Hva er risiko? Er det farlig?

Om du spør folk på gaten om de vet hva risiko er, vil nok de fleste si et tydelig «Ja». Men hva betyr det egentlig? Og hva med landets maktmennesker? De som virkelig sitter med muligheten til å ta enten de gode eller de dårlige beslutningene? Forstår de risiko?

Svaret på begge spørsmålene er nok dessverre nei. «Alle» tror de både forstår, begrenser og kontrollerer risiko. Den dagen det hender noe, får man svaret på om man virkelig har forstått, og forberedt seg godt nok. Og selv proffene feiler. Tilogmed store selskaper, som så å si lever av sikkerhet, trår feil. «I fredstid» er det lett å forlange å bli trodd når man hevder at man har full kontroll. Men det er den dagen man har en hendelse, man virkelig avdekker om man er god nok. Se forøvrig denne artikkelen:

http://www.aftenbladet.no/aenergi/Statoil—Vi-forstar-ikke-risiko-godt-nok-537536b.html?spid_rel=2

De av dere som har sett TV serien «Valkyrien», forstår kanskje risiko bedre enn mange andre? Hovedkarakteren «Leif», er meget opptatt av sikkerhet. Litt i overkant kanskje. Men han spør seg konstant om hva som kan skje, og hvordan han kan forberede seg, om det skulle skje. Nevrotisk ja. Men han har forstått risiko. Det er slike folk som overlever katastrofer.

Vel, nok snikksnakk. Her er den formelen for risiko:

RISIKO = SANNSYNLIGHET x KONSEKVENS

For å ta et konkret eksempel, så kan vi bruke formelen over, for å analysere forliset av «RMS Titanic» Se forøvrig:

https://no.wikipedia.org/wiki/RMS_%C2%ABTitanic%C2%BB

På bildet over ser dere «Worst case.» Et totalt havari, er det ene ytterpunktet. Men også resultatene av det, kunne man gjort noe med. Det kan vi se på etterpå. La oss først bruke formelen:

SANSYNLIGHETEN for at «RMS Titanic» skulle forlise var egentlig satt til «0». Man hadde erklært at den ikke kunne synke. Punktum. Da trengte man heller ikke å tenke så mye på KONSEKVENSENE Uansett hva man ganger med «0», får man «0». Så i dette tilfellet hadde man «0» RISIKO for et forlis. Svært betryggende. I iallefall før avgang. Derfor trengte man f.eks ikke nok livbåter til alle ombord. Men; Hvordan kunne man ta så feil? Noen må jo ha feilberegnet noe? Men hvem? Er det konstruktørene? Eller er det de ombord som har brukt skipet feil?

Poenget er at i sine beregninger, har de som konstruerte båten lagt inn en del forutsetninger. At skipet skulle holde full fart, på tross av at man visste at det var mange isfjell i området, er nok forhold de ikke har tatt med i beregningene sine. De regnet også det om en selvfølge at alle vanntette dører var operative. Det er det mange som i ettertid betviler. De var ikke ferdige. Hadde man lagt inn disse forholdene, hadde man kanskje kommet til at det var en mulighet for at skipet kunne synke. Da måtte man hatt noe å sette inn mot KONSEKVENSENE Slik som tilstrekkelig livbåtkapasitet og en fungerende evakueringsplan.

RISIKO er altså noe man kan begrense/kontrollere på to måter. Enten kan man gjøre noe med SANSYNELIGHETEN for at noe skal skje, og deretter kan man gjøre klar tiltak som reduserer KONSEKVENSENE om noe skjer.

I tilfellet RMS Titanic ville det nok holdt lenge å redusere hastigheten. Da hadde man både redusert SANSYNELIGHETEN for sammenstøt, samtidig med at man reduserte KONSEKVENSENE om man allikevel traff et isfjell. Da hadde man ikke flenget opp hele skutesiden…. Hadde man i tillegg sørget for at alle systemer var ferdige og uttestet før avgang, ville man vært enda bedre skodd. Men hvorfor opptrådte man så uklokt? Ombord var både direktøren for rederiet og konstruktøren sammen med kapteinen! Hvordan kunne de være så risikovillige? De måtte jo forstå at et sammenstøt med et isfjell i høy fart, uansett ikke var god reklame på jomfruturen? Selv om de ikke hadde sunket!

Jeg tenker at svaret er at de var blindet av mulighetene for kortsiktig gevinst, og klarte ikke å se KONSEKVENSENE av sine handlinger. Hvordan står det til med dagens ledende kvinner og menn? Forstår de RISIKO og KONSEKVENSER? Vet de hva de må gjøre, og hvem de må snakke med for å gjøre noe med SANNSYNLIGHETEN?

Holder vi full fart mot isfjellene? Hva blir i så fall KONSEKVENSENE?

Retten til å være stolt av sitt arbeid.

I dag har jeg lyst til å dele et utdrag fra en bok som er skrevet av Bjarne Berg Wig. Er du opptatt av arbeidsliv? Da vil du nok anerkjenne det denne mannen kan fortelle deg.

Bjarne Berg Wig

Fagbokforfatteren Bjarne Berg Wig har mer en 30 års erfaring innen kvalitetsledelse og Lean.

Han har gitt ut flere fagbøker i disse fagene og underviser blant annet ved høgskolene i Bergen og Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Berg Wig er medlem av Society for Organizational Learning, styreleder i Los akademiet (Norge) og samarbeidspartner med Deming Institute (USA).

Med variert fortid som mekaniker, tillitsvalgt, politiker, soldat, idrettsmann, industrileder og faglærer ved flere høgskoler, underviser og veileder han på en direkte, forståelig og morsom måte.

Berg Wig er daglig leder i TQM Center Norway og utviklingsleder i NEVU. Han underviser ved våre ulike kompetanseprogrammer og veileder toppledergrupper i utvikling av lærende systemer og lærende organisasjon.

Sammen med sin kone og to sønner driver han et kurssted i Piemonte i Italia.

Les mer om Lean Ledelse og Forbedringsarbeid.

Se forøvrig denne linken:

Innledning til _22Retten til å være stolt av sitt arbeid_22

Her kommer et utdrag fra en av hans lærebøker, «Retten til å være stolt av sitt arbeid»

Innledning

Vi har bare dette ene livet, og mye av det befinner vi oss på jobben.
Hvordan vi trives der vi jobber er derfor avgjørende for livskvaliteten vår.

Denne boka handler om hvordan mange av oss kues av ledelsessystemer
bestående av sentralisert mål og resultatstyring. Ledelsessystemene går under mange
fancy navn. New Public Management (NPM), ledelse ved målstyring (MBO) og er
krydret med amerikansk inspirerte fraser som” human relations” og amerikanske
moteord knyttet til det å drive bissniss.

Denne boka forklarer hva disse systemene er, hvordan de har oppstått
historisk og hvorfor de er ute av stand til å møte dagens utfordringer i bedrifter eller i
velferdsstaten. De har for lengst gått ut på dato og må erstattes av lærende lederskap og
lærende systemer.

Med denne boka ønsker jeg å tilføre kunnskap for en nødvendig forandring. Jeg
vil også utfordre mange som har blitt så vant til målstyring og ”sunn konkurranse” at
de i stedet for å arbeide for forandring, drømmer om hytta på fjellet og
pensionisttilværelsen,

Spørsmålene denne boka forsøker å finne svar på er:

– Hvordan oppsto mål og resultatstyring?
– Hvorfor er slike systemer knyttet til fortid og er forlengst utdatert og ute av
stand til å møte utfordringene i den såkalte ”kunnskapsøkonomien”?
– Er det mulig å utvikle organisasjoner som frigjør skaperkraft, som gjør
arbeid meningsfullt og som løser de fundamentale problemene tidligere
organisasjoner og samfunn har skapt?
– Kan vi skape skoler, sykehus, industribedrifter, hvor talentene kan blomstre?
– Kan vi utvikle kommuner og lokalsamfunn der alle innbyggerne arbeider ut
fra innebygd motivasjon om å skape et bedre liv for seg selv, sin familie og
for hele samfunnet?

Vi mennesker blir født nysgjerrige, kreative og med en enorm vilje og evne til å
lære. Og etter hvert – samarbeide og samhandle. Det er slik vi er laga. Vi må derfor
utvikle organisasjoner som bygger på denne innebygde naturlige motivasjon for å gjøre
en god jobb.

Tenk på erfaringene fra ditt eget liv: Sannsynligvis har du flere ganger vært en
del av et lærende felleskap. Kanskje var det da dere som jentunger eller guttunger
bygde ei barhytte eller en skibakke, kanskje var det en fjelltur i ungdommen eller en
ferie med venner og familie. Eller kanskje var det en krevende oppgave på
arbeidsplassen der du arbeidet. Dere kunne bare løse denne oppgava med et tett og
tillitsfullt samarbeid. De fleste av oss har i større eller mindre grad erfart et slikt
skapende samspill.

Tenk etter: Hva var det som gjorde at dette fungerte så bra?

– Hvis det var en leder der, var han eller hun ikke sjef eller «ekspert», men lederen
oppmuntra til å finne smarte løsninger?
– Det var greit å eksperimentere, prøve og feile?
– Det var humør og takhøyde?
– Alle måtte bidra med det de hadde spesielt god peiling på.
– Kanskje var gruppa selvstyrt?
Mine fineste stunder som ung mekaniker på Hydro på Herøya på 70 og 80-tallet,
hadde jeg da fabrikkene var under revisjonsstopp (full overhaling). Gjerne på nattestid.
Alt handla om å få fabrikkene i gang igjen. Alle stod på og hjalp hverandre. Elektrikere,
mekanikere, riggere, rørleggere, ingeniører, kantinepersonalet, prosessoperatører,
fabrikkledelse – alle måtte samspille for å få fabrikken i produksjon igjen. Det var
vidunderlig fritt for ledelse som skulle fortelle oss hva vi måtte gjøre, eller «motivere til
innsats». Vi fant løsningene. Ikke fordi vi fikk ekstra betalt eller hadde trusler om
sanksjoner hengende over oss – den gjensidige avhengigheten av hverandre var
motivasjon god nok.

Det å samspille for å finne løsninger er det eneste naturlige for folk.
De fleste av oss har opplevd at krevende oppgaver løses best i samspill mellom
individer med ulike fagbakgrunner og personlige egenskaper.
I store deler av arbeidslivet er mål og resultatstyring ennå den dominerende
arbeidsformen og ikke det som bygger på denne medfødte motivasjon for kontinuerlig
forbedring og læring.

På mange områder i livet får vi avlært disse naturlige samarbeidsformene. For
eksempel gjennom:
• karakterer og rangering i skolen,
• bedrevitende og «rettroende» autoriteter,
• konkurranse der flertallet blir tapere,
• prestasjonslønn og akkordsystemer som fremmer usunn konkurranse og stress,
• skoler og felles helse- og velferdsordninger som skal styres som butikker.

Siloer

I arbeidslivet er det vanlig å ikke tenke en virksomhet som én enhet eller et
sammenhengende system. Men splittet opp forskjellige adskilte enheter.
Virksomhetene er organisert i målstyrte “siloer” som produksjon, innkjøp, engineering,
salg, logistikk, regnskap, osv. Hver avdeling skal effektiviseres ut fra tallfestede mål
som er bestemt sentralt.

Store deler av velferdsstaten vår er organisert på den samme måten. Pasienten
flyttes mellom de ulike” siloene” – enhetene – i kommunene, primærlege, fysioterapi,
pasienttransport, mottak og de ulike fagavdelingene på sykehuset og deretter tilbake til
primærhelsetjenesten.

Når for eksempel en pasient må gjennom de samme undersøkelsene flere
ganger, må stå på ventelister for så å bli henvist til ennå en ny venteliste er det
sjelden problemet er at de ulike teamene og fagfunksjonene fungere dårlig, det er
samspillet mellom funksjonene som halter. Rundt et barns oppvekst er det mange ulike
«silo» funksjoner. Ikke uvanlig blir ”objektet” enten det er en kommunal plan eller en
elev eller en pasient, blir fraktet fra silo til silo og fra venterom til venterom. I den
dominerende ledelsesfilosofien skal organisasjonen deles i ulike funksjoner, og, hver
funksjon skal effektiviseres ofte løsrevet fra helheten. Når vi undersøker nærmere
finner vi at problemene nesten alltid oppstår i mangel på flyt og oversikt, og dermed
samspill mellom de ulike funksjonene.

Den nåværende og rådende ledelsesfilosofien, både i Norge og i EU, er en
kombinasjon av mål- og resultatstyring og liberalistisk markedstenkning.
Mål- og resultatstyring kombinert med markedstenkning er «to onde tvillinger».
Denne boka vil vise at disse ”tvillingene” i virkeligheten ikke er annet en enn en
utdatert industriell ledelsesfilosofi som ble utviklet for masseproduksjonens tidsalder.
Når mål- og resultatstyringen blir gjort til rådende politikk, fører det til hva
professor Noralv Veggeland kalte ”en handlingslammede reguleringsstat» og et
fryktinngydende «revisorsamfunn». Makt og kontroll blir sentralisert, mens plikt og
ansvar blir desentralisert.

Noen ganger kan vi observere og lese om hvordan dette utspiller seg i praksis i
forbindelse med barn i vanskeligheter. Barns oppvekst krysse mange ulike
samfunnsmessige funksjoner. Et barn i vanskeligheter har et liv som går på tvers av
mange slike store siloer: Familie, venner, skole og utdanning, politi, idrett, næringsliv,
velforening osv, osv.

NPM modellen med målstyring av de ulike funksjonene hindrer ofte mulighetene
for å se hele barnet og sammenhengen mellom alle de ulike funksjonene som skaper en
trygg oppvekst. Noen politikere reagerer på barne og ungdomsproblemer med
”handlekraft” i form av mer politi, eller nye måltall for skolene. Slik kombineres et
utdatert ledelsessystem med en ufattelig skadelig fryktkultur.
I stedet for å arbeide langsiktig med å forbedre hele systemets evne til å skape
gode vilkår for barn og unge.

Arven etter Reagan og Tatcher

I offentlig forvaltning går denne ledelsesfilosofien under fellesbetegnelsen New
Public Management (NPM). Store Norske Leksikon sier følgende om NPM:
«Introduksjonen av NPM-tiltak i offentlig forvaltning forbindes først og fremst med den
nyliberalistiske politiske orienteringen som Ronald Reagan og Margaret Thatcher var
eksponenter for i USA og Storbritannia på slutten av 1980-tallet».
Det finnes ingen entydig definisjon på NPM. Men det ble utviklet i en tid da de
europeiske elitene trodde at markedet skulle løse mange av offentlig sektors problemer.
Gjennom økt konkurranse og marked skulle man skjerpe krav til effektivitet og kvalitet
og redusere unødig offentlig byråkrati. Publikum skulle bli ”kunder” som i en vanlig
forretning. Gjennom økt bruk av mål og resultatstyring og insitamenter (belønning for
gode resultater) skulle ledere og ansatte motiveres til måloppnåelse som om det var en
ordinær kommersiell virksomhet. Systemet med bestiller og utfører reguleres som et
ordinært anbud på det åpne markedet.

Denne boka vil vise at mål- og resultatstyring fører til det motsatte av det den
lover. Det gir:
• et stort, kostbart og unyttig byråkrati
• konflikter mellom folk og avdelinger, og dermed dårlig flyt, sløsing og tapt
produktivitet,
• dårligere kvalitet
• og ikke minst – frustrasjon og misnøye blant både ansatte, ledere, kunder
og brukere.

Det finnes et overveldende forskningsmateriale som viser dette. Nylig kom det ut
en rapport fra to forskere, Hood og Dixon, som har evaluert New Public Management:
Konklusjon: «Så hva kan vi konstatere etter årtier med NPM reformer? Det korte svaret
er høyere omkostninger og flere klager:»

Også tilhengere av mål- og resultatstyring merker at det ikke gir de resultatene
det skulle tilsi. Sentralisert og standardisert kontroll og overvåking av medarbeidernes
prestasjoner, resulterer i et mistillitsregime og en fryktkultur som er fordyrende,
ineffektiv, demotiverende og demoraliserende. Hvordan reagerer de på det? En typisk
reaksjon fra arbeidsgivere som merker at arbeidsmoralen faller, er å tenke at det trengs
mer motivasjon. De kommer trekkende med psykologer og kjente idrettsfolk som
forteller om ”Lær hvordan jeg ble best”, ”Slik nådde jeg mine mål”.

Slike foredrag kan være interessante, men du vet av erfaring – de har ingen
virkning. Alt blir som før. For å oppnå varig endring må vi gjøre noe med den destruktive
praksisen med målstyring og usunn konkurranse. Denne boka skal ruste oss med
bedre kunnskap for å få til dette.

Vi kan ikke skylde på «dem» eller forherlige «oss». Denne boka forklarer hvorfor
de fleste ledere er bra folk, fanga i et forelda system. De er fanger i et utdatert
industrielt og mekanisk styringssystem sammen med mange andre. Det finnes
naturligvis enkelte dårlige mennesker (og sågar psykopater) blant ledere, men det
gjelder, som vi skal se, helt spesielle tilfeller, som må håndteres spesielt.

Det er ledelsessystemet, og filosofien det bygger på, som må endres.
Denne boka beskriver en alternativ filosofi og en alternativ tenkning –
systemtenkning. Systemtenkning betrakter organisasjoner som komplekse
tilpasningssystemer der motoren er menneskenes innebygde indre motivasjon.

Retten til å være stolt av sitt arbeid

Tittelen på denne boka kommer fra forrige århundrets store kvalitetsfilosof og
tenker – Dr. W. Edwards Deming. (1900-1993) Deming var en nøkkelperson bak den
store kvalitetsrevolusjonen i Japan etter krigen. Opp av krigens aske, vokste en ny
filosofi og ledelsesmodell som mange virksomheter i dag forsøker å adoptere og
tilpasse til norske forhold.

Rett før sin død i desember 1993 skriver Deming i innledningen til sin siste bok
«New Economics» (1992):
”Denne boka er for mennesker som lever under åket av den rådende
ledelsesstilen. De store og langvarige tapene på grunn av denne lederstilen har ledet
oss til tilbakegang. Mange mennesker forestiller seg at denne ledelsesstilen alltid har
eksistert, og er forutbestemt. Egentlig er den en moderne oppfinnelse – et fengsel skapt
på grunn av hvordan mennesker samhandler (i vår tid). Dette rammer alle områder i
våre liv – myndigheter, industri, utdanning og helsestell”.

Nettopp dette er kjernen i kritikken av den industrielle mål- og resultatstyringen
som et samlet Storting har opphøyd til overordnet styringsideologi for Norge.
Medarbeiderne i private og offentlige virksomheter opplever at målstyrte systemer
hemmer dem i arbeidet og utøvelsen av sine fag.

Den siste tiden har problemstillingene i denne boka blitt enda mer aktuelle.
Oljeprisfallet krever at vi setter søkelyset på sløsing og uproduktiv ressursbruk, både i
industrien og i offentlig velferd. Vi trenger ikke flere måltall og byråkratiske
kontrollsystemer, vi trenger mer av det vi gjør når arbeidet skaper nytteverdi. I en
situasjon der samfunnets og bedriftenes ressurser må utnyttes mer effektivt, finnes det
ikke noe som er mer meningsløst som et arbeid som er perfekt utført, men som er totalt
unødvendig.

Endringen i ledelsesfilosofi og system er en jobb du og jeg, dine kollegaer,
tillitsvalgte, ledere og mange andre allierte kan bidra til gjennom å utvikle kunnskap og
systemtenkning, og drive organisert utviklingsarbeid og kamp.
Det er formålet med denne boka.

En leserveiledning
Bak i boka finner du liste over mange andre kilder til mer kunnskap. Både bøker,
artikler og lenker til ulike nettsider. En del stoff er fra mine to forrige lærebøker: Det er
ledelse (TQM Center Norway) Og LEAN, ledelse for lærende organisasjoner
(Gyldendal Akademisk). Enkelte deler av stoffet bygger på den siste boka til Edwards
Deming, The New Ecomimics.

DEL I tar for seg skadevirkningene – de store tapene dette fører til for deg og
meg, for kommuner, sykehus, bedrifter og landet vårt. Her beskrives nåværende praksis
opp mot en mulig bedre praksis.

DEL II Vi mennesker er skapt for kreativt samspill
gir kunnskap om den historiske bakgrunnen for den nåværende ledelsesfilosofien –
hvordan mål og resultatstyring oppsto.

DEL III forklarer grundigere hva systemtenkning er og hvordan vi er fanget i et
forelda system. Nøkkelkapittel.

DEL IV skisserer noen ideer til veien opp og ut av hengemyra og elementer i ny
norsk ledelse og samarbeid i lærende systemer. Den nye norske modellen

Har du husket å trekke ned etter deg?

I dagens næringsliv foregår det mye rart. Mange steder raserer man det man har brukt mange tiår på å bygge opp. Gjennomgangsmelodien er kutt i den «spisse enden» og enda mer telling og måling. Av oss alle. Et viktig virkemiddel nå man kjører slike prosesser, er ord og flotte bilder. Eller propaganda som det het før i verden. I dag heter det sikkert noe annet. Et helt nytt vokabular dukker opp. Et slikt ord er «Nedtrekk»

«Nedtrekk» brukes istedenfor følgende ord og uttrykk vi kunne fra før:

Kutt
Bemanningsreduksjon
Effektivisering
Slanking
Reduksjon av kompetanse
Reduksjon av sikkerhetsnivå
Reduksjon av kost

Når man bruker ordet «Nedtrekk» er dette bildet jeg får i hodet:

Det er jeg nok ikke alene om. Men kanskje det er et passende bilde av en slik bemanningsreduksjon mange selskaper i dag kjører? Det kommer jo til å gå i dass. Både når det gjelder sikkerhetsnivå og inntjening. Men tjener selskapene på all denne propagandaen i lengden? Vil de ikke bare tape enda mer troverdighet? Både blant egne ansatte, aksjonærer og myndigheter? Trenger selskapene å fremstå som troverdige? Jeg tror det. Jeg håper at også lederne våre tror det. Men i så fall er det mye de ikke forstår. For meg fremstår mange selskaper sin «informasjon» slik:

Tydelig komunikasjon?

Alle selskaper med respekt for seg selv har kjerneverdier.
Det er alltid mange flotte ord.

Men hva om ingen kjenner seg igjen i alle de flotte ordene? Hva om kjerneverdiene rett og slett fremstår som ironiske?

Har vi da et kjempeproblem? Eller har vi en utfordring?

Norsk arbeidsliv er under angrep! Men hvor er myndighetene?

Den Norske modellen har vist seg å være både effektiv og bra for befolkningen vår. Men den er under et voldsomt press. Fremst i køen for å bryte ned, det forfedrene våre bygget opp, står store internasjonale selskaper. Men hvor er myndighetene våre?

Dette skiltet står på Kvernberget i Kristiansund.

Og det er nok helt korrekt: Norske Shell er nok kreative og innovative, og påvirker mange mennesker. Ikke minst de som arbeider på anlegget Ormen Lange, og familiene deres. Men for meg virker det som om en stor del av kreativiteten brukes på å omgå Norsk Lov og sette spillereglene for arbeidslivet ut av spill. Det vil naturligvis bety mye for dem som jobber der, og familiene deres. Men jeg er redd det ikke er en positiv påvirkning.

Se forøvrig denne linken:

http://safe.no/tillitsvalgtapparatet-presses-hardt-viser-ny-rapport/

Der vil dere blant annet finne en link til en rapport som anerkjente arbeidslivsforskere har laget. De er tydelige; Den Norske modellen er under angrep.

Men hvor er Petroleumstilsynet i denne saken?

Jo det kan dere lese litt om her:

http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/Varslere-Ptil-gjor-knefall-for-oljeselskapene-537034b.html

De sår tvil om dem som tørr å si ifra! Hvordan er det mulig? Hvordan kan de så tvil om motivene til dem som tør å si ifra om at kolleger blir utsatt for et skadelig arbeidsmiljø? Og hvordan kan Oljedirektoratet og politikerne våre på Stortinget la dette passere?

Heldigvis finnes det litt rettferdighet igjen i verden. Runar Kjørsvik turde å si ifra. Det har kostet han dyrt. Men han gjorde det fordi han ikke kunne la være. Fordi han brydde seg! Her kan du lese litt mer om det:

http://www.aftenbladet.no/aenergi/Shell-oppsagt-far-pris-for-sin-kamp-mot-oljemakten-537201b.html

Oljeindustriens Arbeidersamfunn. Nødvendig politisk vilje i praksis!

Vi har ambisjoner om å bli en tydelig stemme og være med å forme Arbeiderpartiets politikk innenfor arbeidsliv og olje- energi.

Evner vi å påvirke landets største parti, påvirker vi kursen til landet.

Tidligere sysselsatte oljeindustrien 330 000 mennesker. Klarer vi å rekruttere 1 % av dem som medlemmer, får vi gjennomslagskraft. Rekrutter vi 10 % legger vi premissene.

Det er opp til oss selv. Er du med?

Oljeindustriens Arbeidersamfunn!
Nødvendig politisk vilje!

Norge er et rart lite land. Landet lever av olje, men store deler av samfunnet ønsker å legge ned hele oljeindustrien. For å starte med annen virksomhet. Helst noe som teoretisk sett vil være miljøvennlig. Gjerne virksomhet som trenger tung økonomisk sponsing og subsidiering. F.eks Havvind. Der koster det ca 90 øre å produsere en kilo watt time. I dag kan den selges for 25 øre. Altså taper staten 65 øre for hver kilowatttime man produserer. Jeg håper man legger opp til en begrenset produksjon. For dette blir dyrt. For folket.

Hva skal landet leve av?

Og hvor er egentlig oljenæringen på vei hen?

Landets største næring er underlagt strenge politiske føringer. Loven om petroleumsvirksomheten og de 10 oljebud ble i sin tid etablert for å sikre at overskuddet fra næringen kom hele samfunnet tilgode. Eller «folk flest» som det heter i dag. Men den blir ikke håndhevet.

Hvorfor blir ikke Norsk lov håndhevet?

• Hvorfor tillater vi næringens største aktører å drive med utflagging og sosial dumping?
• Hvordan kan vi akseptere at 40 000 mennesker med spisskompetanse i verdenstoppen er sendt på NAV, ikke fordi det mangler oppgaver, men fordi noen har tullet bort pengene våre?
• Hvordan kan vi tillate at liv og helse til dem som arbeider i bransjen settes i fare, for å oppnå kortsiktig økonomisk gevinst for enkeltpersoner?
• Hvorfor tillater vi at «Den Norske Modellen» bygges ned? Den er en suksess for samfunnet som helhet. Men kanskje ikke for storkapitalen? Hvorfor skal storkapitalen få legge premissene for hvordan vårt samfunn skal drives?
• Hvorfor fortsetter vi med håpløse eksperimenter for hvordan vi skal drive næringen vår? Etter 50 år, vet vi hva som virker, og hvordan ting skal gjøres. Hvorfor gjør vi ikke det vi vet virker? Hvorfor insisterer selskapene å gjenta andres feil, på skattebetalernes regning? Hvorfor har økonomene overtatt styringen av oljebransjen?

Vi i Oljeindustriens Arbeidersamfunn tror alt dette henger sammen med at flere av landets politiske partier mangler nødvendig politisk vilje til å videreføre velferdsstaten vår, slik vi kjenner den. Vi i Oljeindustriens Arbeidersamfunn har rikelig med politisk vilje, men mangler foreløpig politisk tyngde og gjennomslagskraft. Det får vi med nok medlemmer.

Meld deg inn i Oljeindustriens Arbeidersamfunn for å gjeninnføre «Nødvendig Politisk Vilje» i Norsk politikk. Tiden er kommet for å mobilisere!

Slik blir du medlem:

De som ønsker å melde seg inn i Oljearbeidernes Arbeider-samfunn kan gjøre det ved å gå inn her:
https://medlem2.mittarbeiderparti.no/modules/blimedlem/blimedlem.aspx
Tilknyttingen er via Arbeiderpartiet i Hordaland og Bergen. Du trykker først på Hordaland som fylke, deretter Bergen som kommune og så på Oljeindustriens Arbeidersamfunn som partilag.

Melken kommer fra Kua. Resten kommer fra olje og gass.

Det er nok mange som hopper i stolen når de leser denne overskriften. Og rett skal være rett: Den er heller ikke helt korrekt.

Men det er ikke så langt ifra heller. «Alt» vi omgir oss med kommer fra petroleumsprodukter. Inkludert størsteparten av pengene våre.

Om du følger denne linken: http://www.melk.no/melk-og-meierifakta/norsk-melk/hva-skjer-med-melken-fra-ku-til-kartong2/ kan du lese litt om melkens reise fra ku til kartong. Uten produkter laget av olje og gass, hadde vi rett og slett ikke klart å få melken fra ku og til forbruker. Og hva er kjøleskapet vårt laget av?

For det er utrolig hva som lages av petroleumsprodukter. «Alt» er ikke helt korrekt. Men nesten.

Men det finnes vel erstatninger?

Nei. Ikke pr i dag. Vi har enda en lang vei å gå før vi har fullgode erstatninger til f.eks plast, i tilstrekkelige volumer. Mange benytter seg av frasen «Steinalderen tok ikke slutt, fordi de gikk tom for stein» Det er jo helt korrekt. Den endte fordi menneskene fant opp noe nytt å lage redskapene sine av. Men de måtte bruke stein, helt til de nye redskapene var på plass. Ellers hadde de ikke kommet seg videre. Slik er det med oss også. Vi er avhengige av petroleumsprodukter helt til «det nye» er klart. Ikke minst pengene vi tjener på produksjonen.

Under finner du et utvalg av produkter som kommer fra petroleum.

Se forøvrig:

http://ranken-energy.com/UsefulInfo.html

Kan Norge leve av å selge strøm?

Jeg hadde for en tid siden en god diskusjon med noen AUF politikere.

Flott ungdom. Veldig engasjerte, og med mange sterke meninger. Men når vi snakket sammen, oppdaget jeg at de manglet en del faktakunnskaper.

Kan for eksempel Norge leve av å selge strøm? Og hva er en Kilo Watt Time? (KWh) og hva koster den? (Både å produsere og å kjøpe)

Svaret på spørsmålet; «Kan vi leve av å selge strøm?» er forøvrig NEI. Her ser dere hvorfor.

For å begynne med begynnelsen:

Kilowattime (kWh eller kW·h) er en enhet for måling av elektrisk energi. 1 GWh (en gigawattime) er en million kilowattimer, og 1 TWh (en terawattime) er en milliard kilowattimer. Enheten er ikke en SI-enhet. Se forøvrig:

https://no.wikipedia.org/wiki/Kilowattime

Hva koster det da å kjøpe en slik en Kilo Watt Time? For enkelhets skyld kan vi sette salgsprisen til 25 øre, om man ser snittprisen for hele året. Det er en grei middelverdi. Det vil si at om man selger 4 kWh får man 1 krone. Og omvendt. Det er viktig å være klar over at når det gjelder strøm, så har man sesongvariasjoner. Se forøvrig denne grafikken:

capture2

«Strøm Norge» er delt i ulike pris soner. Se denne grafikken:

capture

For den som vil finne ut mer om dette, ligger det rikelig med informasjon på nett. Her er en link hvor du kan finne ut hva du kan kjøpe strøm for i dag: https://www.strompris.no/

Hva koster det å produsere en slik en? Det er veldig varierende. I følge NVE rapporten «Kostnader i Energisektoren» koster det 25 øre å produsere 1 kWh ved hjelp av vannkraft. Vindkraft på land koster 40 – 45 øre/kWh imens havvindkraft koster oppimot 90 øre å produsere. Rapporten finner dere her:

http://publikasjoner.nve.no/rapport/2015/rapport2015_02a.pdf

Hva må sluttbrukeren betale? Her er det viktig å være obs på at «strømprisen» kun er en del av sluttsummen man må betale for strøm. Nettleie for å transportere strømmen fra produsent til forbruker kommer i tillegg, sammen med et par ting til. Det er også mange aktører inne i bildet, som skal ha «sin del» av kaken. Strømmen skal produseres, transporteres og distribueres. Mange selskaper driver utelukkende med kjøp og salg.

Jeg ba om et tilbud den 4. desember, om levering av strøm til der jeg bor, og det så slik ut:

capture

Konklusjonen er altså at det ikke blir særlig mye penger igjen i kassen av å selge strøm! Om vi lager strømmen med vannkraft, går det ca i null. Er det vindkraft, er det et reint tap, og havvind er et enda større tap en «landvind». For å si det slik: Vi kunne ha brukt alle pengene vi har på Oljefondet til å bygge vindmøller og overføringskabler, men det hadde i så fall vært dugnadsarbeid, og økonomisk støtte av Europa. Vi ville ikke ha kunnet leve av det.

Men hvordan skattelegges ulik aktivitet i Norge? Her er en illustrasjon av hvor mye av overskuddet som skapes i ulike næringer, som går inn i statskassen. Med andre ord: Om en virksomhet skaper 1 krone i overskudd, hvor mange prosent av den kronen betaler man i skatt?:

capture

Vindkraft er satt til null, da den virksomheten må subsidieres i overskuelig fremtid. Om det ikke skapes et overskudd, kan man heller ikke snakke om reelle skatteinntekter.

I samme slengen kan vi nevne hvor mange penger landet tjener på å selge olje og gass til utlandet. I fjor eksporterte vi «oljeprdukter» for ca 430 milliarder Norske kroner. Alt annet vi solgte til utlandet gav oss ca 400 milliarder Norske kroner i salgsinntekter. Mange mener i fullt alvor at Norge skal slutte med olje og gass. I stedet kan man selge strøm. Men er det fysisk mulig?

Her er en liten regneoppgave til alle som mener at vi kan erstatte olje og gass eksport med eksport av strøm: Hvor mange TWh må Norge selge til utlandet for å få inn 430 milliarder Norske kroner? (Tenk også på at at med vannkraft, blir overskuddet omtrent 0,- Om strømmen skal lages med havvind, må man bruke 3 milliarder for å kunne selge strøm for 1 milliard)

Og hvor mange «montermaster» må bygges, og hvor skal de stå?? For ikke å snakke om hvor mange vindmøller. Hvor skal man sette ut 1 million vindmøller? I Oslo? Nordmarka for eksempel? Eller skal man skåne sentrale strøk…..?

Takk for EL bilen Siv Jensen! Men jeg trenger mer. Jeg har fått en ny ide!

Det er så digg å tilhøre den prioriterte EL-iten som får regningene våre betalt av de enfoldige «folk flest»

Makalaust konsept. Staten sponser meg slik at jeg kan kjøpe meg EL bil slik at jeg slipper bompenger, kan bruke kollektivfelt og i tillegg lade bilen hos andre?

Ler hele veien til banken. Og hjem igjen.

15250729_10153854217506626_9198217031511404421_o

Denne fantastiske følelsen av å ha fripass til verden, og overlate betalingen til «noen andre» har gitt meg en fantastisk ide, kjære Siv Jensen!

Veiene her ute på Askøy er elendige. Det har ikke hjulpet at partikompisen din Roald Stenseide og hans allierte i Høyre har tillatt fri innvandring til øyen vår. Innvandrerne kommer stort sett fra «hi sio» av byfjorden, og krever både skoleplasser, vei og vann! Ingenting av dette har de med seg når de kommer! På få år har befolkningen økt fra 20 000 til 30 000 mennesker. Uten at man har fulgt opp med utbygging av infrastruktur. Derfor sørget vennene dine her ute for å innføre bompenger. Men heldigvis slipper jo jeg nå å være med å betale!

Men også vann og avløp må rustes opp for store summer. Vannavgiftene kommer til å øke dramatisk. Og det er i den forbindelsen jeg nå tar kontakt med deg Siv Jensen. Jeg ønsker jo selvfølgelig heller ikke å måtte betale for bruk av vann og kloakk, like lite som for vei. Hvordan kan jeg få fribillett også på vann og avløp?

Men hva om vi gjør følgende: Alle vet at å bruke sparedusjhoder sparer på vannforbruket. Hva om vi lager til en ordning der dere i Finansdepartementet sponser at jeg får kjøpt meg et sparedusjhode. Om vi deretter gjør det slik at jeg får reduserte avgifter fordi jeg bruker sparedusj, har et helt nytt genialt klimatiltak ført til bedret privatøkonomi for undertegnede.

Med lomma full av intensiver kan jeg så sprade rundt i nabolaget, enda mer miljøbevist enn før.

Samtidig kan du vise verden at Fremskrittspartiet tar skritt for skritt mot en mer miljøvennlig verden.

Opplever du sjefen din som en kujon, uten ryggrad? Kommer han til å sloss for deg?

Føler du det slik, kan du finne en mager trøst i at du ikke er alene. Men ikke skyld det på lederen din. Problemet i dag, synes å være at det kun er slike ledere det er plass til.

Dette innlegget har også blitt publisert på www.petropuls.no Linken finner du her:
http://tv.banett.no/hblad/petropuls/nov16/index.html#30/z

Amerikansk Hard HR rulles utover verdens næringsliv. Sjefens ord er lov, og de som stiller kritiske spørsmål blir enten sparket ned eller ut. Alle må vise sin sjef og systemet at de er lojale. Ellers er det ut. Kritiske spørsmål blir ikke tatt imot på en konstruktiv måte.

Bedrifts demokrati er byttet ut med bedrifts diktatur.

I 1989 startet jeg karrièren min som lærling på Bergen Lysverker. Den gangen hadde man der en stilling man kalte «Overmontør.» De hadde jevnt over relativ lav utdannelse, og bedrifts psykologi var det nok ingen av dem som var blitt utsatt for. Noen av dem trakk frem at de hadde noen netter på husmorskolen. Men de hadde både respekt og myndighet! Ikke minst fordi alle viste at de gikk i krigen for «guttene sine», om det var nødvendig. Omkvedet var: «Ingen kødder med guttene mine!»

IMG_5510

Slikt gir både trygghet og respekt. I dag føler nok mange at sjefen ikke kommer til å tale deres sak, om HR avdelingen kommer trampende. Selv får jeg assosiasjoner til jernbeslåtte støvler, og systemer vi ikke er glade i. Alle er redd for egen stilling. Forståelig nok. Det hadde nok ikke hjulpet å stille opp for en uønsket ansatt allikevel. Stiller sjefen opp for den «uønskede» ansatte, er det langt ifra uvanlig at de må finne seg en ny jobb, begge to.

Det virker for meg som om at alle selskapets ledere, er mer lojal mot konsern direktøren sin, enn med alle eierne og kundene sine. Er ikke det veldig rart? Og er det noe vi kan leve med på sikt? Tenk om landets konsern direktører ikke har det rette bildet av konsernet de leder? Fordi dårlige budskap ikke verdsettes, og budbringere som kommer med dårlig nytt straffes?

Jeg glemmer ikke historien om Lehman Brothers direktøren som stilte kritiske spørsmål. Han var litt bekymret. Var selskapet på rett vei? Var driften sunn? Et halvt år før selskapet gikk overende, fikk han sparken. De hadde ikke plass til, eller bruk for pessimister!

greedy-bankers

La oss ta et konkret Norsk selskap, nemlig Statkraft som eksempel. Det er 100 % eiet av den Norske stat, og skal sørge for at alle i Norge får elektrisk kraft. Både landets selskaper og private. Tidligere prøvde de også å levere til en lavest mulig pris. Ikke urimelig, da «folket» eier selskapet. Men noe har hendt. De blir stadig mer ivrig på å bygge ut kraftkabler til utlandet. For hver kabel som legges ut av landet, stiger strømprisen litt. Og ikke nok med det; Det er strømkundene i Norge som betaler for kablene. For øvrig bruker vi 95 % av strømmen vi produserer innenlands. Så intensjonen er først og fremst å importere en høyere strømpris, og ikke å eksportere strøm.

De driver også med noe man kaller skatteplanlegging. Antageligvis godt hjulpet av den delvis statlige eide banken DNB, har de opprettet kontorer i utenlandske skatteparadiser. Etter sigende har de overført 60 milliarder Norske kroner dit. Som de deretter låner ut til seg selv. Renten bestemmer de også selv, og slik kan de spare betydelige summer på skatt. Eller påføre den Norske stat et skattetap, om man vil. Altså eierne. Og kundene. Som følgelig både må betale mer i inntektskatt/avgifter til staten, og betale mer for strømmen de bruker.

Alt dette for at konserndirektøren og hans styre skal kunne vise hvor flinke de er til å tjene penger. Eller melke eierne OG kundene, om man vil.

Ønsker du å vite litt mer om strømpriser og utenlandskabler, kan jeg anbefale Facebooksiden til Hogne Hongset. En sjelden ærlig røst i debatten om strømforsyningen i landet vårt. Den finner du her:
https://www.facebook.com/Hogne-Hongset-1073261539428561/?fref=ts

Det er ikke bare sjefen din som er en kujon! Det virker som om alle landets styrerom er fulle av sorten.
Hvor lenge kan de holde på, før eierne sier stopp?

Hvordan står det til i resten av «stats selskapene» våre? (Selskaper der staten/folket eier store aksjeposter)

Og hvor er politikerne våre? De skulle jo sørge for våre interesser, skulle de ikke?