Terje Søviknes. Er det du som lyger? Igjen.

Jeg så i avisen at du hadde vært på party i Brussel, og drukket bobler med fiffen. Antageligvis en spennende affære, for en selverklært EU motstander. Der fant du virkelig tonen med Norges kraft lobby. Det hører vel med. Greit nok.

Men dere kom med noen utsagn som jeg har lyst til å kommentere. For dere hevder at det er noen som lyger i ACER saken. Og det kan jo være.

Men hvem?

Her er da avisartikkelen jeg henviser til:

https://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/2018/04/12/195387352/kraftbransjen-skjelte-ut-acer-motstandere-som-lognere-far-tilslutning-fra-soviknes

Ingressen forteller leserne følgende:

– ACER-motstandere var kunnskapsløse demagoger, sa styreleder Eimund Nygaard i Energi Norge i Brussel. – Usannheter og konspirasjonsteorier, fulgte Terje Søviknes opp.

Du og svirebroren din kaller altså en tilnærmet samlet Norsk fagbevegelse, 118 ordførere, AUF og store deler av miljøbevegelsen for kunnskapsløse demagoger og løgnere? I tillegg til ett flertall i befolkningen? Er ikke det litt drøyt? Og hva er det egentlig disse «kunnskapsløse» hevder? For det sier dere ikke noe konkret om. MEN:

Kort fortalt er dette poenget:

Mange frykter at prisen på strøm vil stige, om vi går inn i ACER. Det vil føre til at kraftkrevende industri i Norge må legge ned her hjemme, med påfølgende tap av arbeidsplasser. I Norge. Vanlige forbrukere vil også miste kjøpekraft, fordi de må bruke mer penger for å betale strømregningen sin. Sånne «folk flest» vet du. Men er det løgn? Og hvilket motiv har f.eks fagforeningene for å lyve om dette?

I århundret før Kristus fødsel, var det en kjent romersk statsmann og advokat som het Marcus Tullius Cicero. Han gjorde begrepet Cui Bono kjent. Se forøvrig: https://no.wikipedia.org/wiki/Cui_bono

Kort fortalt:

Cui bono («Hvis gavn?» eller mao. «hvem er dette godt for?») er et latinsk idiom som brukes for å antyde at det finnes et skjult motiv, eller for å indikere at den ansvarlige part ikke er den det ser ut til å være.

Vanligvis brukes uttrykket for å antyde at en person eller gruppe som er skyldige i en forbrytelse kan finnes blant dem som tjener på forbrytelsen. Parten som tjener på dette er ikke alltid åpenlys, den skyldige kan ha forsøkt å henlede oppmerksomheten på en syndebukk.

Den romerske advokaten og statsmannen Marcus Tullius Cicero tilskrev opphavet til uttrykket cui bono til den romerske konsulen Lucius Cassius Longinus Ravilla.[1] I forsvarstalen Cicero framførte i 80 f.Kr. for Roscius fra Ameria, lyktes det ham å få han frikjent for fedremord hvor han var regnet som skyldig, ved å vise til hvem som ville tjene økonomisk på at Roscio ble henrettet.

Tanken er at finner man motivet, finner man den skyldige, og kan renvaske dem som er feilaktig anklaget for noe. Penger har alltid vært en kilde til både forbrytelser og løgn. Slik også i våre dager. Ikke minst i ACER saken. La oss nå se på påstanden fra deg og kraftbransjen, om at Fagforeningene og de andre som er mot ACER avtalen lyger:

Cui Bono. Hvem er det godt for? Hvorfor skulle Fagforeningene Lyge om de er bekymret for egne arbeidsplasser, om strømprisen stiger? Hvorfor skal forbrukerne lyge om at de ikke vil betale mer for strømmen de bruker? Hva er i så fall motivet? Mange sier at dette er en fordekt EU kamp. Men er det det? Ville det ikke i så fall vært bedre å melde seg inn i «Nei til EU»?

Så hører det jo også til historien at kraftbransjen selv også mener at strømprisen SKAL stige. Her er en rapport fra NVE: http://publikasjoner.nve.no/rapport/2017/rapport2017_79.pdf

Forsiden ser slik ut:

Cui Bono. Hvem er det godt for? Hvem tjener på at kraftprisene stiger, Terje Søviknes?

Ett annet prinsipp man bruker i rettsvesenet, troverdighet, og tidligere «meritter». Ett reint rulleblad er bra. At man tidligere er straffedømt er ikke så bra. Har man brutt loven en gang, er sannsynligheten for å begå ett nytt lovbrudd større.

Slik er det med løgnere også.

Så blir spørsmålet: Hvem lyger? Og hvorfor?

Ja til Digitalisering! Av styrerommene

Digitalisering er i vinden. Automatisering kan sikre enklere hverdager og bedre beslutninger.

Basert på fakta og ønsket resultat.

Hva med å digitalisere landets mange styrerom?

La oss ta ett eksempel.

Statnett er et 100 % statlig eid selskap. Se forøvrig:

http://www.statnett.no/en/About-Statnett/Ownership/

Altså eier vi selskapet sammen. Hver eneste borger av Norge «har en aksje» Men hvilke beslutninger fatter styrerommene i det selskapet? Har de eiernes interesser øverst på agendaen, eller er det egen vinning som styrer valgene man tar? Når de f.eks erstatter mennesker som skatter og bor i Norge, med billige slaver fra utlandet. Er det i eiernes interesser? Om en Norsk linjemontør sendes på NAV, er det ikke eierne av Statnett som må betale «lønnen»? I tillegg går vi glipp av skatten han hadde betalt, om han var i arbeid. Se forøvrig denne linken som omhandler kraftslavene våre:

https://www.nrk.no/norge/_-bosniske-arbeidere-blir-sagt-opp-1.13693324

Et annet 100 % statlig eid selskap er Statkraft. Se forøvrig:

https://www.statkraft.com/about-statkraft/facts-about-statkraft/

De driver med så mangt. Blant annet omfattende skatteplanlegging. På lovlig vis, vel å merke. Men de manøvrerer altså slik at de slipper å betale skatt. Til eierne sine. Blir ikke det utrolig rart? Se forøvrig:

https://www.aftenposten.no/okonomi/i/n1Qza/I-arevis-har-Statkraft-spart-milliarder-i-skatt-pa-a-flytte-penger-til-Belgia-Na-har-Skatteetaten-fatt-nok

På meg virker det som om mange av landets direktører, og styrerom, opptrer som en saueflokk. De går i flokk. Flokken synes å være enige i at å øke egen lønn, redusere antall Norske skattebetalere og bygge ned Den Norske Modellen er veien å gå. Eiernes interesser virker å være underordnet. Ekstra ille blir det i de gamle statselskapene.

Det er her jeg tenker at digitalisering hadde vært lurt. Om man la inn i algoritmene til det digitaliserte styrerommet, at selskapet skal operere slik at eiernes interesser hadde blitt satt øverst, hadde det vært fantastisk. DA snakker vi om vellykket automatisering.

Det beste av alt, er at en datamaskin hverken krever lønn eller bonus.

Her er en oversikt over hva de 100 best betalte lederne tjener. Til sammen tjener de over 1 milliard kroner. Den er riktignok fra i fjor, så tallet er nok vesentlig høyere nå.

https://karrierestart.no/lonn-og-frynsegoder/1853-best-betalte-toppledere-i-norge-topp-100

I den siste tiden har ACER, EU sin energiunion, skapt mye engasjement. Tilhengerne av at Norge skal knytte seg til kraftunionen trekker frem at så lenge Statkraft og Statnett har monopol over nye utenlandskabler, er alt vel.

Kan landets befolkning være trygge på at våre interesser blir ivaretatt, før styrerommene har blitt digitalisert?

Støtt din Fagforening!

Den Norske modellen er under press. I Norge er det over 1,8 millioner fagorganiserte. De utgjør bærebjelken i landets arbeidsliv.

Forfedrene våre sørget for å gi oss gode verktøy, for å få på plass og videreføre et rettferdig arbeidsliv.

Jeg mener tiden er kommet for å slå ring om, og å kjempe for å få beholde noen sentrale rettigheter.

Helt konkret gjelder dette:

* HOVEDAVTALEN Også kalt Arbeidslivets Grunnlov. Se forøvrig:
https://no.wikipedia.org/wiki/Hovedavtale

* ARBEIDSMILJØLOVEN Se forøvrig:
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeidsmilj%C3%B8loven

* GRUNNLOVENS § 100 Se forøvrig:
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_grunnlov_%C2%A7_100

I tillegg kommer selvfølgelig overenskomster, tariffavtaler osv osv

Hver dag sloss landets mange fagforeninger, for medlemmenes arbeidsvilkår. Våpnene er disse sentrale rettighetene. Vi kan ikke tillate at de forvitrer. Fagforeningenes styrke ligger i medlemmene! Derfor er det viktig at DU støtter DIN fagforening, og melder deg inn. Det er DINE rettigheter det gjelder. Så er det det fagforeningenes jobb å bruke styrken til å slå ring rundt rettighetene.

Vi kan ikke tillate oss å bli hverken kneblet eller truet til taushet, slik vi har sett tilfeller av, de siste årene.

Derfor har jeg laget en liten film for å hylle landets mange fagforeninger, og å sette denne kampen på dagsordenen.

Den kan du se her:

https://www.youtube.com/watch?v=eTLKHPbhkd4

Hvor mye gass produserer vi i Norge

Gass er en viktig kilde til energi. Både for Europa, men også for verden. Det er også en relativ miljøvennlig energikilde.

Det mange ikke er klar over, er at Norge er verdens 3. største gassprodusent.

Men hvor mye gass produserer vi egentlig?

I 2016 produserte vi 115 milliarder standard kubikkmeter med gass!

Men hvor mye er egentlig det?

Se forøvrig:

http://www.norskpetroleum.no/produksjon-og-eksport/eksport-av-olje-og-gass/

https://www.gassco.no/hva-gjor-vi/om-naturgass/ord-uttrykk/

Men hvor mye er egentlig det? Alle kjenner jo til gassflaskene vi bruker til gassgriller osv.

En milliard er et ubegripelig tall. Det er 1000 millioner. La oss derfor se på hvor mange gassflasker vi kan fylle med en million standard kubikkmeter gass. Om vi tenker at vi bruker slike til å transportere gassen i.

Her er tallenes tale:

Det kommer litt an på gassens tetthet, men om man sier 70 stk 10 kg propanflasker, pr standard kubikkmeter naturgass, er vi godt innenfor. (73 er kanskje mer korrekt.)

En million standard kubikkmeter gass vil altså være nok til å fylle 70 millioner gassflasker. Stabler vi dem oppå hverandre, vil det bli et tårn som er 39900 KILOMETER høyt!

Til sammenligning er jorden diameter 12756,28 KILOMETER ved ekvator, og omkretsen er 40076 KILOMETER.

Det var en million. I en milliard er det 1000 millioner.

Vi produserte 115 milliarder standard kubikkmeter gass, i 2016.

Det er ikke bare i vinteridrett vi er store!

NB! Energien i en standard kubikkmeter med naturgass, tilsvarer IKKE energien i 70 propanflasker. Her snakker vi kun om volum. Her kan du lese mer om brennverdi:

https://gasnor.no/naturgass/typiske-data-energi/

Der kan du se hvor mye energi det er i de ulike energi kildene, pr kilo. En standard kubikkmeter med naturgass veier ca 1 kilo. En kilo naturgass tilsvarer ca 1,65 kilo i kull. osv osv

Med Goliat på ryggen

Bakgrunnen for dette innlegget er en prat med Halvor Erikstein. Han er yrkeshygieniker hos SAFE, og har jobbet med yrkesskader, og hvordan man kan unngå det, hele sitt liv. Som han selv ordla seg: «Jeg jobber med uønsket kunnskap» For det er den triste sannheten. Vi vet mye om hvor mye menneskekroppen tåler. Men mange vil ikke vite det.

I alle fall ikke etter at folk har mistet helsen.

Nylig var Halvor nok en gang vitne i en rettsak. Der anklager har blitt arbeidsufør, og store selskaper satt på tiltalebenken. Anklager mente at eksponeringer fra et langt yrkesliv var årsaken. For en lekmann, med erfaring fra industrien vedkommende jobbet hadde jobbet i, virket saken opplagt. Han fortjener en oppreisning!

Men hvem tror dere vant rettsaken?

Jo, ganske riktig. De store selskapene, med ubegrensede økonomiske muskler i forhold til anklageren, vant denne gangen også. Det er Davids kamp mot Goliat. Igjen. Men de som har lest historien om David, vil jo kanskje innvende at David vant? Og det er ganske riktig. Moralen i den historien, var at en underlegen part kan vinne. Om man har hjelp. David hadde i følge historien både folket, og vår herre i ryggen. Så det gikk bra. Han seiret! Moralen er at når styrkeforholdene er asymmetriske, trenger den svake parten hjelp for å vinne frem.

A pictorial representation of a business world David and Goliath

Den pågående #meetoo kampanjen handler også om dette. Når en maktperson misbruker sin makt ovenfor en «på grasrota», er det lite offeret kan gjøre. Å melde fra straffer seg, og vedkommende har hele bevisbyrden. Hvordan kan man da vinne frem? I den kampen har de sosiale mediene vært svaret. Plutselig ble det tungen på vektskålen, for den underlegne parten.

Få steder er maktforholdene så asymmetriske som i arbeidslivet. Arbeidsgiveren sender arbeidstakere ut i et arbeidsmiljø. Man vet ofte ikke hva man utsettes for, og arbeidstakeren bærer all risiko om det skulle vise seg at miljøet er skadelig. Blir man skadet, er det arbeidstakeren som har all bevisbyrden, og i sitter tilbake med en ødelagt helse. Men å bevise at det er på grunn av eksponering i arbeidslivet, det er utrolig vanskelig.

Våre forfedre var mye. Men de var også kloke. Når de sloss frem den Norske modellen, visste de disse tingene. Man måtte utjevne styrkeforholdet mellom partene. Kanskje var det nettopp Bibelens historie, om David og Goliat, som inspirerte dem til å konstruere trepartssamarbeidet? Hva vet jeg. Men det handler om å utligne styrkeforhold. Slik at også den svake parten har en real mulighet for rettferdighet. Graden av rettferdighet skal ikke bestemmes av tykkelsen på lommebøkene.

For det er det trepartssamarbeidet handler om. Arbeidstakersiden er i utgangspunktet underlegen arbeidsgiversiden. Ikke minst i dag, når multinasjonale selskaper står på den ene siden og arbeidstakerorganisasjoner står på den andre siden. Arbeidstakersiden bygger sine organisasjoner på kraften i felleskapet, og frivillig engasjement på grasroten. I det andre hjørnet står armeer av jurister, forskere og bedriftspsykologer. Kampen foregår ofte i rettsvesenet. Da trenger man en sterk tredje part. Altså myndigheter og tilsyn. Men hvor har det blitt av dem?

I petroleumsvirksomheten er det Petroleumstilsynet og Oljedirektoratet som representerer den tredje parten i praksis. Men spiller de en aktiv rolle? Petroleumstilsynet snakker ikke lenger om tre parter. Men om to parter. Det er partene i arbeidslivet som skal ordne opp. Men til syvende og sist, så er det regjeringen og departementene som har ansvaret. Hvor er Olje- og Energiminister Terje Søviknes og Arbeid- og Sosialminister, Anniken Haugli?

De har alle plassert seg selv utenfor ringen. Som passive tilskuere står de å ser på, imens Goliat grisebanker David.

Eller er de mest opptatt av å dekke over maktovergrep i egne rekker?

Hva gjør vi med det?

Av med hodene! De sa ifra!

#Meetoo ruller videre, og pr i dag er absolutt alle politiske partier berørt av dette fenomenet.

Hittil har det totalt kommet inn 77 varsler om uønsket seksuell oppmerksomhet, i de politiske partiene..

Hvilke konsekvenser får det for dem som varsler, mon tro?

Her kan dere lese litt om «status» i #meetoo i politikken:

https://www.dagbladet.no/nyheter/nye-varsler-i-flere-partier-har-mottatt-over-70-totalt/69401853

Som dere ser, så er det så langt 77 mennesker som har tatt mot til seg, og sagt ifra om uønsket oppførsel eller praksis. For noen av dem var det kanskje enkelt? Iallefall enklere nå enn før. Men jeg vil tro at for det store flertallet, er det en vanskelig ting å gjøre. For det får antakeligvis konsekvenser. Antakeligvis ikke positive.

Jeg håper bare at de politiske miljøene ikke har lært hvordan man «håndterer» varslere fra det landets arbeidsliv.

Av med hodet! De sa ifra!

For: Det har vært mange varslersaker de siste årene. At det får store negative følger for dem som våger å si ifra, er mer regelen enn unntaket. Derfor har mange ønsket seg et bedre vern av varslere. Arbeiderpartiet meldte inn et forslag om dette våren 2016, og i fjor sommer endte dette opp i konkrete endringer av Norsk lov!

Her er link til forslaget:

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=64233

Her er link til pressemeldingen fra regjeringen om lovendringen:

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/styrket-vern-av-varslere-og-endring-i-arbeidstidsregler-trer-i-kraft-1.-juli/id2557585/

Men så blir jo det store spørsmålet: Hvordan står det til i dag?

Blir arbeidstakere straffet for å varsle også i 2018?

Og hva da med dem som ikke en gang har en lov i ryggen?

NORTURA; Stolt sponsor av løsarbeid?

Nortura reklamerer for at de er «Bodens selskap» Kort fortalt er de de som sørger for at kjøtt og egg finner veien fra bonden til forbrukeren.

Stolte Norske bønder sørger for å produsere mat til «de tusen hjem» og selskapet deres sørger for å få varene ut til forbrukerne.

Men hvordan stiller de seg til løsarbeidere?

Har også dette selskapet kastet seg på trenden? Med å leie inn midlertidige mennesker til å gjøre jobben?

Her finner dere hjemmesiden til Nortura:

http://www.nortura.no/

Der «ønskes dere velkommen» med dette bildet.

Med blant annet budskapet:

Produkter laget av stolte fagfolk

Da ser jeg personlig for meg en stab av fagfolk. Faste ansatte sådan. Med hvordan er det egentlig?

Jeg har fått kjennskap til at også Nortura har kastet seg på løsarbeider bølgen. De benytter seg av selskapet Randstad for å få gjort jobben. Det har jeg dokumentasjon på. Her er hjemmesiden til Randstad:

https://www.randstad.no/om-oss/

For å bruke Randstad sin egen beskrivelse av selskapet:

«Randstad er en av verdens største aktører innen fleksibel arbeidskraft. Vi har mer enn 32 000 ansatte i 39 land og omsatte i 2016 for 20,7 miliarder EURO.»

Jeg har sendt følgende spørsmål til Nortura på mail:

Hei.

Jeg sitter på dokumentasjon på at dere i Nortura benytter dere av bemanningsbyråer. I den forbindelsen har jeg ett par spørsmål.

1: Hvordan passer bruk av bemanningsbyråer inn i merkevarebyggingen av selskapet Deres.

2: Hvilke lønn og arbeidsvilkår har menneskene dere leier inn til dere?

3: Hvilke grep tar dere for å sikre dere at menneskene som arbeider for dere får de lønns og arbeidsvilkår de har krav på.

4: Er det kjent blant deres eiere, at dere benytter dere av bemanningsbyråer i den grad dere gjør.

Lurer på om de svarer….. Og så lurer jeg på om de informerer eierne sine om praksisen sin. Altså de 18 800 stolte bøndene som eier selskapet.

Jeg håper det.

Forstår Stortinget verdien av verdiskapning?

Hva er egentlig verdiskapning? Hva lever landet vårt av, og er industri gått av moten? Det lurer jeg på. Og noen til. Men mange politikere lurer tydeligvis ikke på det.

Det virker ofte som om det er gammeldags å snakke om industribygging, sysselsetting av egen befolkning og naturresurser. Man vil ha tomme floskler og fleksibilitet. For arbeidsgiverne. Altså mindre regulering og arbeidervern. I Venstre er det for eksempel stor glede for tiden. For de har både fått stoppet konsekvensutredning av LoVeSe, og ser for seg å få lagt ned landets pelsdyrnæring også.

I en diskusjon på Facebook, kom en stolt og glad Venstre velger med følgende bevingede ord: «Lofoten is for skiing- not for drilling» Javel? Jeg måtte jo finne ut hva han mente. Stod han mye på vannski, til havs? Men det gjorde han ikke. Det var randonee som var tingen. Altså skiturer på fjelltoppene. Hva som var problemet med en oljerigg, langt ute i havet, når han stod på ski på fjellet, var litt uklart. Men kanskje ville det ødelegge opplevelsen hans av å ankomme urørt natur, når han kom med flyet fra Oslo? Antageligvis vil han heller ikke da faktisk se noen rigger, men kanskje frykten i seg selv er nok? Hva vet jeg.

Den andre «gladsaken» den nye regjeringen kommer med, er at de vil legge ned pelsdyrnæringen. Mange føler sterkt når det kommer til pelsdyr, men selv skal jeg ikke gå inn i detaljer. Om jeg er for eller mot. Fordi jeg ikke har noen erfaring fra den bransjen. Jeg liker best å snakke å skrive om ting jeg har greie på. Men et paradoks jeg har lyst til å peke på, er følgende: Om målet er å avskaffe alt pelsdyroppdrett i verden, hvorfor forbyr man ikke da pels? Det regjeringen legger opp til, er at det er helt greit å selge og bruke pels. Så lenge den er produsert i et annet land. Det samme ser vi i energi politikken. Olje og gass er vi helt avhengige av. Men vi skal ikke produsere det selv.

Men hva skal vi leve av? Forstår regjeringen verdien av verdiskapning? Nylig var Erna Solberg på besøk hos Donald Trump i USA. Om dere ser linken under her, ser dere hva «folk flest» lever av i USA.

http://didyouknowfacts.com/map-shows-largest-employer-every-state/

Kort fortalt, ser det slik ut:

Dette er da en oversikt over de 50 statene i den Amerikanske unionen, og viser hvilken privat arbeidsgiver som er størst.

Altså er det ikke Industri, verdens fremste «I» land, sysselsetter sin befolkning med. Men kan en nasjon leve av å selge «ræl» til hverandre, pleie hverandre eller lære hverandre den lille gangetabellen? Det er mange år siden Trygve Hegnar proklamerte at vi ikke kunne leve av å klippe håret på hverandre. Når jeg gikk på skolen, lærte vi om «I» land og «U» land. Altså Industrialiserte land og Underutviklede land. Det som kjennetegnet «I» land, var at de hadde industri, med tilhørende industriarbeidere. I dag ser vi at stadig flere selskaper flagger ut arbeidsplassene. Man kan si at vi eksporterer kompetanse og lønnsinntekter.

Olje og gass er en næring mange vil avvikle her i Norge. Det samme med jordbruk generelt, og selvfølgelig oppdrett av pelsdyr spesielt. Samtidig jobber mange for at vi skal eksportere mer strøm ut av Norge. Målet er å knytte strømmarkedene tettere sammen. Da vil også prisen bli jevnet ut. For oss vil det bety at prisen går opp. Det vil i sin tur føre til at vår nasjonale kraftkrevende industri ikke vil klare å overleve. For vi er et høykostland. Det viktigste konkurransefortrinnet er miljøvennlig relativt sett billig energi. Fiskeriressursene, mineralutvinning og skog er også under press. Store internasjonale konsern står klar til å «ta seg av» resursene. Slik de allerede gjør i de underutviklede landene.

Summen av alt dette er at vi her i Norge ender opp som et underutviklet land. Rikt på ressurser, men uten at vi bruker dem til å sysselsette eget næringsliv og egen befolkning.
Så derfor gjentar jeg spørsmålet: Forstår Stortinget verdien av verdiskapning?

Ytringsfrihet VS Lojalitetsplikt.

Ytringsfrihet, taushetsplikt, lojalitetsplikt og plikt til å si ifra reguleres av flere lover, og i jussen er det ofte slik at den ene loven slår ihjel den andre.

I det siste har jeg prøvd å lese meg opp på disse tingene. Har en ansatt plikt til å si ifra om han ser kritikkverdige forhold, og hva har hun eller han lov til å si i det offentlige rom?

Ikke minst: Hvem skal en ansatt være lojal mot? Sjefene eller eierne?

I forbindelse med dette kom jeg over en god artikkel fra Ukeavisen Ledelse der de hadde et intervju med Trond Stang, advokat og partner i advokatselskapet Schjødt. Se forøvrig denne linken:

https://www.schjodt.no/media/793653/ukeavisenledelse-2013-05-31.pdf

Som det står innledningsvis:

I utgangspunktet er det ytringsfrihet i arbeidsforhold, men den kan begrenses av taushetsplikt, lojalitetsplikt og regler i arbeidsmiljøloven.

Men la oss se litt nærmere på disse tingene. La oss bruke ett stort statlig selskap som eksempel, da passer det godt med NSB. NSB ble i 1989 splittet opp i flere deler, der f.eks ansvaret for sporene ligger under Jernbaneverket, og togdriften er NSB sitt ansvar. Men i dette tenkte eksempelet ser vi for oss at ting er som før 1989. Se forøvrig: https://no.wikipedia.org/wiki/NSB

Se for deg følgende scenario:

På en togstrekning med enkle spor, er det tekniske systemet gammelt og utdatert. Ikke minst alarmanlegget. Det er tidvis mye feil, både på signalanlegget og på sporveksler. Man har heller ikke togradio installert, så det eneste måten for toglederen på togledersentralen å kommunisere med mannskapet på toget, er via mobiltelefon. Man har også dårlige rutiner for å ajourføre telefonlistene, slik at man til enhver tid har tilgang til de rette numrene. På toppen av det hele har man forenklet avgangs prosedyren. Antageligvis for å spare noen kroner. Med andre ord har man en økt fare for at to motgående tog kan kollidere. Man har svekkelser i barrièrene som skal forhindre ulykker.

I dette tenkte tilfellet, har man svekkelser i de tekniske, operasjonelle og organisatoriske barrièrene.

Hva forventes av selskapet, eiere, tilsynsmyndigheter og ansatte her?

Ansvaret for at risikoen i virksomheten er på et tilfredsstillende nivå, ligger til syvende og sist på øverste leder. Ansvar kan ikke delegeres. Men alle ansatte i selskapet har et ansvar for å se til at man driver forsvarlig. Blir man oppmerksom på uheldige forhold, må man enten ta tak i det selv, eller melde fra til noen som kan vurdere forholdene og iverksette tiltak. Organisasjonsgraden i NSB er høy, og man har et godt utbygd tillitsmannsapparat og en godt utviklet vernetjeneste.

De tillitsvalgte har selvfølgelig et særlig ansvar for å bidra til at risikoen holdes på et akseptabelt nivå. Sammen med ledelsen. Men alle ansatte har ett ansvar. Først og fremst for å melde fra til nærmeste leder. I praksis vil det være klokt og naturlig å også bruke verneaksen og tillitsmannsaksen, for å sette utfordringene på agendaen, via de ulike formelle samarbeidsarenaene. Det kan være Kontaktmøter, Arbeidsmiljøutvalg, Bedriftsutvalg og andre slike arenaer.

Om man ikke lykkes med å komme til enighet, og å få løst utfordringene, kan man bringe saken inn til tilsynsmyndighetene. I dette tilfellet vil det være Statens Jernbanetilsyn, som da er tilsynsmyndigheten til departementet, som er ansvarlig for landets jernbaner, altså Samferdselsdepartementet.

Dette er den «hellige» treenigheten i samfunnet vårt. De tre partene i arbeidslivet og trepartsamarbeidet er bærebjelken i det man kaller «Den Norske Modellen».

Men hva om man ikke når frem via de normale veiene? Kan en ansatt i så fall benytte seg av ytringsfriheten han har ifølge Grunnloven, og bruke media, for å få satt fokus på uheldige forhold? Det har vært flere slike saker oppigjennom årene. Og svært ofte rammes varsleren av disiplinære reaksjoner. Som Trond Stang viser til, er det da ofte lojalitetsplikten og bedriftens styringsrett som man viser til, selv om dette er begreper som ikke er direkte hjemlet i lov.

Men om vi ser på eksempelet med NSB over: Hvem skal de ansatte være lojal mot? Selskapets ledelse eller eierne? Om selskapet driver på en slik måte, at det går ut over eiernes interesser, burde vel en ansatt som sier ifra om det være på «trygg grunn»? Det skulle man tro. Men praksis har vist at det ikke nødvendigvis alltid er slik.

Men hva er følgene om to tog kolliderer? Det er dessverre en del slike ulykker. I Norge husker kanskje de fleste den såkalte Åsta ulykken. Se forøvrig: https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85sta-ulykken

Etter ulykken satte man ned en gransknings kommisjon. Her er konklusjonen:

Kommisjonen konkluderte med at «Åsta-ulykken fikk skje fordi det i Jernbaneverket var grunnleggende mangler i sikkerhetstenkningen og sikkerhetsstyringen som innebar at det mangelfulle sikkerhetsnivået på strekningen til dels ikke ble oppdaget og uansett ikke fulgt opp. Disse grunnleggende mangler i sikkerhetsstyringen omfatter alle de deler av Jernbaneverkets virksomhet som Kommisjonen har sett på og er derfor å betrakte som en alvorlig systemfeil.» og at «Etter Kommisjonens oppfatning må den direkte årsak til ulykken enten knytte seg til feil i signalanlegget eller at det forelå en menneskelig feilhandling.», men at «Kommisjonen kan ikke med sikkerhet forklare den direkte årsaken til ulykken 4. januar. Hverken signalfeil eller menneskelig feilhandling kan utelukkes som årsak.»

Slik jeg leser den, har ikke trepartsammarbeidet fungert i dette tilfellet. Man har ikke klart å følge opp kjente svekkelser.

Kanskje skulle en varsler ha stått frem i media, for å få sett rett fokus på utfordringene, og slik forhindret katastrofen? Da hadde samfunnet, altså eierne, vært skånet for store omkostninger. Først og fremst hadde 19 menneskeliv og mye menneskelig lidelse vært unngått. Men man hadde også sluppet store økonomiske omkostninger.

Men paradokset er, at en slik tenkt varsler, antageligvis hadde blitt straffet med disiplinære reaksjoner.

Fordi han ikke har vært lojal mot systemet som ikke fungerer.

Kan vi ha det slik?

Kan vi bygge plattformer i Norge?

Diskusjonen har gått i mange år. Hva er det mulig å bygge i Norge? Og hva lønner seg? Burde samfunnsøkonomi være med i vurderingene?

Vi mangler vel både det ene og det andre?

Vi må jo sette det meste bort til Asia?

Eller?

Debatten blusset skikkelig opp igjen når Rystad Energi kunne vise at prosjekter bygget i Asia de siste årene, har blitt 70 milliarder dyrere å bygge, enn om de ble bygget her hjemme. For øvrig nettopp slik kritikerne mot utflagging har hevdet hele tiden. Et konkret prosjekt som har fått mye fokus, er Goliat plattformen til ENI. Antageligvis representerer den en ekstra regning for skattebetalerne på bortimot 20 milliarder, noe som trolig kunne vært unngått ved å bygge her hjemme.

Men er det mulig å bygge så store plattformer her hjemme? Har vi tilstrekkelig kompetanse, tørrdokk kapasitet og ikke minst- politisk vilje til å gjøre det? La oss starte med å se litt på fakta.

Goliat-plattformen er den største og mest komplekse sirkulære FPSO (flytende produksjonsenhet) som noen gang bygget. Den er 75 meter høy, og skroget måler 44 meter i høyden. Selve skroget måler 90 meter i diameter, og prosessdekket er 107 meter i diameter. Hele flyteren veier 59.400 tonn.

På tidlig 70- tall, FØR vi var blitt en oljenasjon, bygget vi ut Ekofisk feltet. Blant annet Ekofisk Tanken. Her er litt fakta hentet fra Store Norske Leksikon sine nettsider:

Ekofisk T er en kombinert plattform og lagertank i betong. Den består av ni sylindriske betongtanker som hviler på et fundament og er omgitt av en gjennomhullet bølgebrytervegg. Ovenpå tankene er det montert et ståldekk som bærer prosessutstyr. Den er 92 m i diameter, 82 m høy og veier 235 000 tonn. Tankene rommer 135 000 tonn (1 mill. fat) råolje. Byggingen begynte i en tørrdokk i Jåttåvågen mellom Sandnes og Stavanger, og ble fullført i Hillevågen ved Stavanger. Tanken ble senere slept ut til Ekofisk og senket ned på bunnen (1973).

Se forøvrig: https://snl.no/Ekofisk

Altså er den gamle Ekofisk tanken vesentlig større enn Goliat FPSO’ en. I volum er den altså ca dobbelt så stor, og veier nesten 4 ganger så mye. Den bygget vi her hjemme allerede før vi vi ante hva vi holdt på med. Ikke fordi vi visste at vi kunne. Men fordi vi ville! Den gang hadde vi politisk vilje til å pålegge utbyggerne å følge Norsk lov! Punktum! I dag gjør selskapene som de selv vil. De har ikke samfunnsansvar øverst på agendaen. Hva politikerne våre egentlig vil, er det vel ingen som vet. Aller minst dem selv.

Men hva annet har vi bygget her hjemme? Det er en ganske imponerende liste. Her kan nevnes Ekofisk, Statfjord A, B og C. Gullfaks A, B og C. Osebergfeltet, Heidrun og ikke minst Troll A. Her er litt fakta om Troll A:

Trollfeltet ble offisielt åpnet på nasjonaldagen 17. mai 1995 med gassplattformen Troll A. Byggingen ble tildelt entreprenørselskapet Norwegian Contractors i mars 1991 for Norske Shell, som var operatør i utbyggingsfasen, og blir regnet som et av de største ingeniøroppdragene gjennom tidene. Det er også den største menneskeskapte konstruksjonen som er flyttet på jordens overflate noensinne. Kontrakten for bygging og utrusting av plattformen beløp seg til 4,15 milliarder 1991-kroner. Gassproduksjonen startet den 9. februar 1996. Gassen utvinnes fra 40 gassbrønner. Det var opprinnelig planer om å installere et komplett prosessanlegg til havs, men planen ble forkastet siden understellet ikke ville tåle vekten. Derfor ilandføres den gjennom ulike rørledninger til Kollsnes prosessanlegg i Øygarden, hvor den blir prosessert.

Den ble bygget ved verftet Aker Stord og designet av Aker Engineering. Det er en bunnfast brønnhode- og kompresjonsinstallasjon med et understell bestående av armert betong, og drives av elektrisk kraft fra fastlandet, nærmere bestemt med en HVDC-teknologi utviklet av ABB. Denne strømforsyningen går gjennom tre eksisterende strømkabler. Innretningen har en samlet tørrvekt på 656 000 tonn og en høyde på 472 m fra betongskjørtet til toppen av flammebommen, hvorav 369 m er under vann. Understellet og dekket ble bygget hver for seg; dekket ble påsatt mens understellet var delvis nedsenket. Plattformen ble tauet i omtrent 200 km fra Vats i Rogaland og ut til feltet. Tauingen tok syv dager.

Teknisk Ukeblad kåret Troll A til «århundrets ingeniørbragd 1900–2000». Beregnet levetid for plattformen er over 70 år. Det er den siste betongplattformen som ble bygget under betongepoken i norsk oljehistorie (1973–1996).

Se forøvrig: https://no.wikipedia.org/wiki/Trollfeltet

Men hvordan ser det ut i dag? Jo, de siste årene har vi stort sett bygget alt utenlands. Ikke fordi vi ikke kan bygge her hjemme. Vi kan til og med bygge det billigere og bedre. Det vet vi jo at vi kan!! Men fordi «noen» heller ønsker å sysselsette verftsarbeidere i Asia og øst Europa, og bygge opp næringslivet i andre land. Altså handler vi bevist stikk i strid med intensjonene i Loven om Petroleumsvirksomheten §1.2. Se forøvrig: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1996-11-29-72

Men hvorfor? Dette er jo et direkte tap både for vårt land og vårt folk. Men antageligvis god butikk for beslutningstakerne.

En årsak er at oljeselskapene er flokkdyr. Enten skal alle bygge alt, eller så vil ikke noen bygge noe. Da får vi problemer med kapasiteten. Vi skaper voldsomme bølgedaler i næringen. Som vi har sett de siste årene. Derfor må vi i fremtiden sette prosjektene i kø. Deretter må vi gi verftsindustrien forutsigbarhet og trygghet. Slik at de tør å investere i infrastruktur, kompetanse og produksjonsutstyr.

I disse dager ble byggingen av Johan Casberg FPSO’en tildelt. Nok en gang gikk jobben til Asia. Det var ingen Norske tilbydere. Hvorfor? Jo, fordi vi har bygget ned egen verftsindustri, og fordi det etter denne utbyggingen ikke er noen nye store prosjekter i kikkerten. En ting er bygging av skroget. Der mangler vi både stor nok tørrdokk og sveisere. Men hva med å sveise skroget ute og utruste den hjemme? Jeg kan garantere at det hadde vært god butikk. Om det var vilje til å bygge i Norge, hadde vi fått det til. Altså om det hadde vært vilje til å sysselsette egen befolkning.

For å sette tingene litt i perspektiv. Teamet for byggeoppfølging av Goliat talte over 300 personer, og kostet etter sigende årlig 1 milliard kroner å drifte. Hva om vi hadde brukt 1 milliard på å utvide tørrdokken på Hanøytangen utenfor Bergen? Den er pr i dag 100 meter x 200 meter. Hilmar Reksten planla i sin tid å utvide den til 100 meter x 500 meter. Altså rikelig stor nok til Johan Casberg også. Og stor nok til 4 «Goliater». Samtidig.

Det er snart Jul.

Burde vi ønske oss politikere med vilje til å ta vare på sitt eget folk, og følge Norsk Lov?

YME- Et av flere magaplask på Norsk sokkel. I den Norrøne mytelogien var YME et enormt vesen som gudene drepte og skapte verden av. Orginalen hadde nok ikke slike pipestilker til føtter….