Trassalder. Et forbigående fenomen?

De fleste har vel opplevd trassige unger, som nekter å høre på gode råd fra erfarent hold. Man blir stående å tale for døve ører. Som bekymret far eller mor tenker man på risiko og sannsynlighet. Hvordan kan man begrense konsekvensene?

Men heldigvis vokser de fleste barn av seg denne trangen for trass. De lærer etterhvert at det kan lønne seg å lytte.

Men hva om trassalderen ikke går over? Og hva om alle disse voksne trassmenneskene klarer å grine seg til makt og myndighet?

Bekymrede foreldre er ofte gode på å forstå og håndtere risiko. Bare se for deg følgende scenario:

Poden skal sykle til skolen. Det er høst, og mørkt.

Risiko (Worst case): Barnet kjøres over og dør.

Hvordan reduserer vi Sansyneligheten for at det skjer? Jo, man har sørget for at poden kan trafikkreglene, sykler forsvarlig med en sykkel i god stand. For å synes i trafikken er det viktig med lys og reflekser.

Men han kan jo allikevel blir påkjørt? Hva gjør vi for å redusere Konsekvensene? Jo, hjelm er en selvfølge!

Enkelt sagt:

Risiko = Sannsynlighet x Konsekvens

Men hva om ungen er full av trass?

Hva om alle formaningene preller av? Hva om man finner refleksvest og hjelm henslengt i første busk, når man selv drar avsted på jobb?

Man kan i så fall bare håpe at det har gått bra. Men man må jo ta tak i problemet, slik at det ikke utvikler seg. Man kan ikke tillate sykling om ikke reglene følges. Om nødvendig må man søke hjelp

Men hva om trassalderen aldri går over? Og hva om den trassige ungen vokser opp til å bli en trassig sjef, som nekter å høre? Hva om vedkommende får ansvar for landets største selskap? Jo, det blir dyrt. Og farlig. For alle.

Med jevne mellomrom hører man om at «hjemme alene fester» som kommer ut av kontroll. Trassige ungdommer nekter å høre på formaninger. Fortvilte foreldre kommer hjem til ramponerte hus.

I Norge sitter det offentlige med store eierandeler i mange av de største selskapene. Statoil, Telenor, DNB, NSB, Statkraft, Hydro og Yara. Listen er lang. For meg virker det som «tidenes hjemme alene fest» har vart lenge, og aldri tar slutt. I de gamle statsbedriftene er lange horisonter til fellesskapets beste, bytte ut med kortsiktige gevinster til egen vinning. Barskapet er tomt for lenge siden. Men det er ingen hindring. Man har knekket koden til families safe. Den er full av både kontanter og kredittkort.

Men hvor er «foreldrene»? Har de bestilt ny ferietur? Når skal egenrådige og trassige ledere av de gamle statselskapene stilles til ansvar?

Om Stortinget ikke passer på at fellesskapets verdier forvaltes til fellesskapets beste, må landets befolkning gjøre noe med det! I september har vi alle muligheten til å være med å påvirke hvem som skal representere oss på stortinget.

Godt valg!

NJORD A: Selve Rubinen, i NORSOK kronen!

Utrolig bra for Kvaerner Stord at de får stå for oppgraderingen av NJORD A! De trenger arbeid! Vi MÅ sørge for å berge spisskompetansen innenfor olje og gass!

Men jeg håper de sender en blomsterkvast til Eivind Reiten som takk. Kaketjuver liker sikkert også blomster…..

Se forøvrig:

http://sysla.no/2017/03/17/oljeenergi/dette-viser-at-vi-har-gjort-riktige-grep_196999/

For det første: Dette innlegget er IKKE kritikk hverken av Aker Stord som i sin tid leverte NJORD A, eller alle dem som jobbet i prosjektet med å bygge den! Man leverte det man ble bedt om.

Men det er jo litt rart….. For om NJORD A er en suksess fordi den er oppbrukt, omtrent på dato for beregnet levetid, er både bilen min, og Statfjord A fullstendige tabbeprosjekter! Bilen min fra 2005, hadde en beregnet levetid på 8 år. Dvs at den skulle gått i pressen for 4 år siden. Selv om den ikke lenger er noe syn for øyet, slipper jeg å ta bussen. Eller å kjøpe meg ny bil….. Økonomisk er det veldig greit.

Enda verre er det med Statfjord A. Den startet produksjonen i 1979. Dato for nedstengning er høyst usikker. Men forlenget levetid er vel snart like lang, som levetiden til NJORD A? OG; Etter at oljeproduksjonen avsluttes, kan den kanskje leve videre i mange år, som fundament for en skikkelig offshore vindmølle? Eller produsere alger til matvareproduksjon, som lever av CO2? Hvem vet?

Man kan egentlig si det slik: Med 70-talls teknologi, kunne man drenere et eller flere reservoarer, med en installasjon. «Billig» 90- talls, NORSOK teknologi krever at man har to eller flere installasjoner, for å drenere et reservoar…. Er ikke det rart? Kan det virkelig bli billigere?

Mange vil kanskje nå minne om den lave oljeprisen på 90- tallet, og påstå at man ikke kunne bruke mer penger på denne utbyggingen! Det var rett og slett ikke penger til det! Oljeprisen var for lav. Men kan det stemme? Forstod man virkelig ikke i 1995 at petroleums bransjen var syklisk? Og var prisen egentlig så lav? Den historiske snittprisen er pr i dag ca 37 USD. Når man gjorde funnet i 1986 var den ca 35 USD. MEN; Trodde man virkelig ikke at prisen skulle gå opp igjen? Det er i så fall mer enn rart. For oljeprisen har alltid svingt.

Oljeprisen har alltid svingt. Når Statfjord A ble planlagt var den rund 50 USD.

Jeg tror det har med perspektiver å gjøre. Der man på 70- tallet la til grunn lange horisonter, til fellesskapets beste, hadde ledelsen i Hydro på denne tiden kortsiktig profitt, til egen vinning som hovedfokus.

