiller seg en handelskrig mellom Kina og USA. Her er det USA som er utfordreren.

Men det kan virke som også Norge innleder en handelskrig. Mot våre naboer og nermeste allierte.

Stikkordet er Logistikk

Alle har vel fått med seg hva Bring driver med? Se forøvrig:

https://www.nettavisen.no/na24/postens-bring-trucking-sjafrer-tjener-5500-kroner-i-maneden/3423545924.html» rel=»noopener» target=»_blank»>» rel=»noopener» target=»_blank»>

I praksis, driver ett av Norges statsselskaper, med sosial dumping. Både her hjemme, men også hos våre naboer. Tenk det!

En annen sak, der vi som nasjon truer arbeidsplassene til våre nermeste venner og allierte, er i fergetrfikken i Norden. Se forøvrig:

https://sysla.no/maritim/tidligere-dansk-minister-kaster-seg-inn-den-betente-color-line-striden/

I praksis er altså kongeriket Norge, den aggresive parten i opptakten til en handelskrig. Mot naboene våre. Kan det være lurt?

Bakgrunnen for dette innlegget, er som ofte før, en prat med Per Ove Økland. Vi er kollegaer og sitter begge i styret i partilaget Oljeindustriens Arbeidersamfunn. Han er en legende i fagforeningssammenheng i Norge, og er en meget klok herremann. Nok en gang peker Per Ove på det opplagte:

Logistikk er nøkkelen. Både for å redusere unødvendige miljøutlipp, skjerme eget næringsliv, sørge for sysselsetting av befolkningen vår og for å tøyle sosisal dumping.

I miljøpolitikken er det ett innarbeidet prinsipp, at den som «griser til» skal betale. Men slik er det jo ikke innen logistikk! For her kan man fange fisk i Barentshavet, sende fisken til Kina for bearbeiding, for deretter å sende den tilbake til konsumentene i Europa. Enten med båt eller med fly. For begge er unntatt miljøavgifter. Årsaken er rett og slett at logistikk er for billig.

Det er to årsaker til dette. For det første trenger de ikke å betale for utslippene sine, og for det andre er lønnsnivået under ett meget sterkt press, som følge av globalisering.

Vi i Oljeindustriens Arbeidersamfunn ønsker å ta vare på både miljøet, ett rettferdig arbeidsliv og levende næringsliv.

Vil du? Da oppfordrer jeg deg til å dele dette innlegget.

Økonomifiserering. Hva er det? Og er det farlig?

Fra der jeg sitter, i kjeledress, nederst i trappen, ser det ut som om samfunnet vårt er fullstendig økonomifisert. Økonomene har tatt over. Politikk, næringsliv og offentlig forvaltning er totalt dominert av økonomer, og deres tankegang. Det virker som om lange perspektiver, til felleskapets beste, er byttet ut med ønsket om kortsiktig gevinst, fortrinnsvis til egen vinning. For de få.


En av følgene ser vi i disse dager, når «fantomet» Einar Aas påfører felleskapet en gigantisk regning, fordi han har gamblet og tapt. For det er jo det som er så snålt. Når han gamblet og vant, var han ett geni, og fortjente hver en krone han tjente. Når han nå gambler og taper, vil det riktignok også ramme han. Men mesteparten av regningen dunker ned i hodet på oss nederst i trappen. Vel, vel. Dette innlegget skal ikke handle om Einar Aas. Men om økonomisk tenkning og følgene av det. For oss som betaler for festene.

Selv har jeg en ganske bred yrkeserfaring. Min nåværende arbeidsgiver er den 9. i rekken. Jeg har jobbet i det offentlige, vært i militæret, i ulike private småbedrifter, i store private bedrifter, på skip, boreplattformer og produksjonsplattformer. Men økonomer tenker likt. Uansett hvor de jobber. De har hodet ned i kassaapparatet, og bryr seg mindre med hva arbeidsgiveren deres egentlig driver med. Langsiktighet og tæring etter næring, ligger ikke for dem. Risiko og «snabba cash» er mantraet. Jeg vil våge påstanden om at de selskapene som er aller best drevet, ledes ikke av økonomer, men av ingeniører og fagfolk.

La oss nå gjøre ett tanke eksperiment:

En skikkelig hot økonom overtar en industribedrift og ett fotballag, samtidig. Med toppkarakterer, fra Norges Handelshøyskole, er det ingen problemer. Å lede, handler om samle flinke lederteam rundt seg, og å maksimere profitt. Uavhengig av hva man driver med. Vedkommende bruker sine teorier likt begge steder.

Men hva ville egentlig skje?

Vel, det første han vil gjøre, er å se på kostnader. For de fleste selskaper, er de ansatte en stor utgiftspost. De er dyre. Antageligvis er de også late. Antageligvis fordi de er alt for trygge. Så det beste ville være å leie dem inn for korte perioder. De faste industriarbeiderne blir derfor faset ut, utenom en liten grunnstamme. Det er langt billigere å leie etter hvert som oppdragene kommer. Det vil også forhindre at man har lønnsplikt på mange arbeidere, om man ikke har noen oppdrag. Da kan man også tilpasse arbeidernes kompetanse etter hvert oppdrag. Man trenger ikke en haug med spesialister, for å utføre enkelt rutinearbeid. Selvfølgelig krever dette at man ansetter en rekke direktører for innleie og styring av prosjektene, men det er nå slik det engang er. Man må ha flinke folk i lederteamet. Som forstår økonomi. Det vil også være en styrke for det sosiale miljøet på kontoret.

Hvorfor ikke kopiere denne tankegangen i fotballaget? Der er spillerkjøp og lønn en meget stor del av utgiftene. Hva med å leie inn spillerne kamp for kamp? Bortsett fra kapteinen da. Han må ansettes fast. Sammen med treneren, sportsdirektøren, markedsføringsdirektøren, innkjøpsdirektøren, innleiedirektøren, strategidirektør og viptribunedirektøren. Om man møter ett bunnlag, er det jo helt bortkastet å stille med toppspillerne? Da trenger man bare noen som er litt bedre enn motstanderne? Da vil jo også spillerne være topp motiverte? De vil antageligvis gi alt. Siden de ikke er alt for trygge. På sine egne ferdigheter.

Så kommer vi til oppgavene i industribedriften. Fagarbeidere har fagbrev. Da kan de jobben. Det de trenger, er noen som forteller dem hvor de skal gjøre, det de kan. Punktum. Hva med drift og vedlikehold av produksjonsutstyret? Om det er en litt større produksjonsbedrift, krever drift og vedlikehold av produksjonsutstyret en god del resurser. Men trenger man å ha faste ansatte til det? Kan man ikke leie inn etter hvert? Vedlikehold er enkelt, og det er stort sett lett å få fatt i folk. For folk må jo ha arbeid. Man må riktignok ha en liten grunnstamme ansatte som kjenner utstyret godt, og kan ta seg av daglig drift og uplanlagte driftsforstyrrelser. Men det er ikke noe de trenger å øve på ved å drive med rutinemessig vedlikehold. De kan jo jobben sin. De har også fagbrev. Trening er for amatører. For dem som ikke kan jobben sin.

Det blir som med treningene til fotballaget. Hvorfor må man lønne toppspillere for å trene? Kan man ikke leie inn noen 8. divisjonsspillere til å ta seg av treningene? De er jo tilnærmet gratis. Så kan heller toppspillerne ta seg av kampene? For det er jo der man henter poeng på tabellen, cash, heder og ære. Det er ingen fotballag i verden som har fått premier for å arrangere gode treninger. Er det vel? Det viktigste er å ha gode strategier. Det sørger strategidirektøren for. Men treningene må avholdes. Ellers har jo ikke treneren og sportsdirektøren noe å gjøre. Hvem som trener er ikke så viktig. Er det vel?

Hvordan hadde dette gått mon tro? Hadde det blitt nedrykk og konkurs?

Litt på spissen kanskje?

Men tenk etter. Når så du sist en årsberetning som roser «spillerne»? På «banen». Har det gått dårlig, er det på grunn av markedet, været eller uflaks. Har det derimot gått bra, er det på grunn av usedvanlig kløkt og strategi. Den slags kommer fra styrerommet. Det er også dit mesteparten av eventuelle bonuser havner. I politikken er er det ikke været man skylder på. Der skylder man enkelt på «de andre». At vi har parlamentarisme i Norge, og at det er stor enighet om det aller meste på Stortinget, tar man lett på. For det er politikkens svøpe. Det går alltid dårlig. Eller rettere sagt, det er alltid noe som skulle vært bedre. Man glemmer att vi bor i et bra land, og hvorfor vi har det så bra som vi har det.

Ett eksempel fra fotballen, kan være det Engelske landslaget. De har antageligvis verdens beste serie. Men det hører med til skjeldenhetene att de gjør det bra i VM. Jeg tenker at det er fordi de har flagget ut den nasjonale fottballkompetansen. Når England kjemper i VM, spiller de stort sett mot stjernespillerne fra serien i England. Utflagging og outsourcing utarmer både bedrifter og landslag. For kompetanse. På banen. Der kampen spilles.

Når skal landets økonomer forstå at ett selskap sin fremste ressurs er de ansatte? Når skal landets politiske ledelse forstå at det samfunnet trenger, er lønnsmottakere med penger mellom hendene.

For det er de som lønner naboen sin, betaler skatter, avgifter og holder samfunnshjulene i gang.

Så ja!

Økonomifisering er meget skadelig! På sikt også for økonomene…..

Styringsrett? Hva er det, og finnes det begrensninger?

De fleste ansatte har nok hørt om styringsretten. Enhver leder, ansatt eller selvstendig næringsdrivende, har en rett til å styre virksomheten. Men finnes det begrensninger?

Om vi spør en jurist om dette, ville han antakeligvis si noe slikt som:

Se forøvrig denne linken for mer informasjon, og en fin film om temaet: http://www.juridiskabc.no/arbeidsrett/arbeidsgivers-styringsrett/arbeidsgivers-styringsrett-forklart-pa-3-minutter/

Altså har ledelsen i enhver virksomhet en rett. Til å styre. Men de har altså også plikt til å holde seg innenfor en rekke avtaler, lover og forskrifter. Grafisk kan vi fremstille det på denne måten:

Forskriter kan være så mangt. Innen petroleumsnæringen har vi en rekke lover og forskrifter virksomhetene må forholde seg til. Innen elektrofaget, har vi spesifikke elektriske forskrifter. En transportør på land må forholde seg til veitrafikkloven. En skipsreder må forholde seg til en rekke nasjonale og internasjonale reguleringer.

Å bryte slike lover/avtaler/forskrifter kan få fatale følger for virksomheten, og det er krevende å ha oversikten over alt som gjelder. Det er ett stort ansvar å være leder, og de må ha hjelp.

Og her er vi ved en konklusjonen:

Enhver leder er helt avhengig av hjelp fra de ansatte- og myndighetene, for å sørge for at vedkommende driver innenfor rammene. Da er den aller enkleste måten å bruke trepartsammarbeidet slik det var tenkt. Så enkelt. Så vanskelig.

Lærer man ikke dette når man utdanner seg innen ledelse og administrasjon? Det virker ikke alltid slik…

Hva betyr «å mitigere?»

Fra næringslivet og politikken, kommer det stadig nye ord og utrykk.

Men hvorfor?

Er det for å tåkelegge og ta brodden av budskapet, eller er det for å virke litt klokere enn det man er…..?

Hva vet jeg?

Ett slikt ord som har dukket opp de siste årene, er «mitigere». Eller «å mitigere». Men hva betyr det egentlig? Og hvorfor benytter man seg av ett ord som tydeligvis kan bety så mangt?

Om dere ser denne linken, kommer dere til synonymordboka.no:

http://www.synonymordboka.no/no/?q=mitigere

Som dere kan se, oppgis 75 synonymer. Ordet KAN bety:

redusere
avdempe
dempe
motvirke
tøyle

Men om det er betydningen i noen av disse ordene man er ute etter, hvorfor bruker man ikke noen av dem?

For ordet kan også bety:

sukre pillen
glatte over
legge en demper på
dysse ned
berolige

Når for eksempel «kommunikatørene» i DNB sier at de «prøver å mitigere feilen» som slo ut netttjenestene deres, hva er det de prøver å fortelle oss?

Prøver de å motvike feilen, eller sukrer de pillen? Ønsker de å redusere omfanget av feilen, eller prøver de å berolige brukerne?

Se forøvrig: https://www.digi.no/artikler/det-var-ikke-mangel-pa-redundans-som-forte-til-dnbs-nettbankproblemer/378440

Jeg ønsker meg både næringslivsfolk og politikere som sier det som det er. Gjør du?

Oljevettreglene

Selv er jeg vokst opp med de gode gamle fjellvettreglene på NRK. Det var kloke ord.

Her er oljevettreglene.

Se forøvrig: https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellvettreglene

OLJEVETTREGLENE 2018

1. Sett ikke igang ett prosjekt uten erfaring.

2. Meld fra om hva som skjer.

3. Vis respect for omgivelsene.

4. Vær rustet for det som kan skje. Ha alltid nødvendig beredskap tilgjengelig.

5. Lytt til erfarne oljearbeidere.

6. Bruk de hjelpemidlene som er tilgjengelige.

7. Operer ikke alene.

8. Vend i tide- det er ingen skam å snu.

9. Bruk kreftene rett- og ta en timeout om nødvendig.

Selv liker jeg særlig regel nummer 5. Enten vi snakker om fjellvett eller oljevett. Erfaring er uvurderlig