Men for å gjøre en lang historie kort: Tidligere hadde man et regelstyrt regelverk. Det mente bransjen selv var fordyrende. De ville heller ha et målstyrt, funksjonsbasert regelverk for å få ned kostnad, forenkle og øke fleksibiliteten. Det fikk de. Da laget de NORSOK standarden. Men ble det billig og enkelt?

Aldri har vel dokumenthaugen vært større, og kostnadene har eksplodert. Men høye kostnader for noen, er gode inntekter for andre. «Noen» i denne sammenhengen er også kjent som «folk flest». «Andre» går helst i fine dresser, og mener tydeligvis at det har en gudegitt rett på en veldig stor del, av våre felles naturresurser.

I disse dager er prosjektet «KONKRAFT-Norsk sokkel i endring» startet opp. Målet er offisielt som med NORSOK. Man vil kutte kostnader.

Vil man også denne gangen øke kostnadene for fellesskapet?

Har prisen på Beluga kaviar og private jetfly gått opp?

Her kommer en «grønn utfordring» til alle landets miljøforkjempere

Jeg har ofte diskusjoner med folk som hevder at det «grønne skiftet» allerede er her, og er reellt.

Men når jeg ber dem om å komme med en konkret «grønn» arbeidsplass, blir det litt verre.

Derfor har jeg en utfordring til alle landets miljøforkjempere. Den er som følger:

De 10 første som kan vise meg en konkret «grønn» arbeidsplass, som genererer reelle inntekter til statskassen vår, får en «øhank» hjemmelaget øl av meg! (Som på bildet)

Poenget er ikke at jeg er imot det «grønne skiftet» og omstilling! Vi må uansett finne på «noe» lurt. Fossile bremstoffkilder vil ta slutt, uansett. Men vi må bruke pengene produksjonen av olje og gass gir oss, til å finne opp noe konkret. Vi må være realistiske. Vi trenger pengene næringen genererer, og verden trenger energien i mange år fremover.

Vi må ha reelle arbeidsplasser til egen befolkning. Som genererer inntekter til landet. Vi kan hverken leve av å klippe håret til hverandre, eler å subsidiere hverandres arbeidsplasser.

Vi må slutte å snakke om «det grønne skiftet» som om det er noe konkret, som allerede er på plass, hvis det ikke er det!

Tar dere utfordringen?

«Grønne folk», kvite løgner og svart maling

Tilsvar til Gaute Eiterjord, 1. nestleder i Natur og ungdom sin kronikk i EnerWE 2. mars 2017.

Se forøvrig:

http://enerwe.no/miljo/formalet-med-en-konsekvensutredning-er-a-apne-for-oljeutvinning/

Kjære Gaute Eiterjord.

For å ta det første først! Dette er IKKE et angrep på alle dem som faktisk gjør en kjempeinnsats for vårt felles miljø. Landet vårt har tatt kantesprang innen miljøvern og god forvaltning av resursene våre. Den kollektive forståelsen for at vi må endre kurs har endret seg radikalt! Når jeg var liten gutt, og bodde i distriktet på vestlandet, var det 5 måter å kvitte seg med søppel på.

1: Matavfall kunne bli dyrefor.
2: Om matavfallet ikke var egnet til dyrefor, kunne det graves ned.
3: Alt som kunne brenne, kunne gå på bålet.
4: Alt som var tyngre enn vann, kunne dumpes enten til sjø eller ferskvann.
5: Store uhamslige ting, kunne hensettes i en steinrøys, litt ute av syne, for gradvis destruksjon.

I dag vil de aller fleste hevde at dette var fullstendig uansvarlig. Ingen holder på slik i dag. I Norge. Fordi den kollektive miljøbevisstheten har endret seg. Slik er det også i landets kommunehus og på Stortinget. Derfor har man i dag etablert ordninger for å ta hånd om søppel. Vi har også blitt et rikere land, så i dag har vi råd til det. For dengang var det ingen alternativer. Det var ingen søppelbil som hentet søppel. Det var ingen kontainere i nærheten, hvor man kunne levere søppel. Og jeg er ikke 1000 år gammel. Jeg er født i 1971. Men i store deler av verden er dette fremdeles realitetene. Som oftest har det med penger å gjøre. Er du fattig nok, har du nok med å overleve. Man tar seg ikke tid til å resirkulere, om man holder på å sulte ihjel.

Denne saken er fra Peru:

http://www.dailymail.co.uk/news/article-3496960/A-global-crime-against-environment-Shocking-video-shows-riverbank-stacked-trash-trucks-dumping-huge-loads-waste-directly-water-Peru.html

Jeg snakket med en kar som jobbet på Hærøya for en del år tilbake. De hadde for mange år siden besøk av Bellona som klatret i fabrikkpipene for å stanse produksjonen, for å derigjennom tvinge selskapene til å ta mer miljøhensyn. Som han sa: «Den gangen var det lynsjestemning. Arbeiderne ville banke dem!» Slik er det ikke i dag. Alle forstår at vi må ta vare på kloden og lokalmiljøet. Kanskje ikke for kloden sin del, den vil bestå i millioner på millioner av år enda. Men om det fortsatt skal bo mennesker på planeten en stund til, må vi legge om kursen. (Jorden vil bli ubeboelig uansett, på grunn av at solens temperatur først blir for høy og deretter slukner)

Denne kollektive bevisstgjøringen må vi takke folk som Fredrik Hauge, og organisasjoner som Bellona for. De har en meget viktig oppgave å gjøre. De må opplyse og skape diskusjoner i samfunnet. Slik at de skaper kollektive endringer, til det beste for oss alle! Men da er det viktig å ikke miste troverdigheten! Da MÅ man forholde seg til fakta! Som Henning Kvitnes synger: «Evig eies kun et dårlig rykte»

Pass på ryktet ditt Gaute Eiterjord! Det må du gjøre, om du skal kunne gjøre en forskjell!

Men i tilsvaret ditt til meg, gjentar du en løgn som er på vei til å bli en etablert sannhet. Du sier:

«-Herland skriv i innlegget sitt at «En konsekvensutredning ikke automatisk betyr en åpning for oljeleiting». Men det finst ikkje eit einaste døme på at ei konsekvensutgreiing ikkje har ført til at eit havområde heilt eller delvis har blitt opna for oljeverksemd. Oljeindustrien får alltid tilgang på meir areal.»

Men dette stemmer ikke. Det er ingen automatikk i at et område blir åpnet for petroleumsvirksomhet etter konsekvensutredning. For eksempel ble Skagerrak og Trøndelag Øst konsekvensutredet i 1994, uten å bli åpnet. Heller ikke kystnære områder i Nordland IV og V ble åpnet etter konsekvensutredningen i 1994.

Løgn er løgn. enten den er hvit eller grønn. Det hjelper heller ikke å male den svart.

Men hva er egentlig en konsekvensutredning? Jo:

Staten har bestemt gjennom lov at det må gjennomføres konsekvensutredninger før områder kan åpnes for petroleumsaktivitet. En konsekvensutredning skal belyse virkningene olje- og gassaktivitet kan ha for nærings- og miljømessige forhold, herunder mulige farer for forurensning, samt antatte økonomiske og sosiale virkninger i et område.

Men en konsekvensutredning er ikke bare en samling av fagrapporter. Det er også en demokratisk prosess. Den gir alle berørte interesser mulighet til å komme med innspill tidlig, slik at de får innflytelse på hva som må utredes og omfanget av arbeidet. Det vil blant annet bli gjennomført møter med sentrale organer innen miljø- og fiskeriforvaltningen for å etablere en god forståelse av dagens kunnskapsgrunnlag, samt å sikre tidlig involvering av relevante fagmyndigheter og fagmiljøer.
En konsekvensutredning vil også sikre medvirkning fra lokale og regionale myndigheter og interesseorganisasjoner som har særlig interesse i saken. Ulike interesser blir veid opp mot hverandre, og en helhetlig beslutning kan tas.

Dersom konsekvensutredningen og ressurskartleggingen gir grunnlag for det, kan regjeringen legge frem en anbefaling for Stortinget om åpning av hele eller deler av et areal for olje- og gassaktivitet. Anbefalingen kan sette krav om hvordan seismikk, leteboring, utbyggingsløsninger og likende skal foregå. Gitt at hele eller deler av et areal åpnes for olje- og gassaktivitet, vil myndighetene inkludere dette arealet i fremtidige konsesjonsrunder.

Det er gjennom slike demokratiske prosesser, slike viktige avgjørelser må tas. Ikke på bakgrunn av hvilken mediamakt de ulike interesseorganisasjonene har.

Liker du hverken sannhet eller demokratiske prosesser, Gaute Eiterjord?

Opererer også miljøorganisasjonene med «alternativ sannhet» og «Fake News»?

Hvorfor er det stort sett «miljøkjempere» som fører ordet når det gjelder LoVeSe? Burde ikke også forskere og fagfolk få slippe til? Og hvorfor er det farlig å utrede om oljeleiting representerer en fare for fiskeriene? Har vi ikke gode nok fagmiljøer når det gjelder fiskeri? Vet miljøorganisasjonene best? De «lever av miljøkampen» Kan det farge meningene deres? Er det med landets miljøvernere, som med presidenten «you know where»? Er ikke fakta og kunnskap ønsket inn i det offentlige ordskiftet?

Skal vi også her hjemme basere politikken utelukkende på følelser og hva «alle» tror?

Dette innlegget har tidligere vært publisert på www.havpuls.no
Se denne linken: http://tv.banett.no/hblad/petropuls/feb17/index.html#38

Se på dette kartet. Det viser Lofoten – Vesterålen – Senja, ofte forkortet til LoVeSe i dagligtalen. Det er et enormt område. Det er også et enormt omstridt område. Noen ønsker å utrede mulighetene for å sette i gang en oljeleting (De gule punktene) imens andre ønsker et fullstendig og varig vern av hele området.

Men jeg synes den offentlige debatten ligner stadig mer på Amerikansk valgkamp. Jeg tror mange savner jeg mer fakta.

For eksempel:

1. Hvert år tas det ut ca 35% av den nordøst-antarktiske torskebestanden (ca 900 000 tonn) i regulert fiske.
2. EU havene er ikke tomme for fisk på grunn av oljeproduksjon, men på grunn av overfiske.
3. En verst mulig tenkelig oljekatastrofe i dette området vil ødelegge ca 12 % av bestanden. Det året. (Altså ca 1/3 av det årlige fisket)
4. Store hendelser er relativt sjeldne her i Norge. Den første- og siste store hadde vi i 1977 på Ekofisk Bravo.
5. Vi har en veldig god regulering av fisket. Derfor har vi fisk.
6. Vi har en veldig god regulering av oljenæringen. Derfor har vi få ulykker. Dessverre har Petroleumstilsynet og Oljedirektoratet hatt seg et par hvileår, der de har glemt den viktigste jobben, nemlig sikker og miljøvennlig produksjon. Men ting tyder på at de nå har lest igjennom og forstått oppgaven sin. De tar tak igjen! Selskapene trenger stramme tøyler! Både dem som fisker og dem som produserer olje.
7. Totalt tar man ut over 2.300 000 tonn fisk pr år i Norge. Langs hele kysten. En stor del av fangsten tas opp der det er mange plattformer, og hoveddelen av petroleumsressursene tas opp.
8. Få land i verden har flere operative oljeplattformer enn Norge. Men allikevel har vi mye fisk også. 50 års oljeproduksjon har ikke utryddet fisken i de «gamle» oljeprovinsene.
9. En konsekvensutredning betyr ikke automatisk en åpning for oljeleiting.
10. Om man leiter, er det slett ikke sikkert man finner noe. Men da har man i alle fall bedre oversikt over hvilke ressurser landet sitter på.

Jeg synes ofte at den offentlige debatten mangler fakta, Spesielt gjelder dette når vi snakker om klima og miljø. Ulvedebatten er et godt eksempel. Frontene er steile og bastante! Debatten er fullstendig sort/hvit, og føres stort sett av folk som ikke har noe faglig bakgrunn, hverken innen landbruk eller rovdyrforvaltning. Det er følelser, «alternative fakta» og «fake news» som dominerer mediebildet. Lever vi virkelig i 2017 i Norge?

Slik er det når vi kommer til LoVeSe også. Vi må ha en debatt! Vi må vurdere ulike alternativer og konsekvenser. Men vi må basere oss på fakta og ikke følelser. Selv er jeg elektriker, og har meget liten kjennskap til både fiskeri og miljø. Men jeg kan lese. Da liker jeg ofte å lese meningene til folk som har greie på emnet jeg leser om. Som er utdannet innenfor et felt og baserer sine synspunkter på forskning og empiriske data.

Hvorfor er det ikke plass til slike folk i mediebildet? Burde landets forskningsmiljøer ta noe studiepoeng innenfor kommunikasjon og mediestrategi også? I tillegg til sin faglige utdannelse? For å nå frem. Eller burde landets journalister øke sin kompetanse innenfor feltene de arbeider? Slik at de kan forstå hva forskerne sier? Eller foretrekker vi «Fake News» og «alternativ sannhet krydret med noen pupper og lår?

Hva er risiko? Er det farlig?

Om du spør folk på gaten om de vet hva risiko er, vil nok de fleste si et tydelig «Ja». Men hva betyr det egentlig? Og hva med landets maktmennesker? De som virkelig sitter med muligheten til å ta enten de gode eller de dårlige beslutningene? Forstår de risiko?

Svaret på begge spørsmålene er nok dessverre nei. «Alle» tror de både forstår, begrenser og kontrollerer risiko. Den dagen det hender noe, får man svaret på om man virkelig har forstått, og forberedt seg godt nok. Og selv proffene feiler. Tilogmed store selskaper, som så å si lever av sikkerhet, trår feil. «I fredstid» er det lett å forlange å bli trodd når man hevder at man har full kontroll. Men det er den dagen man har en hendelse, man virkelig avdekker om man er god nok. Se forøvrig denne artikkelen:

http://www.aftenbladet.no/aenergi/Statoil—Vi-forstar-ikke-risiko-godt-nok-537536b.html?spid_rel=2

De av dere som har sett TV serien «Valkyrien», forstår kanskje risiko bedre enn mange andre? Hovedkarakteren «Leif», er meget opptatt av sikkerhet. Litt i overkant kanskje. Men han spør seg konstant om hva som kan skje, og hvordan han kan forberede seg, om det skulle skje. Nevrotisk ja. Men han har forstått risiko. Det er slike folk som overlever katastrofer.

Vel, nok snikksnakk. Her er den formelen for risiko:

RISIKO = SANNSYNLIGHET x KONSEKVENS

For å ta et konkret eksempel, så kan vi bruke formelen over, for å analysere forliset av «RMS Titanic» Se forøvrig:

https://no.wikipedia.org/wiki/RMS_%C2%ABTitanic%C2%BB

På bildet over ser dere «Worst case.» Et totalt havari, er det ene ytterpunktet. Men også resultatene av det, kunne man gjort noe med. Det kan vi se på etterpå. La oss først bruke formelen:

SANSYNLIGHETEN for at «RMS Titanic» skulle forlise var egentlig satt til «0». Man hadde erklært at den ikke kunne synke. Punktum. Da trengte man heller ikke å tenke så mye på KONSEKVENSENE Uansett hva man ganger med «0», får man «0». Så i dette tilfellet hadde man «0» RISIKO for et forlis. Svært betryggende. I iallefall før avgang. Derfor trengte man f.eks ikke nok livbåter til alle ombord. Men; Hvordan kunne man ta så feil? Noen må jo ha feilberegnet noe? Men hvem? Er det konstruktørene? Eller er det de ombord som har brukt skipet feil?

Poenget er at i sine beregninger, har de som konstruerte båten lagt inn en del forutsetninger. At skipet skulle holde full fart, på tross av at man visste at det var mange isfjell i området, er nok forhold de ikke har tatt med i beregningene sine. De regnet også det om en selvfølge at alle vanntette dører var operative. Det er det mange som i ettertid betviler. De var ikke ferdige. Hadde man lagt inn disse forholdene, hadde man kanskje kommet til at det var en mulighet for at skipet kunne synke. Da måtte man hatt noe å sette inn mot KONSEKVENSENE Slik som tilstrekkelig livbåtkapasitet og en fungerende evakueringsplan.

RISIKO er altså noe man kan begrense/kontrollere på to måter. Enten kan man gjøre noe med SANSYNELIGHETEN for at noe skal skje, og deretter kan man gjøre klar tiltak som reduserer KONSEKVENSENE om noe skjer.

I tilfellet RMS Titanic ville det nok holdt lenge å redusere hastigheten. Da hadde man både redusert SANSYNELIGHETEN for sammenstøt, samtidig med at man reduserte KONSEKVENSENE om man allikevel traff et isfjell. Da hadde man ikke flenget opp hele skutesiden…. Hadde man i tillegg sørget for at alle systemer var ferdige og uttestet før avgang, ville man vært enda bedre skodd. Men hvorfor opptrådte man så uklokt? Ombord var både direktøren for rederiet og konstruktøren sammen med kapteinen! Hvordan kunne de være så risikovillige? De måtte jo forstå at et sammenstøt med et isfjell i høy fart, uansett ikke var god reklame på jomfruturen? Selv om de ikke hadde sunket!

Jeg tenker at svaret er at de var blindet av mulighetene for kortsiktig gevinst, og klarte ikke å se KONSEKVENSENE av sine handlinger. Hvordan står det til med dagens ledende kvinner og menn? Forstår de RISIKO og KONSEKVENSER? Vet de hva de må gjøre, og hvem de må snakke med for å gjøre noe med SANNSYNLIGHETEN?

Holder vi full fart mot isfjellene? Hva blir i så fall KONSEKVENSENE?

Retten til å være stolt av sitt arbeid.

I dag har jeg lyst til å dele et utdrag fra en bok som er skrevet av Bjarne Berg Wig. Er du opptatt av arbeidsliv? Da vil du nok anerkjenne det denne mannen kan fortelle deg.

Bjarne Berg Wig

Fagbokforfatteren Bjarne Berg Wig har mer en 30 års erfaring innen kvalitetsledelse og Lean.

Han har gitt ut flere fagbøker i disse fagene og underviser blant annet ved høgskolene i Bergen og Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Berg Wig er medlem av Society for Organizational Learning, styreleder i Los akademiet (Norge) og samarbeidspartner med Deming Institute (USA).

Med variert fortid som mekaniker, tillitsvalgt, politiker, soldat, idrettsmann, industrileder og faglærer ved flere høgskoler, underviser og veileder han på en direkte, forståelig og morsom måte.

Berg Wig er daglig leder i TQM Center Norway og utviklingsleder i NEVU. Han underviser ved våre ulike kompetanseprogrammer og veileder toppledergrupper i utvikling av lærende systemer og lærende organisasjon.

Sammen med sin kone og to sønner driver han et kurssted i Piemonte i Italia.

Les mer om Lean Ledelse og Forbedringsarbeid.

Se forøvrig denne linken:

Innledning til _22Retten til å være stolt av sitt arbeid_22

Her kommer et utdrag fra en av hans lærebøker, «Retten til å være stolt av sitt arbeid»

Innledning

Vi har bare dette ene livet, og mye av det befinner vi oss på jobben.
Hvordan vi trives der vi jobber er derfor avgjørende for livskvaliteten vår.

Denne boka handler om hvordan mange av oss kues av ledelsessystemer
bestående av sentralisert mål og resultatstyring. Ledelsessystemene går under mange
fancy navn. New Public Management (NPM), ledelse ved målstyring (MBO) og er
krydret med amerikansk inspirerte fraser som” human relations” og amerikanske
moteord knyttet til det å drive bissniss.

Denne boka forklarer hva disse systemene er, hvordan de har oppstått
historisk og hvorfor de er ute av stand til å møte dagens utfordringer i bedrifter eller i
velferdsstaten. De har for lengst gått ut på dato og må erstattes av lærende lederskap og
lærende systemer.

Med denne boka ønsker jeg å tilføre kunnskap for en nødvendig forandring. Jeg
vil også utfordre mange som har blitt så vant til målstyring og ”sunn konkurranse” at
de i stedet for å arbeide for forandring, drømmer om hytta på fjellet og
pensionisttilværelsen,

Spørsmålene denne boka forsøker å finne svar på er:

– Hvordan oppsto mål og resultatstyring?
– Hvorfor er slike systemer knyttet til fortid og er forlengst utdatert og ute av
stand til å møte utfordringene i den såkalte ”kunnskapsøkonomien”?
– Er det mulig å utvikle organisasjoner som frigjør skaperkraft, som gjør
arbeid meningsfullt og som løser de fundamentale problemene tidligere
organisasjoner og samfunn har skapt?
– Kan vi skape skoler, sykehus, industribedrifter, hvor talentene kan blomstre?
– Kan vi utvikle kommuner og lokalsamfunn der alle innbyggerne arbeider ut
fra innebygd motivasjon om å skape et bedre liv for seg selv, sin familie og
for hele samfunnet?

Vi mennesker blir født nysgjerrige, kreative og med en enorm vilje og evne til å
lære. Og etter hvert – samarbeide og samhandle. Det er slik vi er laga. Vi må derfor
utvikle organisasjoner som bygger på denne innebygde naturlige motivasjon for å gjøre
en god jobb.

Tenk på erfaringene fra ditt eget liv: Sannsynligvis har du flere ganger vært en
del av et lærende felleskap. Kanskje var det da dere som jentunger eller guttunger
bygde ei barhytte eller en skibakke, kanskje var det en fjelltur i ungdommen eller en
ferie med venner og familie. Eller kanskje var det en krevende oppgave på
arbeidsplassen der du arbeidet. Dere kunne bare løse denne oppgava med et tett og
tillitsfullt samarbeid. De fleste av oss har i større eller mindre grad erfart et slikt
skapende samspill.

Tenk etter: Hva var det som gjorde at dette fungerte så bra?

– Hvis det var en leder der, var han eller hun ikke sjef eller «ekspert», men lederen
oppmuntra til å finne smarte løsninger?
– Det var greit å eksperimentere, prøve og feile?
– Det var humør og takhøyde?
– Alle måtte bidra med det de hadde spesielt god peiling på.
– Kanskje var gruppa selvstyrt?
Mine fineste stunder som ung mekaniker på Hydro på Herøya på 70 og 80-tallet,
hadde jeg da fabrikkene var under revisjonsstopp (full overhaling). Gjerne på nattestid.
Alt handla om å få fabrikkene i gang igjen. Alle stod på og hjalp hverandre. Elektrikere,
mekanikere, riggere, rørleggere, ingeniører, kantinepersonalet, prosessoperatører,
fabrikkledelse – alle måtte samspille for å få fabrikken i produksjon igjen. Det var
vidunderlig fritt for ledelse som skulle fortelle oss hva vi måtte gjøre, eller «motivere til
innsats». Vi fant løsningene. Ikke fordi vi fikk ekstra betalt eller hadde trusler om
sanksjoner hengende over oss – den gjensidige avhengigheten av hverandre var
motivasjon god nok.

Det å samspille for å finne løsninger er det eneste naturlige for folk.
De fleste av oss har opplevd at krevende oppgaver løses best i samspill mellom
individer med ulike fagbakgrunner og personlige egenskaper.
I store deler av arbeidslivet er mål og resultatstyring ennå den dominerende
arbeidsformen og ikke det som bygger på denne medfødte motivasjon for kontinuerlig
forbedring og læring.

På mange områder i livet får vi avlært disse naturlige samarbeidsformene. For
eksempel gjennom:
• karakterer og rangering i skolen,
• bedrevitende og «rettroende» autoriteter,
• konkurranse der flertallet blir tapere,
• prestasjonslønn og akkordsystemer som fremmer usunn konkurranse og stress,
• skoler og felles helse- og velferdsordninger som skal styres som butikker.

Siloer

I arbeidslivet er det vanlig å ikke tenke en virksomhet som én enhet eller et
sammenhengende system. Men splittet opp forskjellige adskilte enheter.
Virksomhetene er organisert i målstyrte “siloer” som produksjon, innkjøp, engineering,
salg, logistikk, regnskap, osv. Hver avdeling skal effektiviseres ut fra tallfestede mål
som er bestemt sentralt.

Store deler av velferdsstaten vår er organisert på den samme måten. Pasienten
flyttes mellom de ulike” siloene” – enhetene – i kommunene, primærlege, fysioterapi,
pasienttransport, mottak og de ulike fagavdelingene på sykehuset og deretter tilbake til
primærhelsetjenesten.

Når for eksempel en pasient må gjennom de samme undersøkelsene flere
ganger, må stå på ventelister for så å bli henvist til ennå en ny venteliste er det
sjelden problemet er at de ulike teamene og fagfunksjonene fungere dårlig, det er
samspillet mellom funksjonene som halter. Rundt et barns oppvekst er det mange ulike
«silo» funksjoner. Ikke uvanlig blir ”objektet” enten det er en kommunal plan eller en
elev eller en pasient, blir fraktet fra silo til silo og fra venterom til venterom. I den
dominerende ledelsesfilosofien skal organisasjonen deles i ulike funksjoner, og, hver
funksjon skal effektiviseres ofte løsrevet fra helheten. Når vi undersøker nærmere
finner vi at problemene nesten alltid oppstår i mangel på flyt og oversikt, og dermed
samspill mellom de ulike funksjonene.

Den nåværende og rådende ledelsesfilosofien, både i Norge og i EU, er en
kombinasjon av mål- og resultatstyring og liberalistisk markedstenkning.
Mål- og resultatstyring kombinert med markedstenkning er «to onde tvillinger».
Denne boka vil vise at disse ”tvillingene” i virkeligheten ikke er annet en enn en
utdatert industriell ledelsesfilosofi som ble utviklet for masseproduksjonens tidsalder.
Når mål- og resultatstyringen blir gjort til rådende politikk, fører det til hva
professor Noralv Veggeland kalte ”en handlingslammede reguleringsstat» og et
fryktinngydende «revisorsamfunn». Makt og kontroll blir sentralisert, mens plikt og
ansvar blir desentralisert.

Noen ganger kan vi observere og lese om hvordan dette utspiller seg i praksis i
forbindelse med barn i vanskeligheter. Barns oppvekst krysse mange ulike
samfunnsmessige funksjoner. Et barn i vanskeligheter har et liv som går på tvers av
mange slike store siloer: Familie, venner, skole og utdanning, politi, idrett, næringsliv,
velforening osv, osv.

NPM modellen med målstyring av de ulike funksjonene hindrer ofte mulighetene
for å se hele barnet og sammenhengen mellom alle de ulike funksjonene som skaper en
trygg oppvekst. Noen politikere reagerer på barne og ungdomsproblemer med
”handlekraft” i form av mer politi, eller nye måltall for skolene. Slik kombineres et
utdatert ledelsessystem med en ufattelig skadelig fryktkultur.
I stedet for å arbeide langsiktig med å forbedre hele systemets evne til å skape
gode vilkår for barn og unge.

Arven etter Reagan og Tatcher

I offentlig forvaltning går denne ledelsesfilosofien under fellesbetegnelsen New
Public Management (NPM). Store Norske Leksikon sier følgende om NPM:
«Introduksjonen av NPM-tiltak i offentlig forvaltning forbindes først og fremst med den
nyliberalistiske politiske orienteringen som Ronald Reagan og Margaret Thatcher var
eksponenter for i USA og Storbritannia på slutten av 1980-tallet».
Det finnes ingen entydig definisjon på NPM. Men det ble utviklet i en tid da de
europeiske elitene trodde at markedet skulle løse mange av offentlig sektors problemer.
Gjennom økt konkurranse og marked skulle man skjerpe krav til effektivitet og kvalitet
og redusere unødig offentlig byråkrati. Publikum skulle bli ”kunder” som i en vanlig
forretning. Gjennom økt bruk av mål og resultatstyring og insitamenter (belønning for
gode resultater) skulle ledere og ansatte motiveres til måloppnåelse som om det var en
ordinær kommersiell virksomhet. Systemet med bestiller og utfører reguleres som et
ordinært anbud på det åpne markedet.

Denne boka vil vise at mål- og resultatstyring fører til det motsatte av det den
lover. Det gir:
• et stort, kostbart og unyttig byråkrati
• konflikter mellom folk og avdelinger, og dermed dårlig flyt, sløsing og tapt
produktivitet,
• dårligere kvalitet
• og ikke minst – frustrasjon og misnøye blant både ansatte, ledere, kunder
og brukere.

Det finnes et overveldende forskningsmateriale som viser dette. Nylig kom det ut
en rapport fra to forskere, Hood og Dixon, som har evaluert New Public Management:
Konklusjon: «Så hva kan vi konstatere etter årtier med NPM reformer? Det korte svaret
er høyere omkostninger og flere klager:»

Også tilhengere av mål- og resultatstyring merker at det ikke gir de resultatene
det skulle tilsi. Sentralisert og standardisert kontroll og overvåking av medarbeidernes
prestasjoner, resulterer i et mistillitsregime og en fryktkultur som er fordyrende,
ineffektiv, demotiverende og demoraliserende. Hvordan reagerer de på det? En typisk
reaksjon fra arbeidsgivere som merker at arbeidsmoralen faller, er å tenke at det trengs
mer motivasjon. De kommer trekkende med psykologer og kjente idrettsfolk som
forteller om ”Lær hvordan jeg ble best”, ”Slik nådde jeg mine mål”.

Slike foredrag kan være interessante, men du vet av erfaring – de har ingen
virkning. Alt blir som før. For å oppnå varig endring må vi gjøre noe med den destruktive
praksisen med målstyring og usunn konkurranse. Denne boka skal ruste oss med
bedre kunnskap for å få til dette.

Vi kan ikke skylde på «dem» eller forherlige «oss». Denne boka forklarer hvorfor
de fleste ledere er bra folk, fanga i et forelda system. De er fanger i et utdatert
industrielt og mekanisk styringssystem sammen med mange andre. Det finnes
naturligvis enkelte dårlige mennesker (og sågar psykopater) blant ledere, men det
gjelder, som vi skal se, helt spesielle tilfeller, som må håndteres spesielt.

Det er ledelsessystemet, og filosofien det bygger på, som må endres.
Denne boka beskriver en alternativ filosofi og en alternativ tenkning –
systemtenkning. Systemtenkning betrakter organisasjoner som komplekse
tilpasningssystemer der motoren er menneskenes innebygde indre motivasjon.

Retten til å være stolt av sitt arbeid

Tittelen på denne boka kommer fra forrige århundrets store kvalitetsfilosof og
tenker – Dr. W. Edwards Deming. (1900-1993) Deming var en nøkkelperson bak den
store kvalitetsrevolusjonen i Japan etter krigen. Opp av krigens aske, vokste en ny
filosofi og ledelsesmodell som mange virksomheter i dag forsøker å adoptere og
tilpasse til norske forhold.

Rett før sin død i desember 1993 skriver Deming i innledningen til sin siste bok
«New Economics» (1992):
”Denne boka er for mennesker som lever under åket av den rådende
ledelsesstilen. De store og langvarige tapene på grunn av denne lederstilen har ledet
oss til tilbakegang. Mange mennesker forestiller seg at denne ledelsesstilen alltid har
eksistert, og er forutbestemt. Egentlig er den en moderne oppfinnelse – et fengsel skapt
på grunn av hvordan mennesker samhandler (i vår tid). Dette rammer alle områder i
våre liv – myndigheter, industri, utdanning og helsestell”.

Nettopp dette er kjernen i kritikken av den industrielle mål- og resultatstyringen
som et samlet Storting har opphøyd til overordnet styringsideologi for Norge.
Medarbeiderne i private og offentlige virksomheter opplever at målstyrte systemer
hemmer dem i arbeidet og utøvelsen av sine fag.

Den siste tiden har problemstillingene i denne boka blitt enda mer aktuelle.
Oljeprisfallet krever at vi setter søkelyset på sløsing og uproduktiv ressursbruk, både i
industrien og i offentlig velferd. Vi trenger ikke flere måltall og byråkratiske
kontrollsystemer, vi trenger mer av det vi gjør når arbeidet skaper nytteverdi. I en
situasjon der samfunnets og bedriftenes ressurser må utnyttes mer effektivt, finnes det
ikke noe som er mer meningsløst som et arbeid som er perfekt utført, men som er totalt
unødvendig.

Endringen i ledelsesfilosofi og system er en jobb du og jeg, dine kollegaer,
tillitsvalgte, ledere og mange andre allierte kan bidra til gjennom å utvikle kunnskap og
systemtenkning, og drive organisert utviklingsarbeid og kamp.
Det er formålet med denne boka.

En leserveiledning
Bak i boka finner du liste over mange andre kilder til mer kunnskap. Både bøker,
artikler og lenker til ulike nettsider. En del stoff er fra mine to forrige lærebøker: Det er
ledelse (TQM Center Norway) Og LEAN, ledelse for lærende organisasjoner
(Gyldendal Akademisk). Enkelte deler av stoffet bygger på den siste boka til Edwards
Deming, The New Ecomimics.

DEL I tar for seg skadevirkningene – de store tapene dette fører til for deg og
meg, for kommuner, sykehus, bedrifter og landet vårt. Her beskrives nåværende praksis
opp mot en mulig bedre praksis.

DEL II Vi mennesker er skapt for kreativt samspill
gir kunnskap om den historiske bakgrunnen for den nåværende ledelsesfilosofien –
hvordan mål og resultatstyring oppsto.

DEL III forklarer grundigere hva systemtenkning er og hvordan vi er fanget i et
forelda system. Nøkkelkapittel.

DEL IV skisserer noen ideer til veien opp og ut av hengemyra og elementer i ny
norsk ledelse og samarbeid i lærende systemer. Den nye norske modellen

Har du husket å trekke ned etter deg?

I dagens næringsliv foregår det mye rart. Mange steder raserer man det man har brukt mange tiår på å bygge opp. Gjennomgangsmelodien er kutt i den «spisse enden» og enda mer telling og måling. Av oss alle. Et viktig virkemiddel nå man kjører slike prosesser, er ord og flotte bilder. Eller propaganda som det het før i verden. I dag heter det sikkert noe annet. Et helt nytt vokabular dukker opp. Et slikt ord er «Nedtrekk»

«Nedtrekk» brukes istedenfor følgende ord og uttrykk vi kunne fra før:

Kutt
Bemanningsreduksjon
Effektivisering
Slanking
Reduksjon av kompetanse
Reduksjon av sikkerhetsnivå
Reduksjon av kost

Når man bruker ordet «Nedtrekk» er dette bildet jeg får i hodet:

Det er jeg nok ikke alene om. Men kanskje det er et passende bilde av en slik bemanningsreduksjon mange selskaper i dag kjører? Det kommer jo til å gå i dass. Både når det gjelder sikkerhetsnivå og inntjening. Men tjener selskapene på all denne propagandaen i lengden? Vil de ikke bare tape enda mer troverdighet? Både blant egne ansatte, aksjonærer og myndigheter? Trenger selskapene å fremstå som troverdige? Jeg tror det. Jeg håper at også lederne våre tror det. Men i så fall er det mye de ikke forstår. For meg fremstår mange selskaper sin «informasjon» slik:

Tydelig komunikasjon?

Alle selskaper med respekt for seg selv har kjerneverdier.
Det er alltid mange flotte ord.

Men hva om ingen kjenner seg igjen i alle de flotte ordene? Hva om kjerneverdiene rett og slett fremstår som ironiske?

Har vi da et kjempeproblem? Eller har vi en utfordring?

Norsk arbeidsliv er under angrep! Men hvor er myndighetene?

Den Norske modellen har vist seg å være både effektiv og bra for befolkningen vår. Men den er under et voldsomt press. Fremst i køen for å bryte ned, det forfedrene våre bygget opp, står store internasjonale selskaper. Men hvor er myndighetene våre?

Dette skiltet står på Kvernberget i Kristiansund.

Og det er nok helt korrekt: Norske Shell er nok kreative og innovative, og påvirker mange mennesker. Ikke minst de som arbeider på anlegget Ormen Lange, og familiene deres. Men for meg virker det som om en stor del av kreativiteten brukes på å omgå Norsk Lov og sette spillereglene for arbeidslivet ut av spill. Det vil naturligvis bety mye for dem som jobber der, og familiene deres. Men jeg er redd det ikke er en positiv påvirkning.

Se forøvrig denne linken:

http://safe.no/tillitsvalgtapparatet-presses-hardt-viser-ny-rapport/

Der vil dere blant annet finne en link til en rapport som anerkjente arbeidslivsforskere har laget. De er tydelige; Den Norske modellen er under angrep.

Men hvor er Petroleumstilsynet i denne saken?

Jo det kan dere lese litt om her:

http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/Varslere-Ptil-gjor-knefall-for-oljeselskapene-537034b.html

De sår tvil om dem som tørr å si ifra! Hvordan er det mulig? Hvordan kan de så tvil om motivene til dem som tør å si ifra om at kolleger blir utsatt for et skadelig arbeidsmiljø? Og hvordan kan Oljedirektoratet og politikerne våre på Stortinget la dette passere?

Heldigvis finnes det litt rettferdighet igjen i verden. Runar Kjørsvik turde å si ifra. Det har kostet han dyrt. Men han gjorde det fordi han ikke kunne la være. Fordi han brydde seg! Her kan du lese litt mer om det:

http://www.aftenbladet.no/aenergi/Shell-oppsagt-far-pris-for-sin-kamp-mot-oljemakten-537201b.html

Oljeindustriens Arbeidersamfunn. Nødvendig politisk vilje i praksis!

Vi har ambisjoner om å bli en tydelig stemme og være med å forme Arbeiderpartiets politikk innenfor arbeidsliv og olje- energi.

Evner vi å påvirke landets største parti, påvirker vi kursen til landet.

Tidligere sysselsatte oljeindustrien 330 000 mennesker. Klarer vi å rekruttere 1 % av dem som medlemmer, får vi gjennomslagskraft. Rekrutter vi 10 % legger vi premissene.

Det er opp til oss selv. Er du med?

Oljeindustriens Arbeidersamfunn!
Nødvendig politisk vilje!

Norge er et rart lite land. Landet lever av olje, men store deler av samfunnet ønsker å legge ned hele oljeindustrien. For å starte med annen virksomhet. Helst noe som teoretisk sett vil være miljøvennlig. Gjerne virksomhet som trenger tung økonomisk sponsing og subsidiering. F.eks Havvind. Der koster det ca 90 øre å produsere en kilo watt time. I dag kan den selges for 25 øre. Altså taper staten 65 øre for hver kilowatttime man produserer. Jeg håper man legger opp til en begrenset produksjon. For dette blir dyrt. For folket.

Hva skal landet leve av?

Og hvor er egentlig oljenæringen på vei hen?

Landets største næring er underlagt strenge politiske føringer. Loven om petroleumsvirksomheten og de 10 oljebud ble i sin tid etablert for å sikre at overskuddet fra næringen kom hele samfunnet tilgode. Eller «folk flest» som det heter i dag. Men den blir ikke håndhevet.

Hvorfor blir ikke Norsk lov håndhevet?

• Hvorfor tillater vi næringens største aktører å drive med utflagging og sosial dumping?
• Hvordan kan vi akseptere at 40 000 mennesker med spisskompetanse i verdenstoppen er sendt på NAV, ikke fordi det mangler oppgaver, men fordi noen har tullet bort pengene våre?
• Hvordan kan vi tillate at liv og helse til dem som arbeider i bransjen settes i fare, for å oppnå kortsiktig økonomisk gevinst for enkeltpersoner?
• Hvorfor tillater vi at «Den Norske Modellen» bygges ned? Den er en suksess for samfunnet som helhet. Men kanskje ikke for storkapitalen? Hvorfor skal storkapitalen få legge premissene for hvordan vårt samfunn skal drives?
• Hvorfor fortsetter vi med håpløse eksperimenter for hvordan vi skal drive næringen vår? Etter 50 år, vet vi hva som virker, og hvordan ting skal gjøres. Hvorfor gjør vi ikke det vi vet virker? Hvorfor insisterer selskapene å gjenta andres feil, på skattebetalernes regning? Hvorfor har økonomene overtatt styringen av oljebransjen?

Vi i Oljeindustriens Arbeidersamfunn tror alt dette henger sammen med at flere av landets politiske partier mangler nødvendig politisk vilje til å videreføre velferdsstaten vår, slik vi kjenner den. Vi i Oljeindustriens Arbeidersamfunn har rikelig med politisk vilje, men mangler foreløpig politisk tyngde og gjennomslagskraft. Det får vi med nok medlemmer.

Meld deg inn i Oljeindustriens Arbeidersamfunn for å gjeninnføre «Nødvendig Politisk Vilje» i Norsk politikk. Tiden er kommet for å mobilisere!

Slik blir du medlem:

De som ønsker å melde seg inn i Oljearbeidernes Arbeider-samfunn kan gjøre det ved å gå inn her:
https://medlem2.mittarbeiderparti.no/modules/blimedlem/blimedlem.aspx
Tilknyttingen er via Arbeiderpartiet i Hordaland og Bergen. Du trykker først på Hordaland som fylke, deretter Bergen som kommune og så på Oljeindustriens Arbeidersamfunn som partilag